Marianne Knudsen har kjempet mot kiloene hele livet, og veide over 150 kilo på sitt tyngste. Nå er 70 kilo borte, og snart skal 42-åringen løpe halvmaraton i Bergen City-arrangementet.
Marianne Knudsen er fra Mjølkeråen i Åsane, men bor på Frekhaug. Hun var ikke gammel da hun forsto at hun var annerledes.
– Jeg ble tidlig overvektig. Jeg husker at jeg på slutten av barneskolen og i begynnelsen av ungdomsskolen ble veldig oppmerksom på at jeg var større enn alle andre. Jeg fikk beskjed av helsesøsteren at jeg måtte slanke meg, og slik jeg oppfattet det var det et problem jeg eide alene. Jeg husker at jeg ble veldig overvektig før puberteten. Det var ikke så galt rundt konfirmasjonsalder, men så skjøt vekten fart igjen, sier Knudsen.
Hun forteller at hun fra ungdomstiden alltid har levd med en kropp som har hatt en tresifret vekt.
– Nå er jeg ikke lenger hun som overspiser og er stor og tung; nå er jeg hun som løper halvmaraton.
– Og på den tiden var jeg lukket, og ikke som i dag, der jeg velger å være åpen og dele mine erfaringer. Det var flaut og skamfullt. Selvbildet var veldig dårlig, og jeg overkompenserte med å være veldig blid på utsiden, men inni meg var jeg absolutt ikke glad.
– Hvordan var det i gymmen på skolen?
– Jeg var med, men fant pÃ¥ ulike unnskyldninger. Jeg sa for eksempel at jeg hadde astma, noe jeg ikke hadde. Jeg har alltid likt Ã¥ være aktiv, samtidig som jeg ikke fikk det til som de andre fordi jeg hadde en tung kropp. Jeg likte Ã¥ spille hÃ¥ndball, men det var selvfølgelig tungt. Jeg har alltid beundret de som løper, sier hun og smiler.Â
LANG PROSESS
Marianne var over 150 kilo på sitt tyngste. I løpet av flere år og en lang prosess har hun gått ned 70 kilo, og når hun nå møter gamle venninner kjenner de henne ikke igjen.
– Det glir litt av ennå, men jeg har egentlig gitt meg med vektreduksjon. Legen sier også at nå er det greit. Nå blir det viktigere å spise riktig og å være i nok aktivitet, i stedet for å leve i en vektreduksjonsmodus hele tiden, sier Marianne.
For fem år siden begynte hun å trene på Max Fitnessenter, og det har hun fortsatt med.
– Jeg synes det er gøy å løfte vekter, og driver litt med markløft. Jeg startet med det samtidig som jeg begynte å trene på Max for rundt fem år siden, sier 42-åringen, som nå trener regelmessig og er i god form. Slik har det ikke alltid vært, og selvbildet var dårlig.
– Det har vært en lang vei å gå for meg å akseptere det jeg ser i speilet. Og man trenger jo ikke å være stor og tung for å ha et dårlig selvbilde. Så jeg har jobbet like mye med det som sitter mellom ørene, som med mat og trening. Til slutt måtte jeg søke profesjonell hjelp, for å rydde litt opp i hodet.
VAR FORTVILET
Vektreduksjon har skjedd gradvis fra 2002.
– Det var da jeg hadde toppvekten på over 150 kilo, og jeg var fortvilet. Det var aldri noe helsefare, bortsett fra at man har litt vondt mange steder når man er så tung som jeg var, men jeg husker jeg var litt redd, og da begynte jeg å leve på ulike dietter. Samtidig fikk jeg barn, og mange har vel erfart at da skjer det noe med både tid og overskudd. Nå er de blitt så store at det er lettere for meg å komme meg ut i aktivitet.
– Hva var vendepunktet for deg?
– Ubehaget ble så stort, så jeg måtte gjøre noe. Og så hadde jeg erfart at disse ulike diettene ikke fungerte, så da handlet det om å endre vaner. Jeg meldte meg på et Roede-kurs, og fikk veiledning fra kurslederen min og støtte fra gruppen. Det var avgjørende for å stå i endringsprosessen.
– Jeg husker at jeg på slutten av barneskolen og i begynnelsen av ungdomsskolen ble veldig oppmerksom på at jeg var større enn alle andre.
– En av de største endringene jeg gjorde var å slutte med å spise snop. Det gjorde jeg for over tre år siden. Før det gikk vekten ned gradvis, som i trappetrinn. Etterhvert som jeg gikk ned i vekt var magen ødelagt, og for meg ble dette et helseproblem mer enn et skjønnhetsproblem. Jeg trodde jeg kunne trene den løse magen vekk, men det gikk ikke, så jeg måtte gjennom en operasjon så sent som før jul i fjor.
Dermed var en lang treningspause uunngåelig, og Marianne kjenner at hun har det travelt med å komme i form til halvmaraton i slutten av april.
– Jeg er i brukbar form, men det handler mer om at jeg vil at det skal bli en god opplevelse å løpe halvmaraton, så derfor har jeg litt dårlig tid nå. I fjor løp jeg distansen på 2.48, og vet litt om hva som venter meg. Stigningen opp til Fjellveien for eksempel, den er tøff. Og så vet jeg at det er tungt når man kommer til Nordnes, men da er det heldigvis ikke så langt igjen.
Samtidig gleder hun seg til opplevelsen og energien hun kjenner på når målstreken passeres.
– Da jeg kom i mål i fjor skulle man tro jeg hadde vunnet, for det er lite som slår den følelsen.
«DU BLIR ALDRI NOEN MARATONLØPER»
PÃ¥ et tidspunkt ble treningen en del av hverdagen.
– Ved siden av at jeg kuttet ut snop, er treningen den største vanen jeg har endret. Da jeg ble skilt fikk jeg mer tid for meg selv. Først gikk jeg en del i fjellet, og i begynnelsen var det mest et ork, men i 2013 merket jeg at jeg ble mer glad i å trene, og jeg fikk hjelp av en personlig trener på Sprek & Blid for å lære litt.
– Så falt jeg på sykkelen, og leddbåndet i ankelen røk. Jeg er skrudd sammen med tre skruer, og har fått sydd inn et nytt leddbånd som de hentet fra hamstringen. Den første operasjonen var ikke vellykket, så jeg måtte ha en ny operasjon, og begge gangene måtte jeg trene meg opp igjen til å gå. Da husker jeg legen sa til meg at «du blir aldri noen maratonløper». Det syntes jeg var provoserende. På den tiden jobbet jeg i barnehage, og var avhengig av å være aktiv og lett på foten for å kunne ta vare på barna.
Omtrent på samme tid begynte hun å trene markløft, og det ble et poeng for henne å løfte like tungt som hun en gang hadde veid. Hun er ikke helt der ennå, men rekorden er 140 kilo.
Med årene har løpingen blitt like viktig, og første gang Knudsen var med i Bergen City-arrangementet, var i 2017 da hun løp fem kilometer.
– Det var bare for å være med og finne ut hvordan det var. Året etter løp jeg halvmaraton.
– Var du redd da du sto på startstreken?
– Litt kanskje, men det handlet mest om «kan en som meg klare dette?» Og der har du selvbildet igjen. For meg handlet det om å teste mine egne grenser. Kan jeg bli en langdistanseløper? Dette har også litt med identitet å gjøre; nå er jeg ikke lenger hun som overspiser og er stor og tung; nå er jeg hun som løper halvmaraton. Det handler om hvordan man definerer seg selv, og derfor var det viktig for meg å få det til.
Etterhvert begynte folk å spørre henne om hvilken tid hun løp på, men det synes hun egentlig ikke er så viktig.
– Mitt fokus er på løpsgleden, og det å faktisk få det til. Bare det å våge å bli sett ute løpende, og ha så pass troen på meg selv at jeg faktisk våger å melde meg på, stille til start og gjennomføre.
– Alt som en gang virket umulig blir mulig hvis man bare tror nok på seg selv. Det samme gjelder markløft-treningen; bare det å tørre å gå inn på et treningssenter som synlig overvektig er ganske tøft i seg selv. For meg blir dette i sum en endring i måten å være på, hvordan man ser på seg selv, og da er vi tilbake til dette med identitet. Og det er det som er viktig for meg, ikke hvor fort jeg løper. Men det er klart jeg vil løpe fortere enn i fjor.
SNOP FRISTER IKKE LENGER
– Hva har vært viktigst gjennom disse årene?
– Det er måten jeg ser på meg selv. Jeg jobber fremdeles med å endre den indre dialogen. Dette kan du. Dette klarer du. Du er sterk. Det er nok det viktigste. Selv om vekten går ned, så henger hodet etter. Det tar tid å få hodet med på den fysiske endringen som har skjedd, og tro på seg selv.
– Hvordan klarer du å avstå fra snop når barna dine spiser snop i helgen?
