Bjørn Tore Kronen Taranger løper 260 km i uken i snitt. Målet er VM-gull i ultraløp. På veien løper han stafetten i Bergen City Marathon for å hedre sitt store forbilde, Alexander Dale Oen.
– Brann skulle hatt meg som foredragsholder, så skulle de fått kjørt seg.
Bjørn Tore Kronen Taranger er fra Haus på Osterøy, men der Mons Ivar Mjelde holder strengt på målet, er Tarangers dialekt blitt mer avslepen. Han fyller 40 fire dager før Bergen City Marathon, og mens andre løper for å holde kontroll på vekten, må ultraløperen passe på å spise nok for å beholde vekten.
I oktober satte han verdensrekord på 24-timers løp på tredemølle med 264,52 km. Flere millioner mennesker fra 40 land var inne for å se verdensrekord-løpet som ble streamet av Bergensavisen.
FARMOR GA BESKJED
Badevekten viste 108 kilo i 2006. Han var, og er fremdeles, trommis i Goldenboy, og ultraløp var ikke en gang en fjern drøm. Det var bestemoren som ga ham beskjeden som vekket noe i ham 18. desember 2006.
– Hun var stor, og sa: «Fortsetter du sånn blir du som meg».
[PostBlock id=324]
I februar 2007 løp han sin første halvmaraton på 2 timer og 17 sekunder.
– Om det ikke hadde vært for de 17 sekundene er det ikke sikkert jeg hadde løpt mitt andre halvmaraton.
Men det gjorde han altså, en måned etter, og karen fra Haus løp i mål på 1.48. I mai fulgte han opp med 1.33. I dag er persen 1 time og 13 minutter. Nå er VM-gull i ultraløp 26.-27. oktober i franske Albi hans største mål. Og det eneste han tenker på.
GULL HVIS ALT KLAFFER
– Jeg er blant de ti beste verden, og hvis alt funker, slik det gjorde da jeg satte verdensrekorden på tredemølle, så blir det gull i VM.
– Det er den seigeste jævelen som vinner. Det handler ikke om fart, men om psyke og utholdenhet. Hvor mye smerte tåler du.
– Jeg kan ikke gjøre så mye annerledes. Det må bare klaffe den dagen du løper. Ikke dagen før eller etter. Alt kan spille inn i et 24-timersløp. Det er mange som sliter med magetrøbbel, men jeg har heldigvis ikke hatt problemer med det. Selv holder jeg meg unna alt av melkeprodukter når jeg er i utlandet.
– Det beste er å ta med seg mat hjemmefra. Eget brød. Nugatti er vel det sikreste man kan spise. Men jeg spiser egentlig ikke så mye brød. Det er som å spise lim. Den sitter seg som en klump i magen, og bruker mye tid på å komme seg ut av kroppen. Bjørns havregryn er bedre, ikke bare for meg, men for alle. Jeg prøver så godt jeg kan å la være å spise brød, men det er jo steike godt, smiler han.
– Du slår bare fast at du skal bli verdensmester, og snakker om det som noe selvfølgelig. Hvorfor?
– Det er målet mitt, helt enkelt. Jeg har jo skrevet på bilen min at jeg skal bli verdensmester. Og hvis du ikke tør å si det høyt, så klarer du det i hvert fall ikke. Dette tror jeg er en av grunnene til at Petter Northug vant så mange gull som han gjorde, at han sa høyt at han skulle bli verdensmester.
– Skal du bli god i idretten din, så handler det om to ting: Kontinuitet og kraft til å gjennomføre. Og så må du si det høyt: Jeg skal bli verdensmester.
– Ingebrigtsen-guttene er jo også flinke til å sette seg mål og si det høyt. En sånn type selvsikkerhet må du ha. Når du vet at du er god nok til å klare det, så må du tørre å si det. Og hvis jeg kommer i den situasjonen at jeg er med og slåss om gullet de siste fire timene, så skal konkurrentene få juling, for jeg har trent på fart også, og det er det ikke så mange andre som har gjort.
