HØYESTE KARAKTER: «Denne oppsetningen av «Cabaret» har et helstøpt uttrykk, sørget for av aktører på og bak scenen, der den største utfordringen for en grepet og oppløftet anmelder er å finne noe som helst å utsette» skriver Bergensmagasinets anmelder. (Foto: Odd Mehus)

Cabaret på DNS: Hett og helstøpt

Den Nationale Scenes oppsetning av musikalen «Cabaret» plasserer seg i en rett ut sagt perfekt balanse mellom underholdende og urovekkende.

Da Arvid Nilssen fremførte visen «På Enerhaugen» på Chat Noir i Oslo i 1960, om bydelen som i syngende stund var i ferd med å saneres, reiste publikum seg etter endt nummer og klappet ikke. Det var umulig å applaudere Oslo kommunes riving av en hel bydel. Arvid Nilssen fikk altså stående ikke-applaus fra et rørt og opprørt publikum.

Dette minner om stillheten som bredte seg etter at Kjersti Elvik som Fräulein Schneider hadde sunget sin «Hva gjør du da». Hva ville du, som tror at alle har et valg, gjort i mine fra før tynnslitte og trange sko som nå nærmest er tatt fra meg? Etter at premierepublikummet på «Cabaret» hadde klappet og jublet etter omtrent hvert nummer frem til da, ble det altså helt stille etter dette. Ettertenksomhet har ingen lyd.

Høyt under taket

Slikt er det plass til i revyer og kabareter, fra gammelt av, sjangre som vokste frem i økonomisk og politisk trange tider, der det var behov for døyvende og fortrengende underholdning, men også for satire, kritikk og dveling. Alt om hverandre.

DNS’ oppsetning viser på ypperste vis både det uutholdelig lette og det ulykksalig tunge som ligger i denne musikalen.

Handlingen i «Cabaret» følger den amerikanske forfatteren Cliff Bradshaw (Kristoffer Sagmo Aalberg) til et åpent og tolerant mellomkrigs-Berlin. Her, for anledningen på kabaretscenen Kit Kat Club, er det rom for å leve ut sin seksualitet uansett legning, for å leve ut drømmer og for å føle seg fri.

Imidlertid er nazismen på fremmarsj og viser stadig oftere sitt uhyggelige ansikt. Friheten blir innskrenket, særlig for enkelte – Fräulein Schneider må for eksempel gi opp lykken for å bevare et sparsomt levebrød.

«Cabaret» hadde premiere på Broadway i New York i 1966. Manus ble skrevet Joe Masteroff (bygget på John Van Drutens teaterstykke «I Am a Camera», som igjen baserer seg på Christopher Isherwoods roman «Goodbye to Berlin»), sangtekstene av Fred Ebb og musikken av John Kander, som har skrevet mange musikaler, blant annet Chicago.

DNS’ oppsetning viser på ypperste vis både det uutholdelig lette og det ulykksalig tunge som ligger i denne musikalen. Regissør Nina Wester har et klart og godt grep om dynamikken i forestillingen, og om bevegelsene som skal ta oss mellom ytterpunktene.

Dampende hett

Allerede helt i starten er turtallet høyt. Eirik del Barco Soleglad som konferansieren Emcee inviterer oss («Willkommen, bienvenue, welcome») med en stor dose energi til å legge igjen bekymringene utenfor og bare ha det vidunderlig på Kit Kat Club. Veggene i klubben er drapert i rosa og rødt, noen kafébord med flasker på står spredt, en scene utgjør oppmerksomhetens sentrum.

Et knippe dansere i rødt, svart og hvitt er sminket likt og har like, svarte parykker. De blir som klubbens flerhodede troll, selv om de også har egenart som dansere. Et velopplagt og lett kostymert orkester holder klubb-beaten i gang fra «loftet» over scenen. Klubbgjester flokker seg i dans og utagerende festing og er klare for å si farvel til året 1929; det er nyttårsaften. Og selvsagt entrer Sally Bowles (Ida Holten Worsøe) scenen, klubbens trekkplaster, med stor bravur.

På handlingsplanet inntreffer inderlige og skjebnesvangre møter mellom Cliff og Sally, Cliff og den tyske patrioten Ernst Ludwig (Jonatan Filip), mellom jødiske herr Schultz (Sverre Røssummoen) og pensjonatvertinne Fräulein Schneider.

