Stig Amdam-stykket Skipet de Zee Ploeg er blitt et sammensurium av en skillingsvise, fremført med sentimental utestemme. Jeg savner først og fremst en helhet, en retning, et sted hvor noe kan utvikle seg og bli til.
Visst er det en god idé å legge handlingen til et skip som forliser utenfor Bergen i 1817, for blant annet å vise hva det gjorde med byens befolkning: Ville de ta imot disse fremmede, forkomne kvekerne som hørte til et annet land (og egentlig skulle til det forjettede Amerika)?
Eller ville de snarere sende dem vekk igjen (de som da ennå var i live, etter å ha levd under grusomme kår om bord) og slippe å forholde seg til problemet? Dette er jo en høyaktuell problemstilling med tanke på alle båtflyktningene som er avhengig av nestekjærlighet og en havn, men ikke alltid får det.
Stivt som teater
Det er bare det at det må bli godt teater av det også. Og jeg prøver og prøver der i salen, men jeg får det ikke helt til. Dramatiker Stig Amdam har gjort et viktig og stort arbeid med å jobbe seg ned i vitneerklæringer fra Bergen byrett etter tiltalen som ble reist mot kapteinen på skipet de Zee Ploeg, utforske hendelsene rundt denne dramatiske overfarten og lage teater av det.
Men det er noe med at verken manus, regi eller spill klarer å forløse stoffet. For selve historiens del er det mest spennende å lese programmet, der den er utførlig beskrevet. Og som det står der – det er en viktig del av byens historie, siden flere av passasjerene, foreldreløse barn, endte med å gå i land her, og ble forfedre og -mødre til andre av oss.
Men som teater er det blitt merkverdig stivt, sentimentalt og, ja, teatralsk. Scenografien er åpen og monumental med store flater, og representerer rom både på land og til sjøs. I dette romslige rommet frekventerer et stort knippe mennesker – som vi ikke blir kjent med.
De kommer regelrett ut på scenen og geberder seg. Ikke før den ravgale kaptein Manzelmann (Bjørn Willberg Andersen) entrer scenen, ganske langt uti første akt, blir det liv i spillet. Det er ganske enkelt fordi han gjør noe annet enn å skrike, rope og utgi seg for å være en skuespiller fra 1800-tallet.
Sentimental-festival
Utestemme funker kanskje som kommandospråk til sjøs, men på teatret blir det, ja, teatralsk.
Det er mye skrik. Mye rop. Mye sukk og stønn, mye sentimentalitet. Mye melodrama. Det bikker rett som det er over til det komiske, sett fra mitt lille, kyniske sete. Det er etter hvert, særlig i andre akt, så mye høylytt lidelse at jeg blir totalt følelsesløs.
Det handler ikke bare om at alle andre føler så mye at jeg ikke slipper til. Det handler først og fremst om at ingen av personene får noe kjøtt på beinet; de har ikke personlighet, de har mest fakter. Dette er et regispørsmål, og jeg skulle personlig ønske meg en mer lavmælt registil. Mer innestemme. Utestemme funker kanskje som kommandospråk til sjøs, men på teatret blir det, ja, teatralsk.
Det er også et spørsmål om replikkene, og det er et dramatikeransvar. Det låter ikke lett for skuespillerne å fremføre stive, klisjéfylte, ting som: «Vi seiler rett i ulykken. Denne reisen blir vår død», «Gud skjenker oss et barn fordi det skal bli født i et fritt land», «Jeg tror på menneskets godhet» og «Du må stå imot dette mørket og søke lyset».
Skuespillerne får verken personligheter å være i, eller replikker å spille på. Når Sverre Røssummoen som Lars Monrad mot slutten megetsigende sier, etter at hans med-bestemmere på hans insistering har godtatt å ta i land noen barn: «Er ikke innbyggernes egenrådighet den største verdi en nasjon kan ha?» – med et regissert blikk ut mot publikum – låter det som doktor Stockmann i En folkefiende av Ibsen. Samtidig låter det for eksplisitt. All underteksten står på linjene.
Humoren er også et problem. Den er, når den forekommer, knyttet til ganske kjedelige (bakvendt nok) eller lokale poenger. For eksempel er det nok å nevne Askøy eller Sunnfjord, så ler betalende publikummere. Det er også nok å la en dame spise makroner i skjul, som en Nora fra Ibsens Et dukkehjem, og bli tatt i det av en venninne. Haha, det var morsomt. Eller en mann kan si til sin kone: «Du kan ikke gå i Filharmonien i sekk og strie, du ser ut som et fugleskremsel». Haha.
Jeg vet ikke, jeg henger ikke med. Mange scener står bom stille, de har ikke noe ved seg. Barna som spiller gjør en fin jobb, det er verre med de voksne, det virker som om det er vanskelig å finne en retning i spillet.
Kostymene er flotte og tidsriktige, scenografien innbyr til bruk over flater, men skuespillerne virker litt bortkomne i det store rommet. Her er det rett og slett flere aktører i oppsetningen som ikke snakker ordentlig sammen. Musikken er klassisk, tilbakeholden, velment og fin, men står også litt for seg selv, får ikke gehør i helheten.
Savner retning
Kvinnene (Det søsterlige selskap) ordner opp, og tillater at de foreldreløse barna kommer i land. Det er historisk korrekt og flott og alltingen, men hvorfor blir disse damene fremstilt som de rene idioter?
Og ja, for å gå tilbake til dette skipet, som det handler om. Om bord har passasjerene det fryktelig, og mangler det meste, mens mannskapet mesker seg. Dette er urettferdighet på høyt nivå, og det er en urettferdighet som øker når spørsmålet om å få gå i land i Norge og Bergen kommer opp. Er de høye herrer villige til, der og da, å ta imot disse som etter hvert er blitt flyktninger, som bare søker en havn og mulighet for liv og helse, eller er det ubeleilig?
Kvinnene (Det søsterlige selskap) ordner opp, og tillater at de foreldreløse barna kommer i land. Det er historisk korrekt og flott og alltingen, men hvorfor blir disse damene fremstilt som de rene idioter? For det gjør de.
Tankene kan ellers gå til både Nordahl Griegs stykke Vår ære og vår makt og Jens Bjørneboes roman Haiene når det kommer til skipslitteratur med et politisk fortegn. Men selv om dette stykket også har i seg et politisk potensial, mangler det den kunstneriske overbevisningen som skal til for at det skal bli viktig for oss som teater. Da blir det også mindre viktig som politisk innspill, og mest viktig som en del av vår byhistorie.
Jeg ser forgjeves etter teater- og skuespillerøyeblikk. Jeg finner det hos Bjørn Willberg Andersen som kapteinen, fordi han klarer å skape et rom rundt seg som er spennende. Den traumatiserte, uberegnelige kapteinen vekker interesse, og har autoritet. Jeg finner det også i et fornøyelig sukk fra Wilhelm F. Koren Christie (Jon Ketil Johnsen).
Men stort mer er det ikke å spille på for skuespillerne, og jeg savner først og fremst en helhet, en retning, et sted hvor noe kan utvikle seg og bli til, i noe jeg istedet opplever som et sammensurium av en skillingsvise som utspiller seg på scenen, fremført med sentimental utestemme.
- Skipet de Zee Ploeg av Stig Amdam
- Spilles på Den Nationale Scene
- Regi: Hilda Hellwig
- Scenograf: Jan Lundberg og Hedvig Ljungar
- Med: Kristoffer Sagmo Aalberg, Katrine Dale, Bjørn Willberg Andersen med flere
- Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt
