På Lindmo nylig fortalte Jan Eggum at hver gang han kommer hjem til huset i Sandviken, går han ut på verandaen og roper «Berrrgen!». – Det er nesten helt sant, sier han.
– Ja, jeg gjør faktisk det, sier han når Bergensmagasinet antyder at dette var en konstruert historie laget for fredagsunderholdningen på tv.
– Det med at ungene holder seg utenfor huset til jeg har skreket fra meg, var nok en overdrivelse, innrømmer han.
– Men resten er sant. Det er så deilig å se Bergen hver gang. Egentlig er det ikke så rart, det er jo Bergen, sier han, og slår ut med armene inne på Madam Felle – der vi har funnet oss et vindusbord med utsikt mot Bryggen.
Kjærligheten stopper tiden
Nå går det ikke så veldig langt tid mellom hver gang Norges mest turnerende artist kommer hjem til fødebyen. For tiden pendler han nesten ukentlig mellom Skien, der kjæresten bor, Oslo og Bergen. Bergensbesøkene har det siste året vært kombinert med plateinnspilling i Duper Studio, som ligger i gangavstand fra huset hans, og som har resultert i det nye albumet «Alt, akkurat nå» – med Yngve Sætre som produsent.
– «Jeg gir deg alt, akkurat nå / jeg vet at akkurat her er livet» synger du i tittelsporet. Handler det om kjærligheten; at den på en måte stopper tiden?
– Da jeg begynte å lage låter, var jeg så høy på meg selv at jeg tenkte at jeg måtte bli like bra å spille som hele The Beatles til sammen, dersom det skulle funke. Nå gjør jeg det. Det tok 50 år, men nå gjør jeg det.
– Det er en veldig god analyse, og veldig sant, sier Jan Eggum.
– Alt føles mye deiligere; det er mye lettere å nyte når du kan se bort fra fortid og fremtid – at du er i stand til å ikke huske for mye og ikke planlegge for mye.
– Jeg skriver så sjelden kjærlighetslåter. Sist må ha vært…
Han ser ut av vinduet, tenker seg om.
– Du skriver kanskje mest om vanskelig kjærlighet? prøver jeg.
– Ja, men for 40 år siden skrev jeg en sang til hun som er mor til min eldste datter. Vi var sammen i 20 år.
Sangen han snakker om, heter Karina, og er med på albumet Heksedans (1977). «Jeg er en soldat som har fått en blomst» synger han her, nesten som et ekko etter Oscar Wildes ord i diktet han skrev til konen Constance Lloyd: «From a poet to a poem».
– Av de rundt to hundre sangene jeg har skrevet er det nok kun 4-5 stykker som er det man kan kalle ubesmittede kjærlighetslåter, så det er ikke så mange. Den nye platen min har ellers en bredde som jeg mener at jeg ikke har hatt på en stund.
Hyller Laksevåg
– Ja, du er også politisk. Svik høres ut som en aktivist-sang fra 70-tallet?
–Jeg skrev den på Geilo under noen jammekvelder der i påsken, og merket at folk tok den fort. Svik slo umiddelbart an. Det er en klar og tydelig tekst som støtter de små i samfunnet i stedet for de store. Jeg tenkte at det kanskje var på tide å ha med noen slike sanger igjen, med tanke på tiden vi lever i, men det var bare denne som ble med.
De 12 låtene på det nye albumet er plukket ut fra rundt 30. Blant annet skrev han en sang om aksjonene mot sjødeponiet i Førdefjorden.
– Den heter Vi blir her, og handler om ikke å gi opp; at du går til aksjon fordi du mener at noe er feil. Den kom til semifinalen da vi plukket låter til albumet.
[PostBlock id=201]
– Jeg liker godt Feil moral, som åpner platen. Er den ment som et skrått sideblikk på deg selv?
– Takk for det. Ja, det er en sang der jeg prøver å se på meg selv utenfra. Han som ser meg, hater alle de tingene som jeg liker.
– Den er ganske selvutleverende?
– Joda. Men den som er direkte fra meg er tittelsporet. Det er meg i første person. Den er nok litt smalere; jeg tror ikke det er den som blir «drageren» på albumet. Da har jeg mer tro på Laksevåg, der jeg er med på litt stakkarslig piano. Jeg kan spille piano, men ville gjerne hatt med en som var bedre. Men Yngve Sætre likte det slik.
– Det er en hyllest til bydelen der du vokste opp?
– Ja. Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å skrive en slik oppvekstlåt, men det falt seg naturlig etter at jeg fikk meg en base i Bergen igjen etter å ha bodd i Oslo i 12 år. Tanken min var at jeg ikke er fra Bergen, men fra Laksevåg. Jeg vokste opp i Fagerdalen, som den gangen var totalt på landet.
I 1960 flyttet familien til Laksevåg, med utsikt mot Bergen.
– Laksevåg var da fortsatt egen kommune, og vi ble kalt for striler. Det var vi også.
Han smiler bredt.
– Jeg husker en gammel anekdote, om den nyutdannete læreren som hadde misforstått jobben; hun rettet striler i stedet for stiler.
Nekter å sette seg ned
Den unge Eggum må også ha hatt utsikt andre veien, mot England og Liverpool, siden han tidlig fikk sansen for The Beatles.
– Et godt tips er å ikke sette seg ned. Gjør du det, kan det bli jyslig tungt å reise seg igjen. Du ser det på hele holdningen.
– Det var bare Paul McCartney som gjaldt for meg på 60-tallet, husker han.
– Han og John køddet med hverandres låter, så det var nok riktig at det stod Lennon/McCartney på dem. Lennon satte sin spiss på mange av låtene, men det var Paul som var min store helt, forteller han.
– Da jeg selv begynte å lage låter, var jeg så høy på meg selv at jeg tenkte at jeg måtte bli like bra å spille som hele The Beatles til sammen, dersom det skulle funke. Nå gjør jeg det. Det tok 50 år, men nå gjør jeg det.
– Så nå kan du pensjonere deg?
– Nei, det er ikke aktuelt. Et godt tips er å ikke sette seg ned. Gjør du det, kan det bli jyslig tungt å reise seg igjen. Du ser det på hele holdningen, sier han.
– Kjæresten min er psykiatrisk sykepleier, og møter alle typer klienter. Jeg fikk passet mitt påskrevet fra henne da jeg kritiserte de som tilbringer alderdommen på Gran Canaria, og drikker en øl eller fem hver dag resten av livet. «Det har de fortjent» sa hun. Kanskje de har stått på hele livet i en jobb de ikke har trivdes med. Men jeg har en jobb som jeg elsker, så jeg nekter å sette meg ned.
Maratonkonserter på Madam Felle
– Førjulsmaratonen på Madam Felle vil altså holdes oppe noen år ennå?
– Åja, de konsertene er noe av det kjekkeste jeg gjør. Jeg skal ha bandet fra platen med på de to første i år, men ellers blir det solokonserter. Det er det jeg liker best. Egentlig kunne jeg gjerne hatt med Miss Tati på flere av konsertene. Hun er med på flere av låtene på albumet, og er et helt gospelkor alene.
Bandet på den nye platen består av blant andre Jørgen Sandvik (Real Ones), Chris Holm (Sondre Lerche, Young Dreams), Ivar Tormodsæter og Kjetil Møster.
– Jeg var litt avventende i utgangspunktet. Tidligere har jeg brukt dyktige studiomusikere som Knut Reiersrud og Paolo Vinaccia. Da blir det veldig fort plate, og det låter som en kule. Men det å bli et band – å spille samme som et band – var Yngves idé. Han fikk også helt rett. Vi ble virkelig et band. De har den måten å spille på, at de ligger lavt når jeg har noe å melde, for så å smekke til når det trengs.
– Stemmen din kommer godt frem i miksen?
– Ja, Yngve har gjort en god jobb der også.
Tradisjonen med førjulskonserter på Madam Felle startet i 2005. Årets to første konserter blir som nevnt med band, og annonseres som plateslippkonserter for det nye albumet. Deretter blir det 12 solokonserter, de fleste av dem for lengst utsolgt.
– De første 500 billettene forsvant før nyttår i fjor, forteller Eggum.
– De går stort sett til det faste publikummet som skal ha sitt faste bord tett ved scenen. Dette er veldig hyggelige konserter å gjøre. Jeg kan rusle ned hit, plugge i gitaren og spille. Da elsker jeg jobben min. Det er akkurat som å utvide stuen.
«Staying power»
Jan Eggum er på en måte et norsk svar på de amerikanske artistene som har såkalt «staying power» – slik som Neil Young, Joni Mitchell og Bob Dylan.
Store deler av dette publikummet husker nok godt storhetstiden hans like fra gjennombruddet med albumet Heksedans (1977) og frem til, tja, i dag. Jan Eggum er på en måte et norsk svar på de amerikanske artistene som har såkalt «staying power», at de aldri føles uaktuelle – slik som Neil Young, Joni Mitchell og Bob Dylan.
– Jeg har fulgt med på de gode låtskriverne, som Paul Simon, Joni Mitchell og Randy Newman, sier han.
Sistnevnte var han heldig og fikk oppleve «live» da han spilte en legendarisk konsert på Club 7 i Oslo 8. mai 1978.
– Det regner jeg fortsatt som en av mine store konsertopplevelser. En annen var da Chick Corea spilte på Chateau Neuf i 1976, sammen med bandet Return to Forever. Han hadde et helt lass av keyboards som han behersket til fingerspissene. Jeg har siden sett ham alene, kun med flygel. Han er en fantastisk musiker.
– Er du Prince-fan?
– Han var en stor musiker, men jeg må si det samme som jeg sa til Christer Falck: Jeg velger Stevie Wonder. Han er en av de virkelig store svarte låtfolkene. En annen var Aretha Franklin, som var helt ustyrtelig bra. Hun sang fra hun var 10, og fikk sitt første band da hun var 13 år.
– Apropos Prince, så har jeg hørt folk si at albumet Trubadur (1976) låter like tørt som noen av platene hans. Forskjellen er at Prince gjorde det bevisst, mens vi ikke turde å legge på klang.
– Hvorfor ikke?
– Rett og slett på grunn av måten vi spilte den inn. Vi brukte en firespors lydbåndoppptaker av samme type som Beatles laget Sgt. Pepper på. Trygve Thue (bergensbandet Saft spilte på fem av Jan Eggums seks første plater, journ. komm.) satt og klippet og spleiset tapen, og hver gang vi hadde fire «takes» måtte vi justere ned volumet. Men det ble veldig bra. Det var fantastisk gøy å bruke den type analoge maskiner. Året etter laget vi Heksedans, og da var vi helt oppe i åtte spor.
– Gjennom årene har det oppstått noen klisjeer knyttet til sangene dine. Er det riktig at du skriver best når du er nedfor eller har kjærlighetssorg?
– Hehe. Jeg tror jeg kan skrive godt om det selv om det selv om det ikke handler om meg. Elvis Costello er veldig god på å skrive fra den andres synsvinkel. Jeg gjør det samme i en låt som heter Telefon (fra 1993-albumet Nesten ikke tilstede, journ. komm.), som handler om han som ringer kjæresten for å gjøre det slutt. Her synger jeg om hun som får den telefonen på jobben. Bertine Zetlitz gjorde den på Hver gang vi møtes, og da skrev hun den om til jeg-form. Det ble så sterkt, og var så fint gjort.
Veldig tilstede
– En av de fineste låtene jeg vet om er En natt forbi, sier Bergensmagasinets fotograf, og spør om han skrev den da han bodde i London.
– Det er riktig, bekrefter han.
