Frode Rasmussen1
FAR OG SØNN I SAMME ROLLE: Frode Rasmussen og Jonas Nielsen spiller henholdsvis den eldre og den yngre Peer Gynt i en musikalsk basert fortellerteater-versjon av Ibsens evigaktuelle stykke fra 1867.

Den eldre og den yngre Peer Gynt

Del artikkelen i Sosial medier

Man kan komme langt med to stoler, et piano og en tordentromme. Det kan bli en Peer Gynt-forestilling av det.

Det kan se ut som om vi er inne i en Peer Gynt-høst. Den Nationale Scene har 22. november premiere på Tore Vagn Lids «Peer Gynt Dub», og i tillegg presenterer det samme teatret konseptet Peer på pub.

– Jeg tror på dette med å være ekte på scenen, presentere stoffet aktivt, fremfor å liksom hviske det innlevende frem. Det har vært min hovedholdning som skuespiller.

En tredje oppsetning i Bergen står skuespiller, regissør og tidligere teatersjef Frode Rasmussen og sønnen, musiker og teatermann Jonas Nielsen, for. De spiller henholdsvis den eldre og den yngre Peer Gynt.

Forestillingen har premiere 12. november på Underlig, og blir en musikalsk basert fortellerteater-versjon av Ibsens evigaktuelle stykke fra 1867.

– Peer Gynt er i vinden igjen. Det er et stykke man kan gjøre veldig mye med, gjennom ulike innfallsvinkler, så vi prøver ikke å konkurrere med DNS, sier Frode Rasmussen.

Vi møtes på Wesselstuen, ved stambordet hans. Det er virkelig hans bord, med et bilde av ham i rollen som Jeppe på veggen og en messingplate på stolryggen der det står «Frode Rasmussen sin stol».

Et sosialpolitisk stykke

Hva er det ved Peer Gynt som stadig snakker til oss? Stykket handler om en døgenikt av en lystløgner som inngår en forbindelse med uskyldsrene Solveig, stikker av med Ingrid for et kort eventyr, forlater begge, vikler seg inn i en verden av egoistiske troll som han heller ikke vil forplikte seg til, blir siden rundlurt av Anitra i ørkenen, for så å slå seg opp i verden og tråkke andre ned. Til sist vender han hjem og tror at han skal slippe unna med det hele. Ja, det var min tolkning, da.

Teater-Norges tolkning av stykket har historisk sett vært mer nasjonalromantisk tuftet. Forfatter Terje Holtet Larsen beskriver i sin roman «Peer Gynt-versjonen» (2003) hvordan den østerrikske filosofen Otto Weininger kom til Norge for å se dette bitende, nasjonskritiske stykket satt opp på Nationaltheatret, et stykke Ibsen skrev i eksil fra Italia, og der han tok et sviende oppgjør med Norges unnfallenhet overfor Danmark i krigen mot Preussen i 1864.

Til sin store forundring fant Weininger et nasjonalromantisk stykke med nasjonalromantisk scenografi og nasjonalromantisk musikk av Edvard Grieg. Han ble, i Terje Holtet Larsens roman, så sjokkert og skuffet at han reiste hjem og tok livet av seg.

Siden har vi langt på vei holdt på den nasjonalromantiske tradisjonen i Norge. Vi deler til og med ut Peer Gynt-prisen, som liksom skal representere noe bra, og som mottagerne skal være stolte over og smykke seg med.

Men det fins unntak fra tradisjonen. Et av de første var kanskje Hålogaland Teaters oppsetning i 1975, der Frode Rasmussen spilte tittelrollen og ble berømmet for sin fysiske og kraftfulle Peer Gynt. Denne holdningen til stykket har han beholdt.

Frode Rasmussen2
PEER GYNT FOR FOLKET: – Peer Gynt er et stykke man kan gjøre veldig mye med, gjennom ulike innfallsvinkler, så vi prøver ikke å konkurrere med DNS, sier Frode Rasmussen.

– Det er ikke et nasjonalromantisk stykke. Det er et sosialrealistisk eller sosialpolitisk stykke. Peer Gynt ble født på en sølvtallerken. På slutten av 1800-tallet var det de store gårdene i Gudbrandsdalen som var rike, men Peers far drakk opp gården og gikk konkurs. Så sto Peer og mor Aase igjen. Det er som hvis Hilmar Reksten gikk konkurs og havnet på fattighuset på Laksevåg. Dette er utgangspunktet for Peers videre liv.

Rasmussen forteller at Hålogaland Teaters versjon var revolusjonær på den tiden. Teatret var selv uttalt radikalt og eksperimenterende, i likhet med en gruppe på Nationaltheatret som drev med oppsøkende teater. De ville komme publikum i møte, ikke spille glanset deklamasjonsteater.

