OVER STREKEN: – Jeg er mer sjenert i virkeligheten enn når jeg står på scenen, sier Bjørn Jensen, som ikke er redd for å gå litt over streken som artist.

Grenseløs humor

– Jeg er mer sjenert privat enn på scenen, sier Bjørn Jensen. Når han og Ausekarane er klare med ny forestilling på Ricks, er det ingen som vet hvor grensen går for Jensens humor. Heller ikke mannen selv.

Ausekarane har i en årrekke dradd langs vestlandskysten med sine show, og folk har strømmet til fergen. I september går de i land på Ricks med sin nye forestilling «Fergelaus og steik forbanna».

– Jeg har et eget nummer som heter felekassen, der jeg sier hva jeg vil. Jeg går nok litt over grensen igjen, og Tor har allerede gitt klar beskjed: «Den tar du ikkje!»

– Det startet på Showboat, og vi dro rundt og spilte Johannes Kleppevik sine sanger. Alle tekstene hans foregår på sjøen eller i fjæresteinene, og da var det naturlig å ta showet ut på sjøen. Jeg hadde tenkt på det før med Vinskvetten, men vi slo det fra oss, det ble for dyrt. Men så bestemte Ausekarane seg for å prøve, og vi knakk på en måte en kode, forteller han.

– For å gjøre konserter i en litt stille by midt på sommeren, hadde nok vært utfordrende. Vi dro i stedet ut til folk langs kysten.

Etterhvert følte karene at de måtte utvide repertoaret.
– Vi hadde skrevet sanger halve livet, så vi bestemte oss for å prøve å skrive egne Ause-sanger. Og så ble det en egen greie, med en egen Ausekar-dialekt. Det høres greit ut for meg, men for Tor Endresen blir det «litt løye», sier Jensen.

BYMANN OG STRIL

KOMMER IGJEN: Vinskvetten har solgt til gull tre ganger, og neste høst er karane fra Salhus tilbake på Ricks. (Foto: Arne Ristesund)

Det var Tor Endresen og gitaristen Jan Arne Knutsen som hadde lyst til å hedre Johannes Kleppevik. Da de ønsket å fylle forestillingene med litt humor, ringte de Bjørn Jensen.

– Med Tor som bergenseren og meg som stril, blir det jo litt «bymann og stril». Jeg forteller grove historier, mens Tor Endresen ofte tar avstand fra grovisene. Da slipper vi unna med det, smiler Jensen.

– Du har litt av den samme rollen i Vinskvetten, men det er ingen som tar avstand fra deg der, i hvert fall ikke på scenen?

– Ja, det er nok noen som sier i fra i garderoben, og sier «den der tar du ikkje en gang til». Det er ofte jeg prøver ut ting på scenen som ingen har hørt før. Det er Belbert’n, Arild Totland, som er mest irritert på meg.

– Jeg har dradd den så langt noen ganger at Belbert’n sa han ble kvalm. Blir han «rau i trynet» så vet jeg at han mener alvor, så da gir jeg meg. Jeg får litt lignende reaksjoner nå også. Men det spørs om jeg ikke skal bruke det i showet. Jeg har et eget nummer som heter felekassen, der jeg sier hva jeg vil. Jeg går nok litt over grensen igjen, og Tor har allerede gitt klar beskjed: «Den tar du ikkje!»

– Hvor går din grense?

– Jeg vet ikke. Jeg har vel litt magefølelse på det. Men folk har sagt til meg at slike vitser som jeg tar, er det ingen andre som hadde kommet i fra. Jeg er aldri ondsinnet. Jeg mener ikke noe med det. Det er en rolle jeg gjør. Det er skuespill. Og så tipper det over noen ganger. Det er så gale at jeg tror folk forstår at det er spøk, og ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

– Dessuten tror jeg det er bra at noen tør å pushe grensen litt. I samfunnet i dag tør vi ikke å være helt oss selv. Vi har så mange regler for hvordan vi skal oppføre oss, og for hva som er lov å gjøre og si. Som for eksempel når jeg drar en vits på bakrommet og folk ler så de griner, men sier: Det der kan du ikke si på scenen. Jeg må følge magefølelensen min, og jeg tror kanskje det kan være bra å dra han litt ut, og kanskje gå over streken.

– Og folk vet vel hva de får når de kommer på show med Vinskvetten og Ausekarane?

– Ja, det tror jeg. Selv om det var noen som gikk feil en gang for mange år siden på Salhusvinskvetten, og trodde de skulle se Salhuskvintetten. Ellers tror jeg folk vet hva de går til.

– Og du blir ikke flau heller?

– Nei. Jeg er mer sjenert i virkeligheten enn når jeg står på scenen. Det er artisten Bjørn Jensen som står på scenen, ikke privatpersonen.

– Hvor kommer historiefortelleren og vitsemakeren fra?

– Det må nok ha vært fra ho mor. Hun kom med en del morsomheter.

FØDT I SALHUS

Bjørn Jensen er ekte salhusgutt, og har bodd der mer enn halve livet.

– Jeg ble født «attme’ ferjekaien i Salhus». Vi bodde i en kjeller og jeg var mye syk. Det var før varmekablene sin tid. Det var vått og fuktig og jeg var alltid forkjølet. Så flyttet vi opp til idrettsplassen. Der bodde vi i andre etasje, og da forsvant all sykdom.

– Jeg er mer sjenert i virkeligheten enn når jeg står på scenen. Det er artisten Bjørn Jensen som står på scenen, ikke privatpersonen.

