Anne Sofi Grieg Moe (94): – Jeg har ikke tid til å bli gammel

18 år gammel urfremførte Anne Sofi Grieg Moe Harald Sæveruds Lette klaverstykker, op. 14 (med den kjente Rondo Amoroso). Siden har hun bokstavelig talt levd et liv i musikkens tjeneste, både som klaverpedagog, musikkterapeut – og gjennom arbeidet med å samle inn og utgi de gamle bergenske sanglekene.

– Kom inn, kom inn, hilser Anne Sofi Grieg Moe når undertegnede og Bergensmagasinets fotograf møter opp utenfor aldersboligen hennes like ved Haraldsplass. Etter en langvarig og anekdotefylt ferd gjennom en litt trang gang dekket med bilder fra et langt liv, ender vi opp i stuen hennes.

– Brettet dreper menneskene. De får ikke tid til å leve livet, ja, de får ikke tid til å få barn engang.

Der inne venter datteren, Ragna Sofie Grung Moe, som har gjort i stand et brett med eplemost i vinglass. Alle må klinke glass før intervjuet kan begynne. Vi forstår at dette er fast rituale når Anne Sofi tar imot gjester.

NEDSTAMMER FRA TYSKE FLYKTNINGER

Vi får en følelse av høytid, og det er det også. På en måte minner hun litt om Harald Sæverud, slik jeg kan se ham for meg (jeg møtte ham aldri) – både i væremåte, humør og, vel, pur livsglede. Dette er ingen desillusjonert 94-åring med den ene foten i graven. Tvert imot; hun er sprudlende vital, og kompenserer for redusert hørsel med å snakke mye selv.

Og det må hun gjerne gjøre. Det kunne vært skrevet bok om alt hun har vært med på gjennom et langt liv, kanskje endatil en lærebok i livsmestring – for det er dét det handler om, alt sammen, enten hun snakker om musikkterapi for psykisk utviklingshemmede eller en gripende konsertopplevelse i en av byens flotte middelalderkirker.

– Men en ting vil jeg si, stopper hun seg selv.
– God lyssetting er viktig; det synes jeg er for lite bevissthet om på konserter i kirkene.

AnneSofiGriegMoe2 — MINNENES MELODI: Et ungdomsbilde av Anne Sofis foreldre står pent plassert mot en lysestake på stuebordet.

– Du har hatt en fargerik musikalsk vei, kommenterer datteren.
– Det ligger nok i familien, mener moren.
– Min morfar var Edvard Griegs tremenning, min bestemor spilte med Grieg, far spilte cello, min tante Annie klaver og tante Randi sang.

Hennes far var bergenskjøpmannen Georg Henrik Kuhnle Grung, mens moren het Ragna Geelmuyden Grieg før hun ble gift.

– Alle vi i familiene Rieber og Kuhnle, sammen med mange flere, kom hit opprinnelig som flyktninger fra Tyskland, forteller hun.

Dette var i 1817, da skipet De Zee Plog havarerte utenfor Bergen; fullastet med emigranter på vei for å søke lykken i Amerika. Flere av de overlevende slo seg til i Bergen.

TRILLENDE KLAVERTONER

AnneSofiGriegMoe6 — SANGLEKER FRA BERGEN: Anne Sofi Grieg Moes innsamling av gamle sangleker fra Bergen ledet til en egen plateutgivelse – sammen med en rekke sangere, og musikere fra bergensgruppen Saft.

Etter skålingen setter 94-åringen seg til pianoet. Hun viser oss først et maleri av den tyske kunstneren Frida Hoeck Rusti (1861-1963) – som bodde i Bergen store deler av livet.

– Min mor kjøpte det i Hardanger da vi var på sykkeltur der under krigen, forteller hun, og siterer (med henvisning til bildet) et mer eller mindre kjent dikt av Bjørnstjerne Bjørnson: «Undrer meg på hva jeg får at se / over de høye fjelle? / Øyet møter nok bare sne / rundt omkring står det grønne tre / ville så gjerne over / tro når det reisen vover?» (diktet står i romanen Arne – som Bjørnson tilegnet Ole Bull, og er også med i Lars Sørås’ sangbok – tonesatt av Rolf Lindhammer).

