Christine Hope elsker å stå på scenen. Nå skal komikeren overta Ole Bull etter Dagfinn Lyngbø. Det er litt skummelt.
Selv etter glimrende kritikker og utsolgte show, synes Christine Hope det kan være skummelt å stå på scenen. Men hun elsker det, og denne vinteren er hun for sikkerhets skyld aktuell på to scener: DNS og Ole Bull. Det begynte med moren.
HUMOR I FAMILIEN
– Å stå på en scene er hurra og hjelp på en gang.
– Mamma burde nok å stått på en scene, sier Hope.
– Det har alltid vært mye humor i familien min. Mamma hadde klesbutikk på Stord, og når hun kom hjem fra jobb satt hun og parodierte kundene. Vi lo så vi skrek, forteller komikeren.
Men i stedet for å stå på en scene selv, dyttet hun datteren inn på scenen gjennom Stord Teaterlag da Christine var 11 år, og dermed var retningen bestemt og kursen staket ut.
– Det er vel sånn i livet noen ganger, at det oppstår noe, at det skjer ting som det er en mening med. At noen ser deg.
РForuten din mor Рhvem s̴ deg?
– Jeg begynte på Romerike folkehøyskole, og det var en lærer der som tok meg til siden, blant 130 andre elever fra hele Norge, og sa: «Du har det lille ekstra, så hvis du vil så kan du klare dette her, men da må du jobbe hardt. Og husk: Vær tålmodig.»
– Da følte jeg nok at jeg kunne få dette til, sier Hope, som var i samme kull som Trond Espen Seim, Stine Buer og regissøren Alexander Mørk Eidem.
FØDT I BERGEN
Hun og hennes seks år eldre tvillingsøstre er født her i byen. Moren og faren er fra Bergen. Familien Hope bodde mellom de syv fjell. Men så fikk faren lærerjobb på Stord, og hele familien flyttet. Tvillingene var seks år og skarret allerede. Christine var to.
– I det øyeblikket jeg sier Stord, merka eg at da snurpa seg heilt te, men i det øyeblikket eg snakker om Bergen, så kommer bergenseren, e’ du me’? Og så er jeg gift med en bergenser og har to barn som er blitt bergensere.
– Når forsto du at du hadde et komisk talent?
– Jeg var nok den klassiske klassens klovn, som hermet etter læreren og likte at folk lo. Og så er det noe med det å ha rødt hår og fregner og skille seg ut litt ufrivillig og lett bli en de andre ler av. Og så ble det kult å ha rødt hår da Sarah Ferguson ble prinsesse. Men etterhvert skulle alle farge det rødt.
– Hva skjedde i 2001?
– Elina Krantz hadde sett meg på Stundesløse, jeg var med i en festspillkabaret, og Arve Kalvø og Espen Beranek Holm lette etter en dame til et show de skrev på. Elina foreslo meg. De fløy til Stord og så meg i en forestilling jeg var med i, og det klaffet veldig raskt. Dagen etter fikk jeg tilbud om å være med i «3 mot 1 er feigt».
TULL OG TØYS PÅ ALVOR
Siden ble det samarbeid med Ørjan Liavåg, Ina Breivik, Herborg Kråkevik og Dag Schreiner. Først i 2013 sto hun alene på scenen.
– Jeg har vel alltid lett etter noen å leke med, sier Hope.
Men så sto hun altså der alene på scenen med alle sine merkelige karakterer som hun gikk inn og ut av – konstant i bevegelse.
– Du er blitt sammenlignet med John Cleese?
– På Lecoq-skolen skrelte de av meg alle Stord teater-faktene.
– Jeg er veldig glad i John Cleese, Charlie Chaplin og Rowan Atkinson. Silly walk er jo tull og tøys – men pÃ¥ alvor. Og jeg husker hvilken sofa jeg satt i da jeg sÃ¥ Mr. Bean for første gang i tidlig ungdom. Det var den scenen fra kirken.
Hope var så opptatt av fysisk teater at hun dro til Paris for å studere på L’École Internationale de Théatre Jacques Lecoq. Skolen er grunnlagt av Lecoq, en fransk skuespiller som er kjent for sine metoder innenfor fysisk teater, bevegelse og pantomime.
– Jeg har alltid vært glad i fysisk humor. På Lecoq-skolen skrelte de av meg alle Stord teater-faktene, smiler hun.
– Som en fysisk skuespiller må du vel ta vare på deg selv og trene fysisk for å kunne gjøre jobben på scenen?
– Ja, sier hun lavt.
Så drar hun litt i buksebenet og en bandasje kommer til syne. Hun har vrikket foten og har et delvis avrevet leddbånd. Andre ville vært sykemeldt, men det er ikke et alternativ for Hope. Det er fire måneder til showets premiere, og bare ti dager til DNS-premieren «Mummitroll i kulissene».
– Jeg har ikke vondt når jeg går. Problemet er at jeg skal spille en teaterrotte som skal pile frem og tilbake. Jeg vet ikke om jeg kan pile så mye, sier hun og smiler.
– NÃ¥r du ikke har delvis avrevet leddbÃ¥nd – trener du?
