Bedre leser = bedre forfatter

Del artikkelen i Sosial medier

– Man må ikke gå på Skrivekunstakademiet for å bli forfatter, men man kan bli en bedre forfatter av det, sier akademileder Øyunn Viken.

Da jeg var 19 år og snart ferdig med det tredje året på folkehøgskole, var det på høy tid å tenke på fremtiden. Hvor skulle ferden gå? Det måtte selvsagt være noe som var litt sikkert, et område der det var jobber å få, og som kunne kaste litt av seg. Selve folkehøgskoleårene hadde jo allerede lagt grunnen for dette, uten karakterer og det hele.

Det måtte bli Skrivekunstakademiet i Hordaland, som det het den gangen, og som lå i Bergen. Så jeg søkte. Med stor forventning og høyspente nerver åpnet jeg brevet som kom tilbake: Nummer tre på venteliste av 74 søkere. Det kunne vært verre. I mellomtiden – for neste gang skulle jeg jo komme inn – søkte jeg på sommerkurset de tilbød. Og kom inn.

40 PROSENT DEBUTERER

I april i år gikk fristen ut for årets håpefulle søkere til det som nå bare heter Skrivekunstakademiet, og i bunken ligger 115 søknader. Rekordårene var i 2016 og 2017, da det meldte seg 145 søkere.

– Det er gøy med rekordår, men det blir ikke automatisk bedre tekster av det, sier leder Øyunn Viken.

Det er uansett kun 12 studenter som tas opp, det har kollegiet funnet ut er det ideelle. Da er det en liten gruppe som får plass rundt et bord, samtidig gjør det ikke noe om to stykker er borte en dag.

Skrivekunstakademiet har eksistert siden 1985 og hele tiden holdt til på USF Verftet. Det fins fortsatt folk som tror Akademiet holder kurs i skjønnskrift og kalligrafi. Det gjør de ikke. De er mer opptatt av formen og innholdet bak bokstavene.

– Ja, man kan lære å bli forfatter, i likhet med at man kan lære å bli billedkunstner, musiker og skuespiller. Det handler mye om teknikker og grep.

Mange er de som har søkt seg dit. Gjerne flere år på rad. Så ender de med å komme inn, eller ikke, akkurat som ved andre kunstutdanningsinstitusjoner; det er om å gjøre for de fleste, men alle klarer det ikke. I rommet her i dag sitter som nevnt en tidligere håpefull, men som havnet i kulturbransjen, uansett. Det er litt typisk også for dem som kommer inn på Skrivekunstakademiet, sier Viken; det er ikke slik at alle blir forfattere.

– Opp mot 40 prosent av våre studenter debuterer som forfattere, og det er jo et høyt tall som vi er svært fornøyd med, men så hender det at studentene får jobb i forlag, som oversettere, journalister, formidlere, eller de begynner på litteraturvitenskap.

– Hva som skjer etterpå er på en måte ikke vår sak. De får likevel gjerne bruk for det de har lært hos oss, i sitt arbeid med språk og skrift. Noen finner ganske enkelt ut at de likevel ikke vil bli forfattere. Men de er blitt bedre til å skrive. De som blir forfattere, trenger heller ikke debutere med en gang etterpå, det kan gå en tid, så kommer det en bok, og da hender det vi kjenner igjen noe av materialet de har jobbet med da de gikk her.

Materiale kan modnes, altså. Og Øyunn Viken sier at alle som begynner på Skrivekunstakademiet vil bli forfattere, sånn i utgangspunktet. Men alle kan ikke bli det, sier hun, hun tror Norge er for lite til det.

– De møter et fellesskap her som de ikke nødvendigvis finner andre steder, og som kan være givende. De lærer også hvor mye som skal til for å utgi en bok. 

– Det holder ikke med vilje?

– Nei, eller med ønske. Men det er kanskje ikke så mange andre steder en kan si høyt at «det er forfatter jeg vil være». Det er nok litt befriende for mange ved å komme hit.

KNAUSGÅRD, NÅ IGJEN 

Det var dét Karl Ove Knausgård sa, da han kom hit i 1986. Han var 19 år, og verdensdramatikeren vår, Jon Fosse, var da skrivelærer. Knausgård sto foran sine medstudenter og sa at han skrev på en roman. Han regnet med å debutere ganske snart.

Men etter hard medfart fra Fosse under en skriveøvelse, der Fosse strøk alt Knausgård hadde skrevet med unntak av ett ord (riktignok sammensatt av to, med bindestrek), var ikke Knausgård lenger så fan av Skrivekunstakademiet, og han uteble i ukesvis. Dette er i alle fall slik han skildrer det i Min kamp 5. Ti år senere debuterte han med Ute av verden.

