Frem mot kommune- og fylkestingsvalget skal Irene Kinunda Afriyie presentere en rekke lokale politikere i en månedlig serie på Litteraturhuset. Målet er å nå sofavelgerne, som hun av egen erfaring vet ofte har innvandrerbakgrunn.
Irene Kinunda Afriyie er fra Den demokratiske republikken Kongo, og kom til Norge som 16-åring. Ved lokalvalget i 2013 kunne hun stemt i kraft av at hun ble norsk statsborger året før og hadde bodd her over tid – men valgte å bli hjemme på valgdagen.
En viktig årsak til hennes senere engasjement kom gjennom stiftelsen Fargespill, der hun har vært med siden 2007. Dette er et kunstnerisk prosjekt med barn og ungdommer som har røtter fra hele verden.
– Valgdeltagelse er et tegn på at et samfunn har det bra. Derfor må vi få så mange som mulig til å stemme til høsten.
Fargespill debuterte med stor suksess under Festspillene i Bergen i 2004, og har siden den gangen blant annet etablert et Fargespill-kompani i Oslo i 2016, vært nominert til både Spellemannpris og Nobels Fredspris, og opptrådte på Nobels Fredsfest i 2018.
POLITIKK ANGÅR OSS ALLE
– Ved stortingsvalget i 2013 visste jeg ikke engang at det var valg, fortalte Irene da hun var gjest på Lindmo rett før stortingsvalget i 2021.
Hun ble invitert fordi hun det året var programleder for nettserien Irenes Valg (produsert av Pandora Film/Stas Artist), der hun intervjuet politikere fra alle stortingspartiene.
På Lindmo fortalte hun videre om en samtale hun hadde med en politiker på et møte i regi av Fargespill. Vedkommende spurte da om hun også var politiker. «Jeg? Aldri. Jeg er den minst politiske personen du noensinne kommer til å møte» svarte Irene.
– En jeg kjente fra før sa da at «Irene, du er ikke partipolitisk. Du er et politisk vesen».
– En dame jeg kjente fra før sa da at «Irene, du er ikke partipolitisk. Du er et politisk vesen». Det satte tanker i sving. Hvorfor hadde jeg holdt meg unna politikk når den styrer så mye i mitt liv?
– Ting som politikerne har bestemt påvirket meg før jeg kom til Norge. I 2006 bestemte de å hjelpe 1000 kvoteflyktninger. Jeg var en av dem. Det har påvirket meg skikkelig.
Hennes politiske «oppvåkning» ledet til Irenes valg – og i år er hun tilbake med den månedlige valgserien Spør med Irene – Who are we voting for? – med både faste paneldebatter og egen YouTube-kanal.
Målet hennes er nå som da å vise at politikk faktisk angår oss alle – enten du er ung eller gammel, innvandrer eller fattig student. Politikk handler om hvordan vi kommer oss til skole og arbeid, hvilken mat vi spiser, undervisningstilbudet på skolen, kulturen vi opplever og hvordan vi i Norge forholder oss til resten av verden.
IRENES METODE
– Norge har mange partier, så det er lett å finne noen som ser ut til å ivareta ens ønsker – men forhandlinger etter valget kan fort gjøre at de forlater noen av løftene.
Irenes nye valgserie startet mandag 30. januar, og er planlagt som en rekke flerspråklige intervjuer/debatter på Litteraturhuset. I denne serien vil hun hver gang møte i panel med én politiker og én representant fra folket. Første gjest i serien var Amina Ali Amin (Ap). Hun har røtter i Somalia, og sitter i bystyret og i Utvalg for helse og sosial.
– Jeg håper at plattformen skal åpne for spørsmål i sosiale media, men også i direkte meldinger til meg, sier hun – og oppfordrer spesielt fremmedkulturelle til å ta kontakt, siden de er underrepresentert ved valgurnene.
Selv har hun funnet frem til sin egen metode for hvordan man kan velge «riktig» part.
– Etter at jeg ble mor, og hadde erfaringer med barnehage, permisjon og flere andre ting som var oppe i politikken, fant jeg frem til tre punkter å orientere seg på i politikken for de som ikke automatisk plasserer seg i et parti på venstre-høyre aksen.
Irenes tretrinnsmetode er i så måte veldig enkel:
- Se på partiets grunnleggende verdier
- Finn saker som angår deg
- Finne et alternativ med personer du tror på
Dette høres jo enkelt ut, men selv for en som er født med paraply i hånden på en tinntallerken i Marken er det jo vanskelig å orientere seg. Det sier Irene seg enig i.