– Vel, det var da jeg begynte å løpe på lørdagskveldene, smiler Knudsen.
– Men nå er det ikke noe problem, jeg tenker at snopet ikke angår meg. Det har gitt meg så mange problemer, og jeg vil ikke tilbake igjen der. Uten at jeg er blitt helt fanatisk, jeg kan godt spise is for eksempel. Men bare lukten av snop minner meg om hvor jeg var, og det frister ikke lenger.
– Hvordan trener du?
– Jeg går mye i fjellet i nærområdet, og da kan jeg være ute i tre timer. Jeg driver også med spinning, jeg har sykkel på soverommet, og jeg er blant dem som ikke bruker sykkelen som tørkestativ. Ellers løper jeg en del, helst rolig, slik at jeg klarer å løpe lenge.
– Er du i rute?
– Jeg er litt usikker. Jeg fikk hjelp av en kollega som er personlig trener, og for to uker siden laget vi en plan. Det er jo ikke mange uker igjen, men jeg skal løpe. Jeg har bestemt meg. Nå har jeg en plan på tre lange løpeturer i uken på et sted mellom tolv og femten kilometer. Så trapper jeg ned før løpet i slutten av april.
INSPIRERER ANDRE
Knudsen er kursleder hos Roede, og ble nylig kåret til årets motivator.
– Det var vel på grunn av bloggen min, at jeg er åpen om det jeg har gått gjennom og at jeg er ærlig. Jeg tror det er bra, både for meg selv og andre. Jeg vet en del om hvor vanskelig det kan være, men jeg vet også at det er mulig.
– Og så handler det litt om å våge å sette seg selv først; nå må jeg prioritere meg selv. Som mor er ikke det alltid enkelt, men jeg måtte gjøre en endring som gjorde at jeg fikk det bra. Og da får kanskje omgivelsene det også bedre. Jeg følte meg som verdens styggeste, og det er det vanskelig å gå rundt med. Nå synes jeg selv at jeg er ok.
42-åringen håper hun kan inspirere andre til å gjøre en endring i livet sitt.
– Jeg har funnet noe som er viktig å gi videre, og jeg håper jeg kan hjelpe andre. Jeg er ikke helsearbeider, og jeg snakker ikke om BMI. Jeg tror på å endre vaner og gjøre noen endringer i sitt eget liv. Både store og små ting. Selv kuttet jeg ut påskesnopet, men jeg fikk en fin påske likevel.
– Hvordan håndterer barna at mamma er så opptatt av kropp?
– Overvekt er et synlig problem. Og når man gjør noe med det, så er også det synlig. Jeg har vært gjennom en totalforandring, og det kan jeg ikke legge skjul på. Det jeg prøver å lære ungene mine er at de skal være stolt av seg selv. Jeg ser at det er en skummel balansegang.
– Men slik verden er i dag, får man tak i godsaker overalt, samtidig som unger blir mer inaktiv. Og dersom barna er med på fotballcup og skal kjøpe seg noe i kiosken, blir de møtt av vafler og sjokoladekake. Det er vel ikke uvanlig at man kjøper en vaffel i kiosken etter en trening heller. Så kommer helgen, og da er det chips og snop. Vi må ikke bli hysteriske, men man kan godt ha et reflektert forhold til det. Så hvis barna sitter mer rolig, bare vil spille spill og ikke spise sunt, så må jeg gripe inn som omsorgsperson. Det har med helsen deres å gjøre, ikke hvor mye de veier.
– Det nærmer seg halvmaraton nå – hva er målet?
– Jeg tenker mye på det, spesielt mens jeg er ute og løper. Jeg vet at etter to timer så begynner jeg å bli sliten, men det hadde vært gøy å klare det på to og en halv time. Alt under det er en bonus.
– Hva betyr løpet for deg?
– Den fredagen cruiseskipet Viking Sky lå utenfor Hustadvika, regnet og blåste det ganske kraftig på Frekhaug også. Jeg gikk noen runder med meg selv og utsatte treningen. Halv ni på kvelden bestemte jeg meg for å ta en løpetur. Den løpeturen hadde jeg ikke tatt om det ikke var for at jeg har meldt meg på Bergen City Halvmaraton. Så det hjelper å sette seg noen slike mål.
– Og så får vi medalje. Jeg har ikke fått så mange medaljer før. Jeg får ta det igjen nå.
Bergen City Marathon arrangeres i sentrum lørdag 27. april. Dette er den åttende gangen, og over 10.000 er påmeldt.