Andre som har både debutert og etablert et forfatterskap etter å ha gått på Skrivekunstakademiet er Øyvind Rimbereid, Brit Bildøen, Bjørn Sortland, Olaug Nilssen, Lars Ove Seljestad og Agnes Ravatn, for å nevne noen få av mange, mange flere.

Selv debuterte-jeg aldri. Men jeg fikk med meg filleristing. Ved et sammentreff skulle sommerkurset det året jeg fikk plass holdes på Voss folkehøgskule, der jeg selv nettopp hadde avsluttet skoleåret. Så da hele kursgjengen kom, følte jeg meg hjemme, og det var varmt i været, så jeg loffet rundt barbeint og i shorts, med sovesveis hver dag.

Jeg vet ikke om det var dette som irriterte den velkledde kurslederen, eller om det var det at jeg insisterte på å skrive alle tekstene mine om kinesiske dansemus, men etter at uken var gått med lavmælte, verbale lusinger, husker jeg en litt nedstemt togtur østover der jeg tenkte at det kan være at ikke alle synes det er en god idé at jeg skal ha en karriere i skjønnlitteraturheimen. Noe som var utgjort også, for det er jo som kjent der alle pengene ligger.

UTMATTENDE OG STYRKENDE

Det heter seg på Skrivekunstakademiets nettsider at de ikke lager noen modell for skrivingen til studentene, men tar hensyn til den enkeltes uttrykksform. Men det er vel ikke slik at alle har kontroll på sin egen uttrykksform idet de søker til dem?

– Nei, og de vet det kanskje ikke når de går ut heller! Vi møter vidt forskjellige uttrykk, og forskjellige verdener. Men kanskje vi av og til ser mer enn de ser? En student kan si at hun har lyst til å skrive en roman, mens vi ser at hun bør jo skrive dikt. Det er ikke så lett å si til noen, men kanskje det demrer for dem i løpet av året. Det er en modningsprosess, og det å analysere sin egen tekst er vanskelig. Særlig når du først skal få alle andres blikk på den; det er tøft.

Første uken går de gjennom de fem første sidene av tekstene som søkerne har sendt inn. Alle leser hverandres. Da blir man veldig eksponert, sier Viken, og for noen er det utmattende. Men under evalueringen skryter alle av akkurat denne praksisen. Det kan likevel være utfordrende å få tilbakemeldinger hvis noe er veldig personlig, og kanskje har man ikke før vist teksten til noen.

– Men regelrett filleristing er ikke en del av pensum, en del av oppdragelsen?

– I løpet av året endres også måten vi snakker om tekst på. Det blir mer plass til den kritiske stemmen etter hvert. Da kan det være rom for å si fra en student til en annen: «Nå har du brukt det poenget der lenge, og det fungerer fremdeles ikke, kanskje du kan stryke det?» Det er jo noe med å lære om «kill your darlings» også.

– Nei da, på ingen måte. Og vi i det faste kollegiet er nok varsomme der. I begynnelsen legger vi vekt på og løfter frem det som er bra. Det kan være gjestelærere som er litt tøffe, det kan være dårlig kjemi innad i gruppen, det vet vi jo ikke på forhånd. Det hender at det skjærer seg på et eller annet nivå, og da hjelper det ikke hvor velbegrunnet kritikken måtte være. Men i løpet av året endres også måten vi snakker om tekst på. Det blir mer plass til den kritiske stemmen etter hvert. Da kan det være rom for å si fra en student til en annen: «Nå har du brukt det poenget der lenge, og det fungerer fremdeles ikke, kanskje du kan stryke det?» Det er jo noe med å lære om «kill your darlings» også.

JA, MAN KAN LÆRE Å BLI FORFATTER

Noen studenter kommer rett fra videregående, noen fra Forfatterstudiet i Bø, noen fra litteraturvitenskap. Det er ulikt nivå når det kommer til hvor trent studentene er i å snakke om tekst, og det er forskjell på å forholde seg akademisk og intuitivt. Skrivekunstakademiet prøver å etablere en felles plattform i begynnelsen, der det er rom for alle nivåer. Så lærer de av hverandre mens de går.

– Første dagen presenterer vi oss selv. Lærerne presenterer sine forfatterskap og hva de tenker om skriveopplæring, studentene forteller om sin bakgrunn, og alle forteller om hva slags litteratur de liker. Vi skisserer med andre ord opp rommet der vi skal begynne, og som vi skal arbeide fra videre. Hvis vi ikke finner en felles plattform, blir det lett bare de fra Bø eller fra akademia som kan henge med, sier hun.