– Norge har mange partier, så det er lett å finne noen som ser ut til å ivareta ens ønsker – men forhandlinger og konstellasjoner etter valget kan fort gjøre at de forlater noen av løftene.
FAREN BLE DREPT
Irenes far ble tvunget til å bære tyvegods for opprørerne, som så ble angrepet av en annen opprørsgruppe fra Uganda og Rwanda. 30 kongolesiske sivile menn mistet da livet, inkludert faren hennes.
En dramatisk årsak til at hun er så opptatt av å få demokratiet til å virke handler om hennes egen historie. Hun er født i Øst-Kongo, et veldig rikt knutepunkt som har en lang historie med konflikter. Irene fikk oppleve at demokratiet som kom til Den demokratiske republikken Kongo ikke ble velfungerende. Hun kom ikke fra en politisk familie, men da hun var seks år gammel ble faren hennes drept under opprørene.
– Min far ble tatt bort av en gruppe opprørere kalt Interahamwe. De stjal mange ting som biler, TV-er, alle slags ting, og de trengte folk til å bære tingene, fortalte hun i en sterk og gripende tale hun holdt under TED-konferansen i Oslo våren 2020.
Irenes far ble tvunget til å bære tyvegods for opprørerne, som så ble angrepet av en annen opprørsgruppe fra Uganda og Rwanda. 30 kongolesiske sivile menn mistet da livet, inkludert faren hennes. Lenge etter kjente hun derfor på et sterkt hat overfor folk fra Uganda og Rwanda.
– Etter dette levde storfamilien min på flukt eller i bevegelse mellom Kongo og nabolandene. Jeg kom til Norge som flyktning sammen med en onkel og hans familie da jeg var 16 år, forteller hun.
– Konflikten i Kongo pågår fremdeles, og blusset opp igjen i høst. Så for meg er det å få demokratiet til å virke mer enn en floskel. Valgdeltagelse er et tegn på at et samfunn har det bra. Derfor må vi få så mange som mulig til å stemme ved valget til høsten.
OPPFORDRER TIL «VALGDUGNAD»
Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) lå valgdeltagelsen på stortingsvalget i 2021 på 77 prosent, mens den i kommune- og fylkestingsvalget 2019 var nede på 65 prosent. Dette betyr at henholdsvis 887.000 og 1.354.000 norske statsborgere ikke benyttet seg av stemmeretten sin under de to valgene.
– Det norske demokratiet er i fare når så mange verken bruker stemmeretten eller forholder seg til politikk og debatter, slår hun fast, noe hun tok opp i et innlegg hun skrev som gjestekommentator i Bergens Tidende (publisert 3. august 2021):
«Statistikker og rapporter viser at det er særlig tre grupper som deltar minst ved valg: Personer med lite utdanning, ungdommer og personer med innvandrerbakgrunn. De politiske partiene gjør for lite for å sikre disse stemmene. Målgruppene er ikke godt nok representert. Hvis noen kan representere dem på Stortinget, står de ofte på en usikker plass. Mediene gjør heller ikke nok for å nå disse menneskene. Det er for mye fokus på majoriteten, og altfor mye god journalistikk ligger bak betalingsmurene. Kan vi alle ta ansvar for å inkludere sofavelgerne bedre?» skrev hun, og oppfordret til «valgdugnad»:
«Hva hvis 20 prosent av alle som stemmer hadde tatt med seg en eller to personer til stemmelokalet – hadde ikke det løst valgdeltagelsesproblemet?»
TRIVES BEST SOM FORMIDLER
Irene har ikke selv noe ønske om å gå inn i politikken.
– Jeg har to veier. Den ene er at jeg ønsker å være en formidler. Tross alt ble jeg jo norsk statsborger på forsiden av BT Magasinet. Den andre er at jeg elsker å jobbe fra styrerommet. Jeg sitter i styret for Teatergarasjen og Grieghallen, og er styreleder på Fana Folkehøgskule.
Vi sitter igjen med inntrykk av at vi har vært gjennom en av byens mest mangfoldige CVer. Og formidling, engasjement, strategi og prosjekt; er ikke dét nettopp kjennetegnet på politiske ledere?
– Jeg har to veier. Den ene er at jeg ønsker å være en formidler. Den andre er at jeg elsker å jobbe fra styrerommet.
Men uansett om det mot hennes egne tanker skulle ende i en politisk karriere, så har hun først en annen jobb å gjøre: Å spille kandidater og forskjellige partier gode før valget, slik at velgerne finner noen av dem tiltrekkende nok til å øke valgdeltagelsen.
Dette er et engasjement som også har kommet tydelig frem gjennom mange år i Fargespill – både som artist og som konsulent. Hun er i dag en av dem med lengst fartstid i stiftelsen, og har også vært ansatt der i et prosjekt med å få prosjekt å bygge opp en paraplyorganisasjon over konseptet – som i dag er lisensiert til 23 kommuner.
Nå har hun permisjon fra stillingen – både på grunn av valgserien på Litteraturhuset og fordi hun jobber på et hemmelig bokprosjekt.
OPPTRÅDTE MED «FIENDENS» SANG
– Jeg likte virkelig denne sangen – både melodien og budskapet – men kunne ikke vise det, siden de som sang var «fienden».
Hennes sterkeste politiske markering kom på Nobels Fredsfest i 2018 (se fra 40 minutter inn), der hun opptrådte sammen med Fargespill og bergensartisten Miss Tati. Fargespill stilte på scenen med 100 deltagere fra 35 nasjonaliteter, med Irene som solist i en sang der hun tok utgangspunkt i tiden da hun som ung jente bodde i flyktningleir i Malawi.
– En dag fremførte noen kvinner fra Rwanda og Burundi en sang om fred og håp for fremtiden. Jeg likte virkelig denne sangen – både melodien og budskapet – men kunne ikke vise det, siden de som sang var «fienden». Så jeg pleide å synge den i hemmelighet for meg selv.
Under en av øvingene med Fargespill ble hun sittende alene igjen i rommet under pausen. Hun benyttet da anledningen til å danse og synge den vakre sangen. Kunstnerisk leder Sissel Saue fikk dette med seg, og ville høre den en gang til.
– Jeg sa først nei, men etter en lang diskusjon med meg selv bestemte jeg meg for å synge den for henne likevel. Etter det sang jeg den foran andre ungdommer i Fargespill. Dette klarte jeg fordi jeg hadde fått flere rwandere og ugandere som venner, forteller hun.
– Jeg innså da at ungdommene fra disse landene bar på de samme drømmene om at landet vårt skal bli bedre, og at barna våre ikke skal arve kaoset og hatet som vi har arvet fra generasjonen før oss. Så da vi fremførte denne sangen på Nobels Fredsfest, var vi veldig stolte og glade.
Ekstra sterkt var det nok fordi den ene av de to fredsprisvinnerne var fra Irenes hjemland – Nobels fredspris 2018 ble som kjent tildelt i fellesskap til Denis Mukwege (Kongo) og Nadia Murad (Irak) for deres innsats for å avslutte bruken av seksuell vold som krigsvåpen og væpnet konflikt.
– Nelson Mandela sa at «harme er som å drikke gift og så håpe at det vil drepe fiendene dine».
Irene innrømmer at det er vanskelig å tilgi all det vonde som skjedde i hjemlandet hennes, men det hjelper heller ikke å hvile i dette hatet. Derfor er det veldig bra å ha gode forbilder som Nelson Mandela (1918-2013), som også opplevde urettferdighet.
– Etter 27 år i fengsel sa Nelson Mandela at han fortsatt ville være en fange dersom han ikke la hatet bak seg. Han sa også at «harme er som å drikke gift og så håpe at det vil drepe fiendene dine», siterer hun.
– Det var slik han frigjorde seg. Hat ødelegger deg innenfra og ut, og dét synes jeg ikke at vi fortjener. Derfor bør vi alle synge og danse til fiendenes sanger.
- Neste møte i Irene Kinunda Afriyies intervju/debattserie på Litteraturhuset holdes mandag 20. februar kl. 20. Da møter hun Høyre-politiker Vasan Singaravel, som har røtter i Sri Lanka. Hun sitter i bystyret i Bergen, er med i Høyres mangfoldsutvalg og leder Bergen næringsråds ekspertguppe for mangfold og inkludering.
- Møtet deretter holdes mandag 27. mars kl. 20, og blir med hennes landsmann Symphorien Pombe (SV). Han sitter på fylkestinget i Vestland og i Hovedutvalget for kultur, idrett og inkludering.
- Mer informasjon: litthusbergen.no,YouTube-kanalen Spør med Irene – Who are we voting for? og stasartist.no