– Nå kan jeg spille, sier hun, og legger fingrene på tangentene.
Først får vi et av Griegs Albumblatt (op. 28). Det er mulig hun tar det litt langsomt i begynnelsen, men så tar det seg opp i et dansende midtparti. Tonene triller frem, og alderen forsvinner et øyeblikk fra ansiktet hennes.

– Det er så du kan høre Brudeferden i Hardanger, kommenterer hun etterpå, før hun gir oss Harald Sæveruds kjente Rondo Amoroso – som er et av stykkene hun urfremførte i 1943, 18 år gammel.

– Den gangen komponerte jeg også selv, forteller hun, og spiller en «halling» som hun skrev da hun var 13 år.
– Harald Sæverud sa at den var så god at jeg måtte arbeide videre på den. Men da jeg hørte hans musikk, sluttet jeg,

94-åringen avslutter den lille hjemmekonserten med et trillende klaverstykke av Jean Sibelius (Granen, op. 75-5), og flytter seg over til en lenestol.

SAMLET INN GAMLE SANGLEKER

– Jeg er opptatt av stillheten. Det å kunne lytte, begynner hun.
– Og plasten. Plasten som dreper havbunnen. De har et møte nå (hun sikter til det pågående klimatoppmøtet COP24 i Katowice, journ. komm.). Talen til David Attenborough var veldig bra.

En annen ting hun er opptatt av, er det hun kaller «brettet». Da mener hun alle håndholdte skjermer.
– Brettet dreper menneskene. De får ikke tid til å leve livet, ja, de får ikke tid til å få barn engang. Og alle de voldelige spillene. Det er ikke rart at det skjer mange overgrep; de blir stimulert gjennom databruken. Det er redselsfullt. Nei, vi må få slutt på både plast og brett.

AnneSofiGriegMoe3 — ØVDE PIANOFINGRE: Alderen hemmer ikke når Anne Sofi Grieg Moe setter seg til klaveret.

– Du snakker også mye om det med sangen, at den er ute av skolen, sier datteren.
– Ja, du vet, vi jobbet mye med disse Inn til vegge-sangbøkene, svarer hun.

Dette arbeidet ledet også til en egen plateutgivelse (med samme tittel), utgitt på den kortlevde bergensetiketten Lyderhorn i 1977. Her finner du 39 av de gamle barnesangene – blant andre Anne Malene, Min far han er barber, Under den hvite bro, Kjerra hopper opp og ned, Karu karu karu karusellen og Sett deg opp i kurven.

Sangene fremføres av av Annie Høgheim, Birgit Jordan, Boel Katrine Jacobsen, Brit Helle, Ingebjørg Sjursen, Karen Christensen, Lise Christensen, Solveig Skram Vågen, Åse Austgulen og Åshild Seim – sammen med Saft-musikerne Rolf Skogstrand (bass), Magne Lunde (trommer), Trygve Thue (gitar) og Tom Halvorsen (piano).

EN PIONER INNEN MUSIKKTERAPI

– Hver eneste kveld bruker jeg neglene for å holde hodebunnen i gang. Øyelegen min sier at jeg ikke trenger nye briller. Det kan jeg takke hodebunnsmassasjen for. Det er dét som må til.

– Mamma, uansett hvor du har vært, så har du hatt prosjekter med kulturarven, sier datteren.

– Ja, det er morsomt, svarer hun.
– Jeg husker vi laget skuespill av Bjørnson-diktet Prinsessen satt høyt i sitt jomfrubur, sammen med blinde og svaksynte på Haukeland skole. En av elevene satt på toppen med krone på hodet, en annen stod under og blåste på blokkfløyte.

Anne Sofie Grieg Moe har klaverpedagogisk utdannelse fra København, og jobbet først som klaverpedagog. Senere tok hun videreutdannelse i spesialpedagogikk og drama, og jobbet i mange år med psykisk utviklingshemmede på Christiegården og Helgeseter.

Hun har også laget kirkespill med konfirmanter i Slettebakken menighet, og satt opp skuespill i Fridalen kirke. Engasjementet hennes har ikke avtatt etter at hun ble pensjonert. Hun ledet fast en litteraturgruppe på Landås eldresenter, og har jobbet sammen med demente på Domkirkehjemmet.

