PÅ ØRET: Sissel Kyrkjebø er ute med en ny juleplate. I tillegg anmelder vi konsertplater fra Real Ones og Tom Roger Aadland, en beatstung støyfest fra Stockhaus og et nytt melankolsk mesterverk fra Hotel Hotel (Vegard Urne).
Først til Sissel Kyrkjebø, som er ute med en seksspors EP tilegnet den kommende høytiden.
Det finnes vel knapt et hjem i Norge som ikke har Sissel-albumet «Glade Jul» (1987) i et eller annet format, enten det er på en utslitt gammel kassett eller en cd som ligger på loftet sammen med julepynten.
Nå er gullstrupen fra Bergen altså ute med en jule-EP, samtidig som hun er i gang med det Stockhaus-aktige prosjektet Reflections, som startet 26. mai i år.
Fra den dagen og ett år frem i tid gir hun ut 50 nye låter (hun fylte 50 i sommer) med tilhørende musikkvideoer og intervjuvideoer.
Hun synger selvfølgelig helt praktfullt, og produksjonen er førsteklasses. I Disney-låten When You Wish Upon a Star (fra Pinocchio) har hun endatil fått med slike ulne korstemmer som det er i originalen.
Uttrykket hennes er ellers mer jazza enn tidligere, og mye mer forfinet, ja, nesten litt Glee-aktig. Det siste er også det som gjør at jeg ikke faller helt for dette.
Unntaket er en svært følsom tolkning av Joni Mitchell-klassikeren River, lavmælt sunget sammen med et piano som mer kommenterer enn akkompagnerer. Nydelig, og en sang som tåler å spilles selv når juletreet er hugget opp til pinneved.
Sissel Kyrkjebø holder to julekonserter i Grieghallen tirsdag 3. desember.
Skitten støykunst
Det er alltid grunn til å glede seg når det svorske popgeniet Kristian Stockhaus slipper ny musikk – i år som en del av det hårete nyttårsløftet om å bidra på 100 (!) låter i løpet av 2019.
Målet nærmer seg nok sterkt med denne utgivelsen, som har hele 21 spor (men flere av dem bare 20-30 sekunder lange).
Presseskrivet lover en plate inspirert av Nine Inch Nails, krautrock og elektronisk eksperimentering – med innslag av breakbeat, techno, industriell rock og new wave-elektro.
Etter å ha lyttet til den noen ganger legger jeg gjerne til Beastie Boys og Sufjan Stevens også – her er noe av den samme lekne tilnærmingen til hva musikk kan være.
Spennvidden er rett og slett stor og forvridd; dette må være noe av det mest støyende Mr. Stockhaus har laget. Herlig sier jeg; jeg simpelthen elsker store tunge beats under halvsure støyeffekter og annen lydlek, repeterende sequencere, speeda Mikke Mus-stemmer og ekstreme panoreringer, så lenge det settes inn i en sammenheng der det også er plass for skitne pophooks.
Chroma slippes fredag 22. november.
En studie i stillstand
Alltid noe godt fra Apollon. Høydepunktet denne gangen er andrealbumet til nordfjordingen Vegard Urne (Empty Bottles Broken Hearts, The Wednesday Knights, Obijan) – som nok en gang skjuler seg bak artistnavnet/prosjektet Hotel Hotel.
Dette er hjerteskjærende og vakker musikk, med langsomme melankolske låter der Urne synger som om han har all tid i verden – fordi alt går på ræv uansett. Ja, det er trist og håpløst, og selv fiolinen gråter med når han synger.
Stavangerkunstneren Lars Hertervig hylles med en instrumental gitarballade som nettopp lyder som en studie i stillstand, mens Springar for Vebjørn (Sand?) får frem at tungsinnet kan finne plass selv i en av de mest livsfriske norske folkedans-formene.
25 år med gromlåter
Real Ones markerte 25-årsjubileet som band med en storslått gallakonsert på Den Nationale Scene 10. november, og er i tillegg ute med konsertplate innspilt på USF Røkeriet 3. november i fjor.
«Vi spilte to sett, noe som gjorde at vi kunne spille mange låter. Nesten alle ble helt topp, så da ble det en dobbelplate» fortalte Ivar Chelsom Vogt meg da jeg nylig intervjuet bandet.
Og for en praktfull lyd produsent Yngve Sætre har fått frem her. Alle instrumentene står frem som om du står rett foran dem.
Hør Every Dog Has Its Day, som absolutt har fått sin porsjon av radiospilling. Bassen snor seg tydelig inn, trommer og perk ligger langt fremme, og ukulelen legger seg vennlig insisterende inntil høyre øre (i hodetelefonene).
Ellers er det bare å erkjenne at låtene deres er fra øverste skuffe. Do it Anyway åpner med en sitar-lignende solo, og lyder som norsk folkemusikk spilt av indiske musikere (eller omvendt), og når Sister to All smeller i gang, reagerer publikum som om det var en gammel Dylan-klassiker de blir presentert for.
Dette er et overflødighetshorn av et partyalbum, med spilleglade tolkninger av mange gamle favoritter – ofte strukket langt ut med lange instrumental/solo-partier – og selvsagt store doser harmonisang.
Kjærleiken tek nattoget
Haugesunds-artisten Tom Roger Aadland har funne fram til si eiga oppskrift på suksess: Ta ein halvpart med Bob Dylan-songer gjendikta i nynorsk språkdrakt og ein halvpart eigne melankolske ballader – dei fleste om kjærleikens mange oppturar, nedturar og midt i mellom-turar.
Etter å ha sett han opptre fleire gonger har eg sakna ei eiga konsertplate med ordkunstnaren, og no føreligg den endeleg – ei dobbeltplate, sjølvsagt, slik det skal vere, og med ei god blanding av gjendiktingar og eigne låtar – alt saman spelt inn under ein konsert i Oslo Konserthus saman med eit stort manns- og kvinnesterkt band i ryggen. Eg saknar ein del av dei flottaste songane frå «Rapport frå eit grensehotell» (2016) og fjorårets «Songfugl», men pytt pytt – då kan eg berre spela dei platene.
Dessutan har han funne plass både til Dylans Tangled Up in Blue – meisterleg omsett til Vikla inn i blått – og publikumsvinnaren Alle dei i ei – som han skreiv til kona si.
Her er også ein flott duett med Tove Bøygard, som allereie er ute på singel. Saman syng dei Aadlands gjendikting av John Prines Speed of the Sound of Loneliness, som nesten er countryversjonen av Tangled Up in Blue.
«Du har sprunge for langt og du har sprunge for fort» syng dei til kvarandre. Då kan vegen heim att bli tung – spesielt om dei har sprunge i kvar si retning.
[PostBlock id=476]
[PostBlock id=477]
