PÃ… ØRET: Moonpedro & the Goldfish har gjenskapt ‘The White Album’, Ole Amund Gjersvik – jazztrollmannen fra Os – er ute med fire konsertplater pÃ¥ en gang, og Karin Park gir oss en forsmak pÃ¥ det kommende sjettealbumet.
[PostBlock id=194]
Først til nyversjonen av ‘The White Album’, skrudd sammen av Moonpedro & the Goldfish. Det slippes førstkommende fredag, pÃ¥ dagen 50 Ã¥r etter det ikoniske Beatles-albumet som har stÃ¥tt modell.
Jeg har levd tett med denne platen de siste to ukene, og det er bare å slå det fast først som sist: Summen av delene er så perfekt uperfekt som du kan forvente av et såpass omfattende prosjekt.
Faren med å gjenskape et såpass ikonisk album, er at det enten fjerner seg for lite fra originalen – hva er vitsen da, liksom? – eller at avstanden blir så stor at det blir fullstendig ugjenkjennelig.
Pedro «Moonpedro» Carmona Alvarez og Einar «The Goldfish» Sogstad har landet et sted midt i mellom disse to ytterpunktene, og slik klart å få frem et album som både gir nye innfallsvinkler til de mest ihjelspilte låtene og gjør meg nysgjerrig på de som jeg ofte har skippet.
Aller lengst fra originalen er Ob-La-Di, Ob-La-Da, som her gjenskapes mer som en Number 9-aktig lydcollage enn den irriterende gladpoplåten som den egentlig er. Sirupstunge The Continuing Story of Bungalow Bill er heller ikke noen personlig Beatles-favoritt, men blir det kanskje nå – i denne duoens uptempo indie-arrangement, ja, litt slik XTC kunne oppdatert den.
While My Guitar Gently Weeps er strippet for all virtuositet, og fremføres fullstendig enstonig og mantraaktig, litt i slekt med Velvet Underground-låten Venus in Furs, men tilbakelent der sistnevnte er fremoverlent. Nyskapende? Ja. Godkjent? Så det holder.
Summen av delene er så perfekt uperfekt som du kan forvente av et såpass omfattende prosjekt.
Martha My Dear, som Paul McCartney skrev til hunden sin, blir en countryrocker med fresende gitar, Blackbird fremføres med elektronisk Depeche Mode-komp og sjarmerende nasal vokal (neste singel, you bet), Rocky Raccoon synges uten hillbilly-aksent, og blir en mer medfølende morderballade enn den opprinnelige cowboypastisjen.
Blues-screamer-låten Why Don’t We Do it in the Road pakkes inn i støyende gitarer og en krautaktig rytme (tenk Faust), I Will kles på med billig rytmeboks og leketroniske lydeffekter, mens Lennons hyllest til moren, Julia, står frem som en perle (den ble også, helt riktig, sluppet på singel tidligere i år), innsmigrende og lavmælt sunget, og nydelig akkompagnert av piano og et bankende elektronisk hjerte.
Hva så med låtene der The Beatles nærmest oppfant punkrocken? Vel, Helter Skelter fremføres mer i retning av Sonic Youth og Julian Cope enn Siouxsie Sioux, mens Revolution 1 tas helt ned, milevis fra den aggressive singelversjonen (som i mine ører er mye bedre enn albumversjonen).
Da nærmer det seg albumets slutt, der tusenkronersspørsmålet må ha vært: Hva i alle dager gjør vi med den over åtte minutter lange lydcollagen Revolution 9? Løsningen må ha lagt i dagen: Lag en ny lydcollage, der du i stedet parafraserer noen kjente Beatles-temaer. For å si det med forbildene: All you need is love.
Blues går aldri av moten
Jazztrollmannen fra Os har en travel høst. Hakk i hæl etter soloplaten Bass Alone (anmeldt i vår forrige utgave) kommer han nå med fire konsertplater – hvorav de tre første ble sluppet i begynnelsen av måneden, mens den siste kommer i slutten av neste uke.
Riktig nok ikke på fysiske formater, det ville vært fullstendig overdådig (men hyggelig, veldig hyggelig) i en tid der platesalg nesten er uten betydning. Nei, dagens artister må ut på veien dersom de skal ha håp om inntekter på talentet, og det er altså nettopp det Vestlandets egen Charlie Mingus har gjort.
Ikke alene; musikerne holder høy klasse, med gitaristen Anders Olav Ese som den eneste som er med på alle fire innspillingene, mens trommestikkene trakteres av henholdsvis Stian Villanger, Sigurd Steinkopf og Frank Jakobsen.
Lyden er nær og fin, ikke overvettes produsert (hør basstrommen på Paradis-opptaket, og det deltagende publikummet) – noe som tilfører en sårt tiltrengt tilstedeværelse som ofte savnes på plater der teknikerne har laget strømlinjeformet studiokvalitet av vindskeiv og levende musikk.