– De husker ingenting ellers, men når vi spiller de gamle sangene, så synger de med. Jeg tror at sang og musikk kan hjelpe med å forebygge demens. Sang, musikk og hodebunnsmassasje. Hver eneste kveld bruker jeg neglene for å holde hodebunnen i gang. Øyelegen min sier at jeg ikke trenger nye briller. Det kan jeg takke hodebunnsmassasjen for. Det er dét som må til.

Sammen med Hedda Riise, Ida-Margrethe Gjul og Else Grung Vedeler var hun også en av pionerene innen musikkterapi i Norge. Dette arbeidet begynte de med allerede på 50-tallet.

– Jeg jobbet sammen med min kusine Else Grung Vedeler, forteller hun.
– Når hun jobbet med døve, plasserte hun dem med ryggen til klaveret. Når de danset, kunne de merke hvordan gulvet gynget. Jeg hadde utdannelse i kinetografi (også kjent som laban-notasjon; et system for beskrivelse og nedtegnelse av bevegelser utviklet av den slovakisk-tyske dansepedagogen Rudolf von Laban, journ. komm.), som er tegnspråket for bevegelse. Jeg var opptatt av ikke bare det verbale, men også helhetsspråket; å kunne uttrykke hele kroppsspråket.

Instrumentene ble tilpasset de ulike elevenes behov. En jente fikk en ballong til instrument. Når hun pustet inn i den, og så slapp luften ut, kunne hun merke lyden.
– Da ble hun begeistret. Pusten hennes ble til lyd.

NYSGJERRIG, ÅPEN, UREDD, TYDELIG, UBEKYMRET,
USJENERT, BEGEISTRET OG LEVENDE

AnneSofiGriegMoe4 — MED LIVET FORAN SEG: Dette ungdomsportrettet av Anne Sofi ble malt av hennes «tante», kunstneren Ingeborg Zimmer Blaauw.

– Mamma har alltid vært nysgjerrig og åpen. Og uredd. Tydelig. Ubekymret. Usjenert tror jeg er ordet, sier datteren.
– Når vi går i Harmonien på torsdagskonserter, er du spesielt begeistret hver gang det er ny musikk. Du kaller det for «lydforming».

– Ja, jeg liker godt slike lydformingskomposisjoner, svarer hun.
– Men jeg liker også å lytte til stillhetens toner. Vi har ikke stillhet lenger. Når folk går på tur i dag, er det med lydpropper i ørene. De ser ikke solen, og hører ikke fuglene. Christian Krogh malte et bilde av en mor som sitter og synger for barnet i vuggen, sier hun.

– Jeg husker min mormor, som sang Sov sødt baren lille. Da fant jeg roen. Dagens barn blir alt for tidlig revet fra moren; vi trekker de ut av vuggen og plasserer dem i barnehage. Jeg tror mange av dagens unge savner den nærheten og tryggheten de skulle hatt med moren da de var små. Mange av dem får nok psykiske plager også.

– Men det var det med stillheten. Hva er det hun heter, hun som jeg liker å lytte til? spør hun.
– Hildegard von Bingen, svarer datteren.

– Ja, jeg liker å lytte til hennes musikk, samtidig som jeg blåser såpebobler. Jeg blåser alltid såpebobler før frokost. Det er stillhet, sier hun.

– NRK får telefon fra meg hver søndag morgen. Da sier jeg at nå sitter alle vi gamle rundtomkring og venter, så vær så snill og si hvilke salmer som spilles i gudstjenesten, slik at vi kan synge med.

– Mor er et begeistret og lekende menneske, legger datteren til.
– Ja, og da har du ikke tid til å bli gammel, svarer moren.

– Men jeg er opptatt av at livet går videre. Til begravelsen min vil jeg bestemme salmene selv, og da skal både forfatter- og komponistnavnene trykkes i heftet. Det kan gjerne også stå hva jeg skal spille i Himmelen.

– Når du kommer dit, kan du spille med Sæverud igjen, sier datteren.

– Ja, eller Johann Sebastian Bach, foreslår jeg.

– Ja, Bach må være den beste, svarer hun.
– Jeg spiller Bach hver morgen.

Nok en gang setter hun seg bort til klaveret, og tryller frem noen av de fantastiske melodiene og rytmene i Bachs toneskatt.

– Dette er allemanden fra Fransk suite i E-dur, sier hun.
– Hør hvordan den danser.

Fakta