Når Knut Nærum gir oss Ibsens samlede verker på 78 minutter, gjør han det ved å sneie innom Ibsens originaltekster her og der.
 – Jeg har stått på hodet for å tekkes bergenserne. De liker å bli fortalt hvordan de er. Når det skal så lite til for å glede dem, skulle det bare mangle at jeg ikke prøvde, sier Knut Nærum.
Han er dramatikeren bak Henrik Ibsens samlede verker på 78 minutter, som har premiere på Den Nationale Scene 1. september. Her boltrer skuespillerne Kjersti Elvik, Tormod Løvold og Kristian Berg Jåtten seg i Nærums Ibsen-iblandede tekst, som er tidvis sterkt bergensvinklet.
– Jeg har stått på hodet for å tekkes bergenserne. De liker å bli fortalt hvordan de er.
Her nevnes for eksempel de tre store: Helge Jordal, Bjarte Hjelmeland og Bryggen, og når Byggmester Solness står og ser ut av vinduet sammen med Hilde Wangel, forklarer han henne at alt de ser har han bygd: Bybanen, Hotel Norge, Jernbanestasjonen i Bergen («som ikke må forveksles med Bergen Stasjon»).
– Det er et toppet skuespillerlag DNS har satt til oppgaven. Og så er det spennende at Eirik del Barco Soleglad har regi, det er hans debut som regissør. Jeg har sett ham på scenen noen ganger, og han er en av de morsomste vi har. Han har et godt grep om humor, vet hvordan humor fungerer på en scene. Jeg gleder meg veldig til premieren, både til det jeg kjenner til, og til overraskelsene jeg skal få, sier Nærum.
Ibsen klarer seg selv. Også.
Det er ikke første gang han jobber med Ibsen. Han spilte den unge Ibsen i dokumentarfilmen Henrik Ibsens år som maler fra 1979, og i teateroppsetningen En særling av en lærling, som handlet om Ibsens tid i Grimstad, der Nærum bodde på den tiden. Han har skrevet skuespillet Peer!, med utgangspunkt i Peer Gynt.
– Så har jeg jo snublet gjennom Ibsen som student. Og jeg har vært med på å tape en Ibsen-quiz på radio for elever ved videregående; konkurransen sto mellom Skien og Grimstad. Det var bittert, men rettferdig. Jeg har sett mange Ibsen-stykker, noen av dem i flere ulike oppsetninger. Men jeg har ikke lest gjennom alt. Og mitt stykke er jo heller ikke for folk som har lest eller sett alt av Ibsen.
– Har du ikke lest alt, selv som forarbeid til dette stykket?
– Jeg har brukt hukommelsen, den er brukbar, den. Så har jeg selvsagt slått opp, lest sekvenser, søkt på sitater og slikt. Jeg sneier innom Ibsens originaltekster her og der.
– I stykket ditt diskuterer skuespillerne også om Ibsen har noe å si oss i dag. Har han det, eller trenger han hjelp, som ved å filtreres gjennom Nærum?
– Jeg tror han klarer seg greit alene. Men Ibsen blir jo alltid spilt på en måte som er preget av den tiden vi lever i. Vi ser ikke Ibsen-forestillinger i dag hvor du kommer inn i en stue der det er mange dører, og utenfor vinduet ser du hestehagen, og bak der igjen fjellene og fossen.
– Mange dramatikere og regissører ser nok Ibsen også som et springbrett, som mulighet til å sette en egen dagsorden, fylle scenen med egne innfall. Det er greit, det. Men i dette stykket er det samtidig en diskusjon om hva teatret skal være. Skal vi presentere klassikerne slik de var i 1838, eller se dem i lys av dagens landskap? Kan vi bruke gamle tekster for å si noe om vår tid? Rollefigurene krangler om dette, innimellom ablegøyene.
Virkelig, Nora?
Uten å vite hvordan dette blir løst på scenen – journalisten har bare lest manuset – har Nærum lagt opp til at De unges forbund spilles i Skam-språk (TV-serien), Peer Gynt gestaltes av norske partipolitikere, og John Gabriel Borkman, som man stadig hører går og går bekymret over gulvet på kontoret sitt i etasjen over, har fått besøk av Åndenes makt-teamet. Det vil kanskje bli vanskelig å spille dette stykket om ti år, med slike aktualitetsreferanser?
– Det var slik jeg ble gift. Jeg ble gitt tilbudet om giftermål, og så slo jeg til.
– Ja, helt klart, det er øyeblikkskunst, dette her.
– Hadde Ibsen slike samtidsreferanser, som vi ikke får øye på i dag?
– Jeg leste nettopp i forbindelse med søstrene Hjorth-romandebatten at Nora i Et dukkehjem hadde et faktisk forelegg. Hun er bygget på en kvinne som gikk fra sin mann. Denne damen var ikke spesielt fornøyd med å være blitt hovedperson i et Ibsen-stykke. Det viser at man trenger ikke finne på alt når man skal skrive en klassiker, man kommer langt med å stjele fra virkeligheten.