Skrivekunstakademiet tilbyr mye sjangerundervisning, og etter første uken med gjennomgang av søknadstekstene er det romankurs. Det er en potensiell nøtt for dem som bare skriver dikt. Så det kan være en bratt læringskurve den første tiden. Ellers er det ulikt hvordan de ulike lærerne legger opp undervisningen. Noen bruker mye teori, andre går rett på studenttekstene. Noen lærere kan komme med romanåpninger de synes fungerer, til diskusjon.

[PostBlock id=398]

De faste skrivelærerne på Akademiet er Tormod Haugland, Gunnhild Øyehaug og Rolf Enger, som også er undervisningsleder. I tillegg underviser Øyunn Viken selv i teoretiske fag og deltar i studenttekstlesingen. De er ellers i ferd med å ansette en ny skrivelærer etter at Cecilie Løveid nylig sluttet. Pedro Carmona-Alvarez er leder for påbyggingsåret, et kurs med seks deltakere for folk som har skriveskolebakgrunn eller har debutert. En lang liste med gjestelærere kommer i tillegg, der noen vender tilbake og andre har enkeltopptredener.

– Gir det en særskilt kvalitet, eller troverdighet, at det er forfattere som underviser?

– Ja, jeg tror det ville vært helt annerledes hvis det bare var akademikere. For de som vil bli forfattere er det viktig at lærerne er utøvende innen faget, og deler sine erfaringer derfra, for det er gjerne erfaringer litteraturvitere ikke har. Det å være i skapende prosesser samtidig som en er lærer er også inspirerende for de som arbeider her. De pågående tekstsamtalene er nyttige for alle.

– Det evige – eller det evinnelige – spørsmålet er: Kan man lære å bli forfatter?

– Ja, det kan man, i likhet med at man kan lære å bli billedkunstner, musiker og skuespiller. Det handler mye om teknikker og grep, lære at det er et håndverk utover det å feste ord på papir. Du kan også lære deg å bruke fantasien, få trent den muskelen, for å bruke et forslitt begrep. Lære å se ting rundt deg som du kan ta inn i teksten. Men det betyr ikke at studentene går gjennom en tipunktsliste og så skriver alle likt til slutt.

BEDRE TIL Ã… LESE

Øyunn Viken sier at de ikke kan garantere at studentene blir bedre til å skrive, men de garanterer at de blir bedre til å lese. Også sine egne tekster, som er vanskeligere å se enn andres.

– Det aller viktigste er jo å kunne sette fingeren på: Hva gjorde jeg som fungerte her? Det er mange som ikke vet hva de har gjort når de har fått det til, de har mest følt seg frem. Vi kan hjelpe med å se hva som funket, hvorfor det funket. Hvis du kan se dine egne tekster, hva som utgjorde kvalitet i dem, kan du også gjenta det.

– Og hvis du får slakt av andre og du er uenig, så vet du hvorfor, og kan lettere ytre det. Dessuten er det slik at forlagene gjerne vil ha debutanter, og de kan komme til å pushe på for å få boken ut. Da kan det være vanskelig for en debutant å si «vent litt, den er ikke helt ferdig», med mindre man føler seg trygg i dette allerede.

– En annen evinnelig innvending er: Vi hadde da forfattere før 1985 også, da Skrivekunstakademiet kom. Hvorfor trenger vi skriveskoler? Det trengte jo ikke en Hamsun eller Ibsen?

– Du må selvsagt ikke gå her for å bli forfatter, men du kan bli en bedre forfatter av det, og kanskje du kan fremskynde prosessen. Dessuten er det langt flere som blir forfattere i dag enn på Ibsen og Hamsuns tid, og det fins utallige forlag. Den gangen var det svært få, så det går ikke an å sammenligne.

VIKTIG FOR BERGEN

For litteraturmiljøet i Bergen har Skrivekunstakademiet hatt mye å si, med sitt jevne tilsig av studenter og gjestelærere fra hele landet og det øvrige Skandinavia gjennom 34 år.

– I dag har vi jo Bibliotekets programtilbud, Litteraturhuset, Poesidigg, det skjer så mye litterært i denne byen, men for ti år siden hadde vi ikke alt dette. Da var det særlig viktig med Skrivekunstakademiet. Litteraturvitenskap på Universitetet har selvsagt også vært viktig, men på en annen måte enn på dette kreative feltet. Men for at tilbud som disse har skulle kunnet oppstå, har det vært viktig med den etablerte aktiviteten fra Skrivekunstakademiet i bunnen, avslutter Viken.

Da jeg tok toget vestover igjen og bosatte meg i Bergen for godt, studerte jeg litteratur ved Universitetet og ble senere litteraturkritiker. Nå kan jeg isteden anmelde alle disse bøkene som blir gitt ut av velutdannede debutanter. Det kan jeg gjøre så mye jeg vil med sovesveis. Men jeg kan fremdeles ikke regne med at folk uten videre er interessert i kinesiske dansemus.

Del artikkelen i Sosial medier