Tre av platene inneholder jazztrioens tolkninger av kjente standardlåter, med litt overlapping, mens opptaket fra Jølster er Gjersviks egne låter – og med saksofonist Elisabeth Lid Trøen med på laget. Hun har en fri tone, mer i slekt med Coltrane enn Webster, kanskje, noe som står godt til trioens løse og ledige spillestil.
Det er fine låter; det virker som om bassisten har funnet en gullåre av melodier, med fin veksling mellom melankolsk blues (hør Utsikt mot Fløyen) og syngende folketoneaktige melodier (Fem røde roser er et godt eksempel; den høres så velkjent ut, selv om den ikke er det).
Appasionata Criminelle kunne passet like godt til marsjerende elefanter i sirkusmanesjen som et nattlig intermezzo i en kriminalkomedie, Do Do er hektiske skalaøvelser satt til frempå perkusjon og småjoggende bassløp, mens An Old Fashion New Fashion Blues er nettopp det. Blues går aldri av moten.
PÃ¥ med vinterfrakken
Foretrekker du å omgi deg med dyrekranium og høyt hengende lysekroner i messing når du spiser middag ved et massivt bord i transilvansk eik? Det er ikke jeg som spør, men presseskrivet til Karin Parks nye EP – en forsmak på hennes sjette fullengder, Omens To Come, som er kommer sommeren 2019.
Dersom svaret på spørsmålet over er ja, foreslår presseskrivforfatteren et besøk i Karin Parks hjem i en gammel kirke i Djura, Sverige, der hun har bygget et studio sammen med sin mann Kjetil Nernes, kjent fra noise-rockbandet Årabrot (der Karin spiller synth).
Ja takk, gjerne, sier jeg, som umiddelbart fascineres av det mørke og truende lydlandskapet på tittelsporet, komplett med hundeglam som rytmisk element, rundt omkring i stereobildet, omtrent som om den ringer byttet inn.
Denne går over i Roaring Ocean, der hennes dramatiske stemme legger seg som en messende Patti Smitth-aktig tåkelur over buldrende bølger fra det aller dypeste dype bassregisteret. Aldeles praktfullt.
En venn av meg mener Karins uttrykk ikke er så langt unna Björk (tidlig Björk, ikke dagens omfavne-hele-verden-med-lyd-versjon), noe jeg kan være enig i.
Men ikke her. Dette er mørk, forfrossen og dommedagsaktig gothrock, hyllet inn i elektronikk og, ja, kirkeorgel (jeg tipper det er hennes eget. Tenk å ha sitt eget kirkeorgel) – slik som på avsluttende The Sharp Edge. På tide å hente frem vinterfrakken.
Verdt å sjekke ut:
- Jan Eggum: Alt, akkurat nå
- HÃ¥kon Kornstad Trio:Â Im Treibhaus
- LÃnt: Mulm (soundtrack)
- Jazzanova:Â The Pool (Instrumentals & Remixes)
- Sufjan Stevens: Lonely Man of Winter (EP)
- Khruangbin: Christmas Time is Here (EP)
- Dub Spencer & Trance Hill: Christmas in Dub
- Kim Myhr: Pressing Clouds Passing Crowds
- Arabs in Aspic:Â Live at Avantgarden
- Trondheim Jazz Orchestra:Â Happy Endings (med Ole Morten VÃ¥gan)
- Hanna Paulsberg Concept:Â Daughter of the Sun (med Magnus Broo)
- Miss Kittin: Cosmos
- Lapalux: Abow_Between_Low
- Indian Wells: Phase Transition (EP)
- Penya: Super Liminal Remixed (EP)
- Bibio: Phantom Brickworks IV & V
- Hans Zimmer: Widows (filmmusikk)
- Fritz Kalkbrenner: Drown
- Irmin Schmidt: 5 Klavierstücke
- Tallawit Timbouctou: Hali Diallo
- James Lavelle (UNKLE):Â Trust (Original Series Soundtrack)
- Marcus Strickland Twi-Life: People of the Sun
- Saros: Lifetimes
- Vessel:Â Queen of Golden Dogs
- William Basinski og Lawrence English:Â Selva Oscura
- John Coltrane:Â 1963: New Directions (CDx3, opptak fra 1963)
- Charles Mingus:Â Jazz in Detroit / Strata Concert Gallery / 46 Selden (CDx5, konsertopptak fra 1973)
- Keith Jarrett:Â La Fenice (konsertopptak fra Venezia i 2006)
- Wayne Shorter: Emanon
- Satori (Josephine Davies): In the Corners of Clouds
- Thelonious Monk: Mønk (konsertopptak fra København, 1963)
- Sun Ra: Live at Judson Hall, New York (nyutgivelse av konsertopptak fra 1964)