– De skal løpe fort for å henge med. Og det er kun det jeg tenker på. Jeg er allerede i Frankrike, sier Taranger.
HVOR MYE SMERTE TÃ…LER DU?
På veien mot målet i Frankrike deltar han i ulike løp, som for eksempel på halvmaratonkarusellen i Fana, som for ultraløper Taranger ikke er et langdistanseløp.
– Halvmaraton er sprint. Til og med en maraton er sprint sammenlignet med et 24-timers løp.
– Det er vanskelig å sette seg inn i for de fleste av oss?
– Jada, men det er også dette som er unikt med ultraløp, og spesielt når det gjelder å løpe 24 timer på knallhardt underlag; det er den seigeste jævelen som vinner. Det handler ikke om fart, men om psyke og utholdenhet. Hvor mye smerte tåler du.
– Hva jobber du mest med foran et løp – hodet eller kropp?
– I et 24-timers løp handler 85 prosent om hva som skjer i hodet. Når du går inn i et slikt løp er det hodet som vinner. Men kroppen må tåle julingen. Hvis du ikke har trent for å løpe så langt, klarer du det ikke heller. Så jobben må gjøres på forhånd. Underveis handler det om hodet.
FART I KROPPEN
Da Taranger dro til Gran Canaria på treningsleir løp han 958 km på 13 dager. Pub og strandliv har ikke ultraløperen tid til.
– Jeg måtte prøve det ut. Skal du bli best i verden må du tørre å ligge så nære knivseggen som mulig, uten å bli skadet. Og det er en balansegang. Jeg har heldigvis ikke slitt så mye med skader. Jeg hadde beinhinnebetennelse i 2014, og den varte i tre uker. Det føltes jo som et år.
Taranger løper 245-255 km i uken i snitt. Han varierer mellom asfalt, fjell, snø og basseng. Det siste handler mest om restitusjon. Hver onsdag løper han i fjellet sammen med treneren Jan Fjærestad og noen løpekamerater.
– Da løper vi gjerne på Kvamskogen eller på Gullfjellet. På Gullfjellet er det best å løpe når det er snø, for ellers er det mye stein der. Det hender vi er ute i fire-fem timer når vi løper på fjellet. Løper vi på asfalt kan det fort bli seks mil. Men jeg løper også intervaller. Eller jeg deltar på et 10 kilometersløp for å få fart i kroppen.
GULE POST IT-LAPPER
– Hender det at du går noen runder med deg selv og avlyser en trening?
– Nei, jeg tenker ikke sånn. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det sånn. Jeg blir stadig vekk påminnet målene mine, det står som sagt på bilen min. Og så henger jeg gule post it-lapper opp i huset en måned før store mesterskap, og det har funket veldig bra. Da målet var å bli norgesmester på 100 km, så skrev jeg tiden på en lapp: 7 timer og åtte minutter. Den lappen så jeg på i halvannen måned. Så løp jeg på 7.07. I mitt hode var jeg Norgesmester da jeg sto på startstreken.
– Gir lappene og de nedskrevne målene en slags trygghet?
– Vel, du er jo trygg på deg selv når du kan si at du er norgesmester før du begynner å løpe.
Han var tydelig på målene før han skulle løpe NM i 24-timers løp også. Mesterskapet har vært arrangert fem ganger, og Taranger har tatt gull hver gang.
– Jeg ble mobbet en del. Jeg var en pusling som ikke tok igjen. Det var noen elever der som likte å plage andre, og det gikk spesielt ut over meg.
– Og så har jeg tatt en beslutning. Jeg vet at jeg skal bli verdensmester. Slik mental jobbing gjelder ikke bare for meg. Skal du bli god i idretten din, uansett hva du driver med, fotball eller langrenn eller hva det er, så handler det om to ting: Kontinuitet og gjennomføringskraft. Og så må du si det høyt: Jeg skal bli verdensmester. Så enkelt er det.