De ville sette opp stykker – og skrive stykker selv – som betød noe for folk, og de ville omfavne også dem som vanligvis ikke gikk i teatret, som fiskere og bønder i Nord-Norge, og arbeidere og brakkeboende pendlere rundt Oslo-området. Dette gjorde de med både stort hell og til nedlatende fnysing fra den mer konservative fløyen av teaterlivet. Men av og til kunne det treffe selv de mest plysjbehengte skuespillerne:

– Da vi gjestet Nationaltheatret med Hålogaland Teaters «Peer Gynt», hadde det ikke vært så mange publikummere der siden krigen, de satt i trapper og overalt. Etter forestillingen gikk jeg i garderoben og tok en dusj, og der kom Wenche Foss inn i dusjen. Hun sa: «Du kan være så rød du vil, men du er jo geniaaaal». Aase Bye tok meg i hånden etterpå, og sa bare: «Gutten min, gutten min». Det glemmer jeg aldri, sier Frode Rasmussen og humrer.

Ikke vet jeg om Nationaltheatret ikke hadde hatt flere publikummere siden krigen, eller om Frode Rasmussen med denne påstanden «tar en Peer Gynt», men det var i alle fall mange publikummere, og primadonnaene oppsøkte ham ganske riktig i garderoben. Siden har Frode spilt flere Peer Gynter på ulike scener og i ulike sammenhenger.

Nykomponert musikk

– Dere presenterer en forkortet versjon av Peer Gynt. Er det slik at dere har konsentrert dere om noe dere opplever som en kjerne i stykket?

– Ja, vi begynner med Knappestøperen. Han som med jevne mellomrom dukker opp på Peers livsvei og holder ham ansvarlig. Peer må til sist bevise at han har vært seg selv hele livet. Han spør: «Hva er det å være seg selv, i grunnen?» Knappestøperen svarer: «Å være seg selv er seg selv å døde». Det er kjernen i Peer Gynt, sier Frode Rasmussen.

Jonas Nielsen sier:

– Jeg tror vi alle har en Knappestøper i oss. Vi møter ham i alle fall én gang i livet.

Rasmussens og Nielsens Peer Gynt spilles på nynorsk, i Frode Rasmussens oversettelse. Men når Peer blir rik skipsreder, bikker han mer over mot finbergensk. Skulle du sett.

Jonas, også kjent som Mr. Jones fra bergensbandet Kakkmaddafakka, er både skuespiller og musiker på scenen. Tidligere har han blant annet spilt i Bertolt Brechts «Mor Courage» (2012) og Nordahl Griegs «Vår ære og vår makt» (2016) på DNS, og i en Peer Gynt-oppsetning på Troldhaugen under Den kulturelle skolesekken. Nå lager han ny musikk til far og sønns oppsetning.

– Synes du det er vanskelig å se bort fra Edvard Grieg og Harald Sæveruds musikk til samme stykke?

– Nei, det er veldig enkelt. Det er heller ingen syngestykker her, musikken min blir mer overganger mellom scenene.

– Dessuten «spiller» han sekvenser, som når Peer løper av gårde med Ingrid, og når Peer og Solveig møtes, sier Frode.

Det er bare de to på scenen, et par stoler utgjør scenografien. Lyset vil spille en viktig rolle, antar Frode.

– Vi gjemmer oss ikke i masse effekter. Det er ikke mye tekst, ikke mange mennesker, det blir et folketeater.

– Vi kommer tett på selve kunstverket slik, synes jeg. Vi gjemmer oss ikke i masse effekter. Det er ikke mye tekst, ikke mange mennesker, det blir et folketeater, sier Jonas, som generelt ønsker seg mer pop-up-teater i byen.

Han skulle ønske at både skuespillere og utesteder tok initiativ til at slike plutselige teaterscener kan oppstå foran øynene på folk som bare trodde de skulle gå ut og ta en øl.

Frode Rasmussens eldste sønn Niklas er opprinnelig danser, nå skuespiller, ved Det Norske Teatret i Oslo. Han har vært et forbilde for halvbroren Jonas. Men mens Niklas hadde en oppvekst med alenefar der han stadig vekk ble tatt med på restaurant til sent på kveld og sov under bordet frem til de voksne skulle hjem, så har ikke Jonas hatt like mange under bordet-opplevelser.

Men med skuespiller-mor Marianne Nielsen, skuespiller-far og skuespiller-bror er han selvsagt vokst opp i teatret; han har gått rundt i gangene og korridorene, han har sett uendelig med teaterforestillinger og -prøver. Han regner med at man på denne måten blir en som ser, en som er vant til å observere. Og musikeren vil gjerne fortsette å utforske teatret, selv om han ikke har gått noen skole.

