Stefan Larsson1 foto Magnus Skrede
TEATER ER SIN EGEN KUNSTFORM: – Vi vil jo komme videre med vår kunstform, ellers vil vi bare bli stående der på samme måte som på 30- eller 40-tallet. Om man bare spiller visse tekster slik de alltid har vært spilt – så blir de kjedelige å se på, sier Stefan Larsson. (Foto: Magnus Skrede)

«Allt kan ske, allt är möjligt»

Del artikkelen i Sosial medier

FRA ARKIVET: Stefan Larsson tiltrådte som teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen ved nyttår, og måneden etter inviterte han til premiere på den populære musikalen «Cabaret» – Den er dessverre alltid aktuell, sier han til Bergensmagasinet.

Publisert 10. februar 2020 // republisert 19. juli 2020

Stefan Larsson har nettopp ankommet fra Flesland, og virker noe sliten i det vi setter oss i sofaen inne på hans kontor. Han har travle dager, med intervjuer og prøver. Mye skal på plass før premieren på «Cabaret», som altså var 10. februar.

– Jeg skal være her i noen år. Ikke hele mitt liv, men i noen år.

Musikalen ble første gang vist på Broadway i 1966, og skildrer livet på og rundt en kabaretscene i Berlin ved inngangen til 30-tallet. Dette var en tid der både kunsten og seksualiteten sprengte grenser, samtidig som nazismen begynte å få fotfeste.

[PostBlock id=534]

VERDENS BESTE MUSIKAL

FAKTA Stefan Larsson
Mer informasjon: dns.no

– Du har sagt at «Cabaret» er verdens beste musikal?

– Ja, jeg har sagt det, og det er også noe man sier i musikalens verden. Den er dessverre alltid aktuell, ikke minst i vår egen tid – med voksende fremmedfiendtlighet, sier Larsson.

– Det er en publikumsvinner?

– Jeg håper det.

– Du har vært i Bergen før – da du satte opp Hamlet i 2017?

– Presis. Og så har jeg vært her 2-3 dager i uken i hele fjoråret, så jeg føler meg ganske hjemme her.

– Er du kommet for å bli?

– Absolutt. Jeg skal være her i noen år. Ikke hele mitt liv, men i noen år.

– Skal du bo i Bergen?

– Ja, i en leilighet like ved Fløibanen. Det blir kanskje mandag til torsdag her, og så til Stockholm, der familien min bor.

– Hvorfor er du tiltrukket av DNS?

– Fordi det er et veldig flott teater med et fantastisk skuespillerensemble. Dessuten er det historisk interessant – det er det eldste teateret i Norge – og det har et godt renommé. Det er en ære å få lede et slikt teater i en periode av mitt liv. Jeg ser også at det finnes ressurser for å gjøre bra teater her.

TYSTA MÄNNISKOR

Det første han gjorde som ny teatersjef var å presentere vårprogrammet. I tillegg til «Cabaret» inneholder dette blant annet urpremiere på et «true crime»-teater om «Isdalskvinnen», samt to familieforestillinger.

Vi får også norgespremiere på Linn Ullmanns «De urolige», fulgt av Ibsens «Brand» med Preben Hodneland i hovedrollen. Jon Fosses «Namnet» har allerede hatt premiere – regissert av Trine Wiggen, som i 1995 spilte i urpremieren på DNS.

[PostBlock id=535]

– Ibsen og Fosse er Norges mest spilte dramatikere i utlandet, og begge har startet sine karrierer på Den Nationale Scene. «Brand» stiller betimelige spørsmål om grensen mellom idealisme og ekstremisme, mens Fosses treffsikre og poetiske familieskildring er blitt en moderne klassiker, forklarer Larsson.

– Du gjorde «Namnet» på Stockholms Stadsteater i 1999. Jeg kan tenke meg at det er en forestilling som er vanskelig å forstå for et svensk publikum? Det er jo veldig vestlandsk? Det her med at man ikke snakker?

– Eksakt. Tysta människor. Men Jon Fosse er en veldig populær forfatter i Sverige.

– Litt fordi han oppleves som eksotisk, kanskje?

– Jaha, lite så – men det mystiske, det tysta, det tycker svenskarna om.

– Hvordan blir denne versjonen av «Namnet»? Er den veldig tro mot det vestlandske, med naturen og landskapet?

– Nei, jeg tror Trine Wiggen har gitt den en mer moderne kant. Jeg synes hun har funnet en veldig fin måte. Det er det vestlandske, men hun har gitt det en fin «edge». Det er veldig intelligent gjort.

FRAVÆRENDE FORELDRE

– Bergman var et barn både av Strindberg og Ibsen. Han har også noe av den samme naivitet; at han holder verden på avstand med sine fantasier.

Et annet stykke Larsson har programmert er Karen-Maria Billes dramatisering av Linn Ullmanns kritikerroste roman «De urolige» – der hun skriver om oppveksten som datter av Liv Ullmann og Ingmar Bergman. «En gripende beretning om uro og oppsplittelse, og om et ønske om å samle familien, oppleve tilhørighet og skape sin egen identitet» skriver DNS i forhåndsomtalen.

– Jeg ser veldig frem til dette stykket. Boken hennes var også fantastisk. Hun vokste opp med to foreldre som var fraværende – så at Linn Ullmann har skapt sin egen identitet er ganske fantastisk. De fleste mennesker ville knekt sammen med to slike giganter som foreldre. 