MOBBET PÃ… SKOLEN
– Du skriver på Facebook: «I’m mentally strong. I’m probably the strongest in the world. I run somewhere between 245-260 km every week, which is around 13.000 km a year. After 16 hours of running, I knew that I was going to crush the Guinness World Record».
– Ja, jeg ble intervjuet av Hoka i USA, og da sa jeg vel dette til dem. Jeg er med i det internasjonale Hoka-teamet.
– Jeg tenker at dette beskriver deg som type. Har Brann noe å lære av deg?
– Brann skulle hatt meg som foredragsholder, så skulle de fått kjørt seg. Men jeg har ikke alltid vært sånn. Spesielt på barneskolen ble jeg mobbet en del. Jeg var en pusling som ikke tok igjen. Det var noen elever der som likte å plage andre, og det gikk spesielt ut over meg. Jeg vokste og ble stor på ungdomskolen, og det var ikke så mange som turte å mobbe meg da. Men jeg var nok ikke trygg på meg selv, og jeg likte ikke den personen jeg var. Fordi jeg var stor.
– Men dette har jo endret seg. I dag er jeg en vinnerskalle. Sånn er det. Jeg står aldri på startstreken og tenker at i dag skal jeg bli nummer to.
Bjørn Tore Taranger har deltatt i Bergen City Marathon siden starten i 2008 – men har ennå til gode å løpe arrangementets helmaraton.
– Dette arrangementet har vært en fin mulighet for meg til å gi noe tilbake til samarbeidspartnerne. Så derfor er jeg med på stafetten i stedet. I år som i fjor skal jeg løpe for The Dale Oen Experience. Vi vant stafetten i 2017, og kom på andreplass i fjor. I år er det revansj mot Team Elite Beerenberg. Vi løper for å hedre Alexander Dale Oen.
HEDRER OEN
– Var Alexander er forbilde for deg?
– Alexander er det største forbildet vi har. Ved siden av å være en så stor idrettsmann var han så jordnær på alle måter. Jeg møtte ham på et hotell en gang, vi kjente hverandre fra før, og slo av en prat. Han var der for å konkurrere i VM, og hadde dårlig tid, folkene rundt ham dro og slet i ham for å få ham inn på en pressekonferanse, men Alexander ble stående og snakke med meg.
– Alexander Dale Oen er det største forbildet vi har. Ved siden av å være en så stor idrettsmann var han så jordnær på alle måter. Han så deg rett i øynene når han snakket med deg. Det er en tragedie at de ikke fant ut av sykdommen hans tidligere. Han måtte mest sannsynlig ha lagt opp, men da hadde han fremdeles vært blant oss.
– Tiden gikk, og Alexander sto fremdeles og pratet med meg, hele tiden mens folk rundt ham fortsatte å mase og dra i ham. Han var kun fokusert på den han snakket med, og veldig tilstede i øyeblikket. Og han så deg rett i øynene når han snakket med deg. Det er en tragedie at de ikke fant ut av sykdommen hans tidligere. Han måtte mest sannsynlig ha lagt opp, men da hadde han fremdeles vært blant oss.
– Jeg mener han er den største idrettsutøveren vi noen gang har hatt i Norge. Det er den personen jeg ser desidert mest opp til innenfor idrett, og jeg tror ikke det fins et større forbilde i Norge – husk at svømming er verdens største idrett.
– Hva tenker du om Bergen City-arrangementet?
– Knallbra! De lager et vanvittig folkeliv med ti tusen deltagere og det kommer tusenvis av mennesker langs løypen som skaper god stemning. Det er ikke den letteste løypen i verden, men det har egentlig ikke så mye å si.
Bergen City Marathon arrangeres i sentrum lørdag 27. april. Dette er den åttende gangen, og over 10.000 er påmeldt.