Av Et dukkehjem har Nærum laget dukketeater. I manuset står åpningsscenen slik: «Hei, alle barn! Jeg heter Noraaa! Jeg er voksen, også er jeg gift med Torvald og nå er det snart jul og jeg skal gå ifra han. Men dere må love meg en ting. Ikke si til Torvald hvilken vei jeg gikk. Hvis han spør om jeg gikk ut gjennom den døra, så må dere si NEEEI. Og hvis han spør om jeg gikk ut gjennom DEN døra, så må dere si JAA. Kan dere love meg det? (…) Da går jeg. Et samliv mellom oss to vil aldri kunne bli et ekteskap. Ha det!»
– Hvorfor har ingen andre tenkt på metatrikset å lage dukketeater av Et dukkehjem før?
– Det kan hende det er den typen idé der alle tenker at dette må være gjort før. Så er det bare jeg som har så tungt for det at jeg ikke er blitt stanset av den anfektelsen.
– Vildanden-versjonen din er veldig morsom, men du kunne også lagt den til Andeby, siden du er Donald-manusforfatter og alt?
– Det har jeg ikke tenkt på. Skrue som grosserer Werle kunne vært godt stoff. Det får bli ved neste korsvei!
Liker å leke med form
I andre utgivelser fra Nærums hånd har han parodiert norske forfattere, som i Bernhard Borge (André Bjerke)-parodiene Døde menn går på ski og De dødes båt. I Klassekampen har han en spalte som heter «Lesing spart», der han gir leseren verker i kortform slik at man slipper å lese dem selv. Han har skrevet den legendariske Norsk litteraturhistorie, fritt etter hukommelsen. Nå har han altså klemt Ibsen sammen til … ja, det gjenkjennelige. Ting kan tyde på at han har en forkjærlighet for parodiering og komprimering av litteratur.
– Hva bunner dette i?
– Satireprogrammer er jo belønning for å ha fulgt med i nyhetene, en påskjønnelse for et engasjement.
– Når det gjelder Henrik Ibsens samlede verker på 78 minutter er jo det et bestillingsverk. Det kan hende at jeg egentlig ikke er det minste interessert. Men at jeg er blitt interessert gjennom oppdraget. Det var slik jeg ble gift. Jeg ble gitt tilbudet om giftermål, og så slo jeg til.
– Men bøkene dine er ikke bestillingsverk?
– Nei da. Og akkurat nå utforsker jeg sjangeren «hevn-hevn-roman», om en kvinne som oppdager at søsteren har skrevet en hevnroman over søsterens roman, og vil hevne seg med en roman. Jeg liker å leke med form, jeg er nok mer opptatt av det enn av innhold. Som Kjartan Fløgstad sier: Formen er den delen av innholdet som er mest politisk.
– Når det gjelder parodier, må man jo leke med ting som er kjent. Jamfør Nytt på nytt, der det ikke er noe poeng å vitse om nyheter som ingen har hørt. Eller å parodiere mennesker som ingen vet hvem er. Med mindre du er Are Sende Osen, som har en flott parodi på sin far. Men han er nok unntaket. Til sist dreier det seg vel om et lite innslag av klubbfølelse, at du får noe igjen. Du kan litt om Vildanden; det var noe med en livsløgn og et loft, og klarer du å bruke det, får du igjen for innsatsen. Satireprogrammer er jo belønning for å ha fulgt med i nyhetene, en påskjønnelse for et engasjement.
– Herborg Kråkevik hadde en gang en parodi på Jon Fosse, den var svært morsom, men kanskje mest for de innvidde, som kjenner hans væremåte?
– Jeg tror mange flere har et forhold til Fosse enn det er som har lest bøkene og sett dramatikken hans. Mange synes nok at de kjenner ham uten å ha direkte erfaringer med ham. Her føler jeg for å sammenligne med Dracula – jeg visste godt hvem Dracula var mange år før jeg leste bøkene eller så filmene. Jeg kjente ham gjennom vitsetegninger og sketsjer. Humoren ble en formidler av originalen. Jan Erik Vold, bosatt i Sverige, uttalte en gang at den fremste kilden han hadde til norske nyheter, var satireprogrammet Hallo i uken.
Knut Nærum har ikke alltid vært på lag med Ibsen. Da han var i 20-årene syntes han Ibsen var gammeldags, oppstyltet og anstrengt.
– Det var noe tungt og påståelig i alvoret hans. Nå leser jeg ham ikke sånn lenger. Når jeg ser en konstruksjon, setter jeg pris på den, og ser at den er djevelsk dyktig skrudd sammen. Dessuten handler de beste stykkene hans om ting folk fortsatt bryr seg om og sliter med, avslutter Nærum.