Stefan Larsson2 foto Magnus Skrede
VIL SAMARBEIDE MED SVENSKE ENSEMBLER: – Jeg håper at jeg kan få hentet hit et gjestespill eller gjøre en samproduksjon med enten Dramaten eller andre teatre. Mikse svenske og norske ensembler, sier Stefan Larsson. (Foto: Magnus Skrede)

ETT ÅR MED FAMILIEN EKDAHL

Stefan Larsson har tidligere regissert tre av Ingmar Bergmans stykker på Dramaten i Stockholm: «Scener fra et ekteskap» (2009), «Høstsonaten» (2009) og «Fanny og Alexander» (2012). Filmversjonen av sistnevnte (fra 1982) er et episk og sterkt selvbiografisk familiedrama som ble tildelt fire Oscar-priser og nominert til enda to. «Fanny och Alexander är som en summering av hela mitt liv som filmskapare», sa Bergman selv.

– Kan du love meg at du setter opp «Fanny og Alexander» på DNS, helst rett før jul?

– Haha, det kunne vært noe. Den har vært spilt her en gang tidligere (i 2012, journ. komm.). Min versjon ble spilt 175 ganger på Dramaten. Totalt utsolgt. Det er en fantastisk fortelling.

– Fanny og Alexander er vel en slags kjærlighetserklæring til fantasien og kunsten i en verden der religionen får stå for det fantasiløse, det brutale og det puritanske.

Dette stykket/filmen foregår i Uppsala, Bergmans fødeby, fra julen 1907 til julen 1908 (Bergman ble selv født i 1918). Her blir vi kjent med familien Ekdahl (enken Helena og hennes tre sønner Oscar, Gustav Adolf og Carl). Oscar er gift med Emilie, og sammen driver de et lite teater. De har barna Alexander og Fanny. Så dør Oscar, og Emilie gifter seg kort tid etter på nytt med byens biskop, den livsfornektende Edvard Vergérus.

Emilie innser at hun har valgt feil, men bryter hun ut av ekteskapet, vil barna etter loven overleveres til mannen. Bestemor Helenas kjæreste, den jødiske kjøpmannen Isak, klarer til slutt å få Emilie, Fanny og Alexander vekk fra fangenskapet ved hjelp av magi.

KJÆRLIGHETSERKLÆRING TIL KUNSTEN

– Hva vil du si er budskapet i «Fanny og Alexander»?

– Det er vel en slags kjærlighetserklæring til fantasien og kunsten i en verden der religionen får stå for det fantasiløse, det brutale og det puritanske. Etter 70 forestillinger gikk jeg selv inn og spilte rollen som biskopen.

– Hvordan er det å spille en så ond rolle? Du må jo gå litt ut av deg selv?

– Jaaa – men det er gøy, sier han og ler.

– Man lærer seg å sette på og stenge av, så det er ikke vanskelig. Det vanskeligste var å gjøre den scenen der jeg skulle straffe barna. Det var ubehagelig. Men det er teknikk også.

– Ja, for det skal være troverdig? Du skal tro at vedkommende er slik?

– Ja, det skal være på riktig, og visse roller går mer inn under skinnet på deg enn andre. Bergman var inspirert av Dickens, så figurene hans er noen steder ganske teatrale og karikerte. Det gjør det litt lettere å arbeide med det.

ALT KAN SKJE

Ingmar Bergmans største forbilde var August Strindberg (1849-1912). Totalt gjorde han 31 oppsetninger av den svenske dramatikeren, blant annet av «Pelikanen», «Spöksonaten» og «Ett drömspel» – og hans egen «Fanny og Alexander» avsluttes med et sitat fra innledningen til nettopp «Ett drömspel» (1902).

– Det som blir sagt der er som hentet fra Shakespeares «Stormen», sier jeg, og siterer: «We are such stuff as dreams are made on, and our little life is rounded with a sleep».

– Eksakt. Det er så vakkert, sier Larsson, og fortsetter med det nevnte Strindberg-sitatet: «Allt kan ske, allt är möjligt och sannolikt. Tid och rum existerar icke; på en obetydlig verklighetsgrund spinner inbillningen ut och väver nya mönster».

– Det er vel også som en trosbekjennelse for teatervirksomhet?

– For meg handler «Brand» om hvor langt man vil gå for sin ideologi eller tro; hva man er villig til å betale for sin overbevisning.

– Ja, det er det. Det er jättefint. Bergman var et barn både av Strindberg og Ibsen. De het jo familien Ekdahl i «Fanny og Alexander» – det er etter familien Ekdal i «Vildanden». Han har også noe av den samme naivitet; at han holder verden på avstand med sine fantasier. Så han var veldig inspirert av Ibsen også.

– Apropos Ibsen, så setter du også opp «Brand» denne våren. Hva er budskapet i dette stykket?

– For meg handler «Brand» om hvor langt man vil gå for sin ideologi eller tro; hva man er villig til å betale for sin overbevisning.

– Det er litt i slekt med «En folkefiende»?

– Ja, men hardere, synes jeg; mer kompromissløst. Preben Hodneland spiller hovedrollen, og Kjersti Horn er regissør. Det kommer til å bli totalt kaos; en ren rock’n roll-forestilling.

VÅRENS DNS-PREMIERER: «Namnet» (31. januar), «Cabaret» (8. februar), «Alle har en liten dør bak øret» (15. februar), «De urolige (20. mars), «Å telle til null» (27. mars), «Brand» (25. april), «Røyk over Isdalen» (8. mai). Mer informasjon: dns.no

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this