Den gamle bodde ikke langt unna, og han hadde benyttet muligheten til å se på denne utfoldelsen av maskinell kraft og presisjon nærmest hver eneste formiddag de siste par ukene.

Han sto helt stille, med hendene hvilende på spaserstokken. Blikket var festet, men tidvis løp noen rykninger over ansiktet. Det hadde en gang på 50-tallet vært ungdommelig og vakkert. Nå var han utlevd, men om en har øye for slikt så ville en fortsatt kunne se det vakre i mannen.
Så fokusert som han var nå, var det ikke ofte han fant det bryet med å være. Det var ikke mangt som tente gnisten hos den gamle, men dette gjorde det: En mastodont av en gravemaskin!
Gul og kantete var den, og nå senket den på nytt grabben der nede i hullet. En mann med hjelm og øreklokker satt rolig bak spakene og styrte monsteret. Dette var fascinerende – hydraulikk, mekanikk og rå motorkraft, temmet og styrt av en eneste kyndig arbeider.
Den gamle bodde ikke langt unna, og han hadde benyttet muligheten til å se på denne utfoldelsen av maskinell kraft og presisjon nærmest hver eneste formiddag de siste par ukene.
Som så mange av hans gjøremål tok også dette etter hvert form av et ritual. Han kom til samme tid, stilte seg opp på samme plass og ble stående i samme positur til han gikk igjen. Lite annet enset ham, og sjelden registrerte han at også andre skuelystne flokket seg ved sperringene rundt hullet. Det var ikke mye av det som ble sagt mellom de bivånende som nådde hans bevissthet.
Bare en gang sprakk mannen opp i smil og latter, men for å forstå hva som endelig rev oldingen ut av hans introverte tilstand, så må jeg først opplyse om at det store hullet han stirret ned i lå like foran Grieghallen.
To gutter startet en diskusjon om hva det nå kunne være det gravdes etter, men det var først ved guttenes konklusjon at den gamle mannen gav seg til å humre.
En av dagene han stod der tok to gutter oppstilling ved hans side, og startet straks en diskusjon om hva det nå kunne være det gravdes etter. I seg selv et så interessant spørsmål at det vekket mannes tanke, men det var først ved guttenes konklusjon at han gav seg til å humre. Den var etter hans skjønn og i all sin barnslige enkelhet genialt dedusert:
«Ja, det er jo soleklart. Dette skal bli en ny orkestergrav».