25 år etter Real Ones’ spede begynnelse hjemme hos brødrene Ivar og David Chelsom Vogt inviterer kvintetten til storslagen gallakonsert på Den Nationale Scene.
Det er ikke vanskelig å trekke paralleller mellom kanadisk-amerikanske The Band og Real Ones. Begge band er mer eller mindre blitt til på veien, The Band først som backingband for Ronnie Hawkins, deretter for Bob Dylan, før de stod frem som eget band.
Real Ones har derimot vært et eget band like fra begynnelsen – med unntak for at de var backingband på en av platene til Ole Paus («Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen», 2005), som gjerne kan omtales som Norges svar på Bob Dylan.
Det er lett å tenke at jubileumskonserten på DNS er Real Ones’ svar på The Bands «The Last Waltz»-konsert.
Som The Band står også Real Ones for en rootsbasert type folkrock med flerstemt sang, og når de nå velger å markere 25-årsjubileet med en storslått gallakonsert på Den Nationale Scene, er det lett å tenke at dette er deres svar på The Bands «The Last Waltz»-konsert.
Denne ble holdt 25. november 1976, og var bandets avskjedskonsert – der de samlet en rekke artister de hadde spilt sammen med gjennom årene. Real Ones har derimot ingen planer om å legge inn årene.
– Vi ser ingen grunn til å gi oss nå, sier Ivar Chelsom Vogt.
– Så lenge vi har det kjekt og er kreative så er det verdt å fortsette, legger broren, David Chelsom Vogt, til.
Planen for jubileumskonserten er å spille låter fra hele karrieren, presentert kronologisk for å frem hvordan bandet, bestående av David Chelsom Vogt, Ivar Chelsom Vogt, Jørgen Sandvik, Øystein Skjælaaen og Kåre Opheim, har utviklet seg.
– Så i begynnelsen av konserten er dere dårlige til å spille, og så blir dere gradvis bedre?
– Vi ser ingen grunn til å gi oss nå.
– Hehe. Ja, det ville vært realistisk. Problemet er at vi hadde så vanvittig med energi da vi var ungdommer. Den klarer vi ikke å hente frem nå, sier Ivar.
David trekker frem bandets gamle live-EP «The Garage Sessions» (1999), som ble innspilt i den legendariske bergenske rockeklubben med samme navn.
– Det er noen ting på den som jeg ikke tror vi hadde klart å gjenskape i dag. Det var en sånn enorm vilje til å spille heftig.
– Hvordan begynte Real Ones? Dere kalte dere for Reel Ones først?
– Ja, Reel med to e-er. Vi begynte egentlig fordi vi var interessert i irsk, britisk og amerikansk folkemusikk. Vi satt hjemme i stuen hos foreldrene mine, meg, David, Jørgen og en som het Ørjan, og spilte låter, forteller Ivar.
– Så meldte vi oss på det som het Kronstadfestivalen – som var en type rockekonkurranse. Det gikk helt sinnsykt bra. Vi kom på tredjeplass, vant publikumsprisen, og ble invitert til å varme opp for The Pogues her i Bergen. Det var vår første vanlige spillejobb. Siden fikk vi en gig til og en til – og her sitter vi, 25 år senere.
– Når skiftet dere navn til Real Ones?
– Det var vel i 2001, Vi spilte ikke lenger irsk musikk, så det passet ikke lenger å hete «reel».
– Var det da dere kom i kontakt med HP Gundersen (bergensk produsent- og musikklegende, journ. komm.)?
– Det å jobbe med HP og Kato Ådland på de platene der – vi fikk på en måte selvtillit; at de bekreftet at det vi laget faktisk var kult.
– Det var året etter, da spilte vi inn sammen med ham. Han var veldig viktig for vår utvikling, og hjalp oss å bli trygge på å være et litt annerledes band. Det å jobbe med HP og Kato Ådland på de platene der – vi fikk på en måte selvtillit; at de bekreftet at det vi laget faktisk var kult.
Bandet er nå aktuell med en ny konsertplate, innspilt på USF Røkeriet 3. november i fjor.
– Vi spilte to sett. Det er litt uvanlig, men det gjorde at vi kunne spille mange låter. Nesten alle ble helt topp, så da ble det en dobbelplate.
– Var det planlagt at konserten skulle utgis på plate?