– Tor Endresen spurte meg for 10-15 år siden om han kunne få spille inn den engelske originalen, som heter Alone, Awake. Det sa jeg ja til. Jeg skrev mange tekster på engelsk da jeg bodde der, men brukte de ikke. Mor jeg vil tilbake ble også opprinnelig skrevet der, med engelsk tekst.
– Wenche Myhre spilte inn En natt forbi før du gjorde den selv. Hva er historien der?
– Ikke noe annet enn at hun ringte meg. Det var en litt sånn Bob Dylan-følelse, du vet, når han ringer noen og spør om de vil spille på platen hans, og folk tror det er tulleoppringing. Men ja. «Det er Wenche Myhre som ringer» liksom, sier han, og gjør seg østlandsk i stemmen.
– Så sa hun at hun hadde hørt den første platen min, og lurte på om jeg ville skrive for hennes nye album. Jeg var delvis med og spilte inn hele platen, sammen med musikerne fra Popol Ace, Jahn Teigens gamle band.
Det ferdige albumet, med tittelen Wenche, kom ut i 1976, og er nesten som et Eggum-album med gjestevokalist å regne. Hele ti av platens 14 låter har hans signatur, enten med tekst eller med både tekst og melodi.
– Albumet hennes fikk Spellemannpris det året, og mitt eget album ble nominert, så du kan godt si at jeg var veldig tilstede i 1976.
– Du skrev også Vi lever for Wenche Myhre?
– Ja, men bare teksten. Den ble en stor hit i Tyskland. Wenche Myhre er sinnsykt svær der. Når jeg forteller tyskere at jeg har skrevet mange låter for henne, er det så vidt de tror meg.
Norges Traveling Wilburys
– Du har også samarbeidet mye med Halvdan Sivertsen, og nå skal dere på turné samme. Dere går langt tilbake?
– Jeg har kjent ham siden 1977, da jeg begynte med årlige konserter på viseklubben i Bodø. Det kom 30-35 stykker hver gang, og Halvdan var alltid en av dem. Det samme skjedde når han spilte i Bergen; da var jeg i publikum. Vi hørte mye på hverandres musikk, og da det var snakk om å starte Gitarkameratene, inviterte han meg med.
Denne norske versjonen av Traveling Wilburys ble opprettet i 1988, og bestod av visesangerne Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen. De rakk å gi ut to studioplater, samt en konsertplate fra en gjenforeningskonsert i Grieghallen i 2010.
– Lillebjørn og Øystein hadde ikke så mye peiling på meg, og hadde egentlig sett for seg Lars Klevstrand. Men det ble veldig hyggelig, med flere turneer, og jeg og Halvdan fant begynte også å spille sammen som en duo med hans band.
De ble invitert til å spille på en festival i Arendal i 2013. Så ble musikerne stående værfaste i Brønnøysund og Bodø. En time før konserten satte derfor de to gitarkameratene seg til med å øve inn låtene for to gitarer.
– Det gikk veldig bra, så vi tenkte at dette kan vi gjerne gjøre igjen. Det er det vi gjør nå. Vi tar ti veldig kjente låter fra hver av oss.
– Tittelen på showet er «Vi to (er ikke Romeo og Julius)». Det låter litt kryptisk. Kan du forklare den?
– Vel, det er bare for å slå fast at vi to ikke er Romeo og Julius. Ja, og så synger vi den gamle Inger Lise Rypdal-låten Romeo og Julie (skrevet av Henry Mayer, med norsk tekst av Terje Mosnes, journ. komm.). Men når vi synger den, blir det Romeo og Julius.
– Har dette noe med Terje Formoe og Dyreparken i Kristiansand å gjøre?
– Hehe. Noen vil nok gjerne tenke det. Vi lar den stå litt fritt.
- Jan Eggum spiller 14 førjulskonserter på Madam Felle i perioden 26. november – 16. desember.
- Showet «Vi to (er ikke Romeo og Julius», der han spiller sammen med Halvdan Sivertsen, har premiere på Chat Noir i Oslo 24. januar, og settes opp på Ole Bull Scene 6. mars.