Mye utspiller seg innenfor klubbens ramme, der vi finner rå og muntre seksuelle (danse-)scener, satiriske sangnumre og et orkester med trøkk. Ett dansenummer minner rytmisk og koreografisk om den allerede legendariske klubb-scenen fra TV-serien «Babylon Berlin», med handling fra samme tidsepoke.

Sofia Södergårds koreografi er ekspressiv og dampende het, med rom for detaljer: Når nattklubbsangerinnen Sally Bowles synger om at «mamma tror jeg bor i kloster», gjør danserne rundt henne korsets tegn over brystet. Når nazismen er på fremmarsj i andre akt, former danserne isteden et hakekors med armene sine.

Daniel Åkerström-Steens kostymer er gjennomførte inntil det fornøyelige. Fra det rød-svart-hvite nattklubb-preget i begynnelsen kommer danserne senere inn i lyse- og mørkegrønt, og det gjør de i takt med nummeret «Penger gjør at verden går rundt». De er rett og slett pengefarget, om man legger enkelte sedler til grunn. I scenen der Schultz forærer Fräulein Schneider en ananas, har jammen frøkenen på seg et ananas-farget kostyme, i grønt og lys beige.

Mørkere tone

Etter hvert får kabaretsceneklangen en dystrere undertone. Nazismen spiser seg inn via enkeltmennesker som forsvarer politikken, og via den nye tonen hos blant annet konferansieren, som bare må holde hjulene i gang uansett i hvilken retning satiren går. Når Schultz og Schneider som par blir latterliggjort i et nummer som involverer en flodhest, er det regelrett til å gråte av.

Etter at livet har gitt Sally Bowles enda flere trøkker enn hun hadde fra før, og hun fremfører den legendariske sangen som hevder at «livet er en kabaret», er det selvsamme livet ved dette tidspunktet snarere blitt en frastøtende rekekabaret innhyllet av den fremmede guggen aspik som klistrer seg til det vi prøver å leve av. «Cabaret» har dermed også en åpenbar aktualitet over seg, gitt at høyreekstreme vinder fremdeles blåser og legger begrensninger på enkeltmennesker og samfunn.

Fine prestasjoner

Ida Holten Worsøe er en formidabel Sally Bowles med et stort repertoar å spille på både skuespiller- og sangmessig, for eksempel i dette nevnte opprivende, desperate nummeret. Eirik del Barco Soleglad er en fysisk konferansier, der han spretter omkring som en toppidrettsutøver og etterlater fartsstriper på kryss og tvers over scenen.

Han har i likhet med Worsøe stor bredde som skuespiller, og blandingen av det livsglade, det lokkende, det infame, det avmektige og det urovekkende i Emcee er utrolig godt turnert av ham. Soleglad er dessuten en habil sanger. Det har han til felles med resten av ensemblet – ikke alle er store skjønnsangere, men alle er gode sangformidlere. Det er mer enn godt nok.

Aalberg, Filip, Elvik, Røssummoen – og Kamilla Grønli Hartvig som den prostituerte Fräulein Kost, skjør som en spurv og hissig som et lemen på samme tid – gjør virkelig fine tolkninger av rollene sine. Denne oppsetningen av «Cabaret» har et helstøpt uttrykk, sørget for av aktører på og bak scenen, der den største utfordringen for en grepet og oppløftet anmelder er å finne noe som helst å utsette.

Fakta:

«Cabaret» på DŃS

  • DNS-oppsetningen av Cabaret er Nina Westers debut som musikalregissør. Hun har tidligere arbeidet på teaterhus både i Norge og i Sverige.
  • Scenografi, kostyme- og maskedesign: Daniel Åkerström-Steen.
  • Koreografi: Sofia Södergård og danserne.
  • Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt.
  • Skuespillere: Ida Holten Worsøe, Eirik del Barco Soleglad, Kristoffer Sagmo Aalberg, Jonatan Filip, Kjersti Elvik, Kamilla Grønli Hartvig og Sverre Røssummoen.
  • Dansere: Sofia Södergård, Kenny Svensson, Vilde Opeide, Elise Berg-Hansen, Nora Ullert og Gina Ranheim Bjerkan.
  • Musikere: Helge Lilletvedt, Jan Kåre Hystad, Øystein Knaus Fosshagen, Ole Jacob Hystad, Hans Marius Andersen, Halvor Folgerø, Ivar Thormodsæter og Edvard Mjanger.
  • Statister: Elias Blichfeldt Mørk og Thomas Brandt.
  • Mer informasjon: dns.no
ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this