– Ja, men jeg er ingen jogger. Jeg driver med noe som heter fysiopilates. Med vekter. Det handler om å forebygge og stabilisere musklene rundt knær og ankler og jeg har gjort det i tyve år.
MOREN TIL KAROLINE
– Kan du fortelle om «Moren til Karoline Kruger»?
– Ideen er absurd, fordi karakteren begynte med at jeg spilte Kjellbjørg Lunde, stortingspolitikeren fra Stord. Hun snakker jo fort. Så sa regissør Arvid Ones: Hva om vi setter dette sammen med en motsetning som ikke snakker så fort. Da kom det fra Herborg: Hva om det er Karoline da?
Karakteren ble etterhvert moren til Karoline. Hele familien Krüger kom for å se showet; Sigvart, Karoline, barna deres og moren til Karoline.
– Da de kom bak scenen etterpå, så jeg ikke moren og spurte hvor hun var blitt av. Nei, hun ble så dårlig, svarer Karoline. I noen sekunder der gikk det kaldt nedover ryggen på meg, jeg fikk jo panikk, men så sa Karoline: Neida, slapp av, vi har vært på indisk restaurant og spist før showet, så det har ikke noe med deg å gjøre.
– De elsket showet og syntes Moren til Karoline var det beste nummeret i forestillingen.
Moren til Karoline blir med videre. Denne gangen irriterer hun seg grenseløst over at barnebarnet har begynt med rap, forteller Hope, hvorpå hun fnyser irritert og glir rett over i karakter: «Ræpp? Kunne ho ikkje søngje i kjørkjo?»
– Hvordan takler du forventningspresset?
– Skulle man liksom gjøre det halvveis? «Nå skal jeg sette meg ned og lage et show som blir sånn passe»? Nei, man går jo for gull!
– Jeg kan ikke bruke krefter på det. Du blir bare matt. Hadde jeg visst hva som ble et godt show med terningkast seks, så hadde jeg jo bare skrevet det. Sånn er det jo med all kunst; om du lager plate eller skriver en bok; skulle man liksom gjøre det halvveis? «Nå skal jeg sette meg ned og lage et show som blir sånn passe»? Nei, man går jo for gull! Og det gjør jeg også.
– Jeg velger de tingene som jeg blir kriblete av. Jeg ville ha med en gitarist og da vi lette etter den rette typen var vi innom flere klassiske gitarister, men så fant jeg Thomas Valeur, og jeg kjente det med det samme – ring han!
– Jeg tror publikum merker at jeg har det gøy og ikke later som om. Det motsatte ville være forferdelig, tenk om publikum tenkte: «Oj, det ser ikke ut som om hun har det gøy selv en gang». Hvis artisten kjeder seg så kjeder du deg også som publikummer. Det kan ikke være slik at artisten ikke har lyst å være på scenen en gang.
– Justin Bieber? spør vi.
– For eksempel, svarer hun.
– En av overskriftene gikk på at han burde ta ferie. Og kanskje han bør det og finne tilbake til gleden ved musikken og hvorfor han startet med dette.
– Nivået blant komikere og skuespillere er bedre enn noen gang i byen, og det dukker stadig opp nye?
– Ja, og det er veldig bra at Sølvi Rolland har satset på Lille Ole Bull og de to nye jentene, Sandra og Tonje, som hadde premiere på torsdag. Jeg heier på de. De har jobbet og jobbet og ikke nådd helt ut ennå, men likevel fortsetter de, og når det først skjer, når gjennombruddet kommer, så tror jeg det kan bli veldig bra.
VELGER ONES
– Hva kan du si om regissør Arvid Ones?
– Er jeg veldig uenig, så lar han meg få viljen. Som regel.
– Jeg kjenner ham så godt. Vi er brutalt ærlige og han har et fjes som er så lett å lese; jeg kan gjøre noe som jeg synes er kjempemorsomt, men fjeset hans utstråler gjerne at han ikke likte det i det hele tatt. Du ser det med det samme.
– Han er veldig klar og tydelig på hva han liker og ikke liker, han styrer meg litt, men er jeg veldig uenig, så lar han meg få viljen. Som regel.
– Du velger ham igjen og igjen?
– Ja, jeg gjør det. Jeg har ringt og sagt at nå har jeg vurdert så mange alternativer, men jeg lander på deg igjen fordi du kjenner meg best.
– Jeg sitter og bygger ut manuset ett Ã¥r i forveien, og hvis jeg da skulle sitte med en jeg aldri har jobbet med før – selv om du kan ha likt ting som den regissøren har gjort før, er det ikke sikkert du gÃ¥r godt i lag med den personen verken personlig eller nÃ¥r det gjelder manus, skjønner du, det kan godt være jeg bør utfordre meg selv og jobbe med andre regissører.
– Er det ikke naturlig at du søker trygghet?
– Jo. Du sa det. Jeg valgte det trygge. Siden det er skummelt å stå på en scene så valgte jeg det trygge. Å stå på en scene er hurra og hjelp på en gang.
– Det er en helt idiotisk kombinasjon.
Christine Hope er aktuell som teaterrotten Emma i Tove Janssons Mummitroll i kulissene på DNS med premiere 14. oktober. Humorshowet Hope, skulder kne og tå har premiere på Ole Bull Scene 2. februar.