Som voksen ble han i bygden sin, og bygget hus sammen med sin tidligere kone, Liv, rett bak løen som senere ble øvingslokale til Salhusvinskvetten. I dag bor han med ny kone på Frekhaug. Sammen med Maren har han Mira (12), Karla (5) og Rosanna (3), og bonussønnen Patrick (18). Fra sitt første ekteskap har han Cato.

– Kommer du fra en musikalsk familie?

– Fattern var god til å synge, men brukte det aldri. Han dro på jobb klokken seks, og jobbet på Bergen Jernstøperi i Bjørnsonsgate. Han tok to busser, og kom hjem klokken seks om kvelden, og stort sett husker jeg bare at han sov i en stol. For ham var det bare arbeid, og jeg synes nok han levde et litt ufortjent hardt liv.

Moren het Langeland og var fra Frekhaug, og foreldrene til Jensen møttes på en dans på Dale på Holsenøy.

SALHUSVINSKVETTEN BLIR TIL

– Hva hørte du på?

– Det var jo Beatles. Men jeg ble raskt interessert i litt tyngre musikk. Led Zeppelin, Black Sabbath og Deep Purple. Jimi Hendrix. Det var heavy på den tiden. I dag regnes det vel for popmusikk.

Han spilte i band allerede i tenårene.

– Det begynte med at noen kamerater hadde bestemt seg for å starte band. Så kom de til meg og sa at de manglet en på orgel. Jeg hadde ikke peiling på orgel, men jeg dro jeg hjem til fattern og sa at jeg skulle spille orgel i et band. Det har vi ikke råd til, sa han. Men han kjøpte en gitar.

–  Vi spilte heavy-musikk og spilte til dans. Men så kom Eagles, og da kunne vi bare legge ned. Da handlet det bare om country-rock, forteller Jensen.

Salhusvinskvetten så dagens lys i 1975. Tre av albumene solgte til gullplate, og fremdeles trekker bandet fulle hus på Ricks.

Revymiljøet i Salhus har lange tradisjoner, og det har vært tett relasjon mellom idrett og kultur i bygden. I 1975 bestemte fotballaget Norna-Salhus seg for at de skulle delta i revyen. To år senere meldte en gruppe fra det samme fotballaget seg igjen på revyen under navnet Salhusvinskvetten Vodka Cinzano, en parodi på navnet til Salhuskvintetten Olkabilamo. Første album lot vente på seg, og først i 1988 kom «Platå». Året etter ble «Fergebillettøren» en radiohit, og resten er historie.

De senere år har det blitt både avslutning, comeback og 40-årsjubileum. Neste år er karane fra Salhus tilbake med ny plate og show. Hvor det ender vet ingen.

JENSEN FIKK JERNTEPPE

Artisten selv er fremdeles forundret over det ble et liv på scenen for ham. Det var ingen selvfølge.

– Jeg forstår det knapt selv. I sjette klasse var det avslutning på skolen, og vi skulle ha en forestilling for foreldrene der vi tok utgangspunkt i juleevangeliet, slik mange har vært med på vil jeg tro. Da skulle jeg være hyrde. Og de andre klassekameratene kunne teksten på rams. Det kunne jeg også da jeg dro hjemmefra. Gymnastikksalen på Salhus skule var svær. Da det var min tur, fikk jeg jernteppe. Det sitter i meg fremdeles.

– Så jeg har mange ganger tenkt at det at jeg står på en scene og har gjort det til levebrødet mitt, kanskje er en slags hevn. At jeg fremdeles gjør opp for den skjellsettende opplevelsen jeg hadde i sjette klasse, for å vise at jeg kan dette her. I dag er jeg den eneste i kameratgjengen som jobber som artist og står på en scene.

– Har du fått jernteppe senere i livet?

– Jeg kan fremdeles glemme tekst, men jeg har utviklet en egen stil og et grep, slik at jeg aldri blir satt fast, men kommer på noe annet i stedet, og sånn kommer jeg meg gjennom det. Og så lenge du gjør det med et smil, så ler folk med deg. Det motsatte er langt verre. Får du angst som artist, smitter det fort over på publikum.

Bjørn Jensen er 66 år, og i likhet med heltene i Led Zeppelin (bandet hadde gjenforening i 2007, og vokalist Robert Plant turnerer fremdeles, red. anm.) og Black Sabbath har han ingen planer om å gi seg. Han har med sin helt særegne stil satt sitt preg på både musikk- og kystkulturen på Vestlandet.

– På samme måte som jeg er stolt over det vi har fått til med Vinskvetten, dialekten og kulturen som jeg føler vi formidler, er jeg også stolt over Ausekarane. Tor Endresen og jeg jobber godt sammen, og vi utfyller hverandre som bymann og stril. Og så er Ausekarane et veldig godt orkester.

– Hvordan er det med nervene nå når det nærmer seg?

– Du får kniven på strupen, og kjenner at nå må du skjerpe deg og sette deg ned og skrive. Sånn må det være. Jeg har det i hvert fall sånn. Tor er mer avslappet og sier «det ordner seg».

– Når slapper du av?

– Når premieren er over og vi har fått terningkast seks, smiler Jensen.

Ausekarane er klare med Ferjelaus og steik forbanna, og showet har premiere på Ricks 6. september.

AUSER PÅ: Ausekarane er klare med nytt show på Ricks. Uten ferge. (Foto: Øystein Klakegg)
Ove Landro
Redaktør Bergensmagasinet AS | Helgesensgate 17 | 5038 Bergen | Norge
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this