– Ja, vi booket inn Yngve Sætre (bergensk plateprodusent, jobber nå i Duper studio sammen med Jørgen Træen, journ. komm.) til å ta det opp og mikse det. Heldigvis klarte vi å spille bra den kvelden.
– Røkeriet er vel et takknemlig rom å spille inn i?
– Absolutt, og det var også et takknemlig publikum å spille for.
– Klarer dere å leve av musikken?
– Vi kunne klart det om vi spilte mer, men ikke av Real Ones alene. Jeg tror at det at vi hele tiden har gjort andre ting ved siden av bandet – både musikalsk og jobb – er en av grunnene til at vi har kunnet holde på så lenge som band.
– Hvis vi satte oss i en bil, så kunne du banne på at den brøt sammen. Det var en sånn greie som fulgte oss.
– Det er vel de ekteskapene som overlever – der partnerne kan gjøre litt andre ting enn bare å være kjærester?
– Det er helt riktig det du sier der, svarer Jørgen Sandvik.
– Dere har spilt mer enn tusen konserter gjennom disse årene. Har dere opplevd noen usannsynlige historier på veien?
– Vi kan jo nevne det med alle bilene som har brutt sammen. De har alltid blitt kalt for «Realmobilen», og vi har hatt veldig mange av dem oppigjennom, forteller David.
– Hvis vi satte oss i en bil, så kunne du banne på at den brøt sammen. Det var en sånn greie som fulgte oss, bekrefter Sandvik.
– Heldigvis har vi en mekanikervenn som har sørget for å holde oss på veien. Han har alltid vært med på turneene. En gang da vi var i Belgia konket bilen helt ut. Da kjøpte han en motor fra en brukt personbil og satte den inn i minibussen vår.
– Jeg kan legge til at vi aldri har mistet en eneste gig. Vår venn har alltid klart å fikse bilene når de har brutt sammen – om det så var nødvendig å bytte hele motoren, sier Ivar.
– Har dere skrevet låter om biler som har brutt sammen?
– Det er nok for traumatisk til at vi ønsker å skrive låter om det. Kanskje det kan bli et konseptalbum en gang. Du kan trygt si at vi har hatt mer enn vår andel av bilhavarier.
– Dere har reist mye?
– Vi har vært over alt, og holdt konserter både i India, Kina, Europa, USA og Canada, sier Sandvik.
David forteller om en gang de skulle kjøre fra Montreal i Canada til New York i USA, en tur på rundt 600 kilometer.
– Vi har vært over alt, og holdt konserter både i India, Kina, Europa, USA og Canada.
– Et stykke nord for New York kom vi inn i en snøstorm. Da punkterte vi, midt på natten, men vi klarte å komme oss til New York ved hjelp av et smalt reservehjul.
– Når var dette?
– I 2001, men før terrorangrepet 11. september.
– Traff dere noen av de musikalske heltene deres i USA?
– Nei, med unntak for Arlo Guthrie. Han kom bort til oss etter den første festivaljobben vi hadde der. «Well done, boys» sa han.
– Men dere har spilt The Band-klassikeren «The Weight» utenfor Big Pink-huset i New York (huset der The Band og Bob Dylan spilte in The Basement Tapes og The Band skrev Music from Big Pink-albumet, journ. komm.)?
– Ja, det var i 2008. Vi hadde fri, så vi kjørte av gårde for å finne huset. Etter å ha kjørt feil flere ganger kom vi inn på en smal skogsvei, og så åpenbarte det seg, dette rosa huset, forteller Ivar.
– Vi fikk lov å komme inn og se kjelleren der The Basement Tapes ble til, og fikk invitasjon til å komme og spille der.
– Vi hadde instrumentene med i bilen, så vi stilte oss opp utenfor og spilte The Weight. Han som bor der nå kom ut, og ble superbegeistret. Vi fikk lov å komme inn og se kjelleren der The Basement Tapes ble til, og fikk invitasjon til å komme og spille der. Det har vi enda ikke gjort, men det er godt mulig vi tar han opp på det.
Videoen fra minikonserten deres foran Big Pink er for øvrig lagt ut på Youtube.
– Noen sa til meg at Robbie Robertson (gitarist og vokalist i The Band, journ. komm.) hadde delt den. Det er i så fall sinnsykt fett.
Real Ones spiller jubileumskonsert på Den Nationale Scene søndag 10. november.