Frode Rasmussen3
EN FREMOVERLENT FORTELLER: – Du kan nå like godt ut til publikum ved å være en fremoverlent forteller, som å «stå der og late som om du lager kunst», sier Frode Rasmussen.

– Det var jo skuespiller jeg ville bli da jeg var liten, sier han.

– Så har du bakgrunn fra Carte Blanche fra du var ti til femten år. Du var veldig lovende, sier Frode.

– Joda, jeg skulle flytte til Oslo, og siden til Stockholm for å forfølge danserdrømmen.

Men Peter Tornev, danselæreren hans, døde tragisk i en trafikkulykke, og da stoppet det opp for Jonas. Da ville han helst spille fotball.

– Siden kom musikken og tok deg, sier Frode, vendt mot Jonas.

– Men da du jobbet med Peer Gynt på Troldhaugen, så jeg at du hadde en utrolig plastikk [måte å føre seg på, journ. anm.]. Det du manglet var…

Jonas: – …teknikk.

Frode: – Ja, for Peer Gynt er skrevet i bunden form, og det gjelder å ikke binde seg opp til det bundne, for å si det slik.

Jonas: – Og så handler det jo om å kunne ta regi. Jeg har ikke hatt så mye løpende erfaring med dette yrket, jeg har mer gått inn og ut av teaterforestillinger, og noen ganger som både pianist og skuespiller, og da blir du egentlig ikke en del av helheten i skuespillerensemblet.

Den aktive formidlingen

Far Frode har gjennom hele sin skuespillerkarriere funnet det forfriskende å bryte ut av institusjonsteatret og gjøre andre ting. Det hender institusjonsteatrene kan bli forutsigbare, eller lite utfordrende.

– Jeg har jo opplevd å komme inn på en scene og ha én oppgave, det er å si: «Det er telefon til fruen», og så heve full lønn. Det er litt absurd.

– Da jeg begynte i teatret, var det i hovedsak to måter å møte publikum på. Den ene var å gå inn i seg selv og leve seg inn i rollen. Den andre var å bedrive fortellerteater.

Han har likevel arbeidet ved institusjonsteatrene Trøndelag Teater, Nationaltheatret og Den Nationale Scene, i tillegg til Hålogaland Teater. Han var i 1996 teatersjef på det folkelige Bergen Komediateater, før han ble teatersjef på Nordland Teater. En periode drev han Altona Teater i Bergen, en liten, uhøytidelig scene der også Jonas har traktert tangentene. Parallelt med Peer Gynt arbeider far og sønn også med en diktforestilling bygget over Rolf Jacobsens dikt.

Frode Rasmussen er i tillegg kjent som en dreven Dario Fo-tolker. Både Fos teatertradisjon, dessuten eksperimentviljen på Hålogaland Teater, lærte ham om hvilken tilnærming han selv ville ha til dramatikk og til formidlingen av denne.

– Da jeg begynte i teatret, var det i hovedsak to måter å møte publikum på. Den ene var å gå inn i seg selv og leve seg inn i rollen [kalles også Method Acting eller Stanislavskij-metoden, journ. anm.] Den andre var å bedrive fortellerteater. Du kan nå like godt ut til publikum ved å være en fremoverlent forteller, som å «stå der og late som om du lager kunst», forteller han.

– Du kan nok si at jeg står i en Fo- og Brecht-tradisjon, men også Brecht er misforstått når det kommer til hans «verfremdungsteknikk», som enkelt sagt handler om å bryte med forventninger, bryte en illusjon, i den hensikt å «vekke» et publikum. Men det var aldri slik at det ikke var plass til følelser i denne teknikken. Jeg tror altså på dette med å være ekte på scenen, presentere stoffet aktivt, fremfor å liksom hviske det innlevende frem. Det har vært min hovedholdning som skuespiller. Til og med de gamle revene på Nationaltheatret skjønte dette. Lasse Kolstad, for eksempel.

Nå lar den gamle ringreven Frode Rasmussen seg inspirere av sønnen Jonas’ musikalske evner og upåklagelige fysiske ferdigheter. Jonas lar seg inspirere av faren, og lytter til råd og regi. De trives med å jobbe sammen. Når Jonas sier at Frode også må være musiker i forestillingen, han skal spille melodika [en sånn blåse-synth, journ.anm.], sier Frode at det skal han nok ikke.

– Jo, han skal det, slår Jonas fast.

Øvrige instrumenter på scenen er et piano og en tordentromme.

– Det er en conga-aktig tromme med en vaier inni, som lager effekten av torden. Jeg kunne laget et skikkelig bråk her inne, sier Jonas, men illustrerer med et lite dask hva han har tenkt å bruke trommen til.

– Det gjelder å bruke slike instrumenter med «conduite», som det heter, sier Frode.

Forestillingen har premiere 12. november på Underlig.

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this