– Det er gripende å se hvordan folk reagerer når de enten finner ut at de er adoptert, eller oppdager søsken de ikke har visst om, sier arkivar Terje Nomeland ved Statsarkivet i Bergen.
Slektsforskning er veldig i tiden. Folk ønsker å vite mer om hvem forfedrene var, hvordan de levde og hvilke utfordringer de møtte på.
Tv-seriene Hvem tror du at du er? og Anno har nok bidratt en del, ikke minst innslagene i sistnevnte der de forteller gripende historier om noen av deltakernes forfedre. PÃ¥ Statsarkivet i Bergen kan du finne frem til lignende fortellinger fra din egen familie.
[PostBlock id=224]
Denne høsten har Statsarkivet arrangert månedlige slektsverksteder for alle som trenger hjelp til å komme i gang med slektsforskning. Frivillige slektsgranskere fra Slekt og Data Hordaland sitter da klar på lesesalen, og gir gratis veiledning til dem som ønsker det. Siste gang før jul blir tirsdag 11. desember kl. 12-19.
Fantasien overtar der kildene stopperÂ
– Vi kommer til å fortsette med dette også til neste år, lover Nomeland, som samtidig anbefaler folk om å gjøre egne søk i Digitalarkivet (digitalarkivet.no).
– Det er bare å gange seg opp noen generasjoner tilbake, så ser du fort at de fleste i Norge er i slekt med hverandre.
Det er satt opp en egen veiledningsside (digitalarkivet.no/content/start-genealogy) for å gjøre det enklere å komme i gang, og det er også et brukerforum der man kan stille spørsmål, og få hjelp av ivrige slektsforskere.
Mange tror at de ansatte i Arkivverket er eksperter på slektsforskning, men det er de ikke. Jobben deres er først og fremst å tilgjengeliggjøre kilder, for eksempel til bruk i slektsforskning.
Nomeland jobber i det som heter Seksjon for brukertjenester, der den viktigste oppgaven er å dokumentere vanlige folks rettigheter – enten det er snakk om fast eiendom eller dokumentasjon man trenger i forbindelse med å søke erstatning.
– Jeg svarer på henvendelser om alt mellom himmel og jord som finnes i Statsarkivet i Bergens magasiner – enten det er innen offentlig forvaltning, rettighetsdokumentasjon, forskning eller familiehistorie, forklarer han.
– For å si det enkelt, så veileder jeg og mine kollegaer gjerne i slektsforskning, men vi kan ikke lage slektstreet for deg. Det må du gjøre selv.
Rådet hans er begynne med å spørre familiens eldste. Deretter kan du gå videre ved å undersøke folketellinger og kirkebøker, som er tilgjengelige på Digitalarkivet. Det finnes også en rekke selvhjelpsbøker, mange av dem i hyllene på ditt lokale bibliotek.
– Jeg har sett slektstrær der det er skrevet inn vikingkonger fra begynnelsen av 1000-tallet. Er det mulig å spore forfedrene så langt tilbake?
– Nei, da er det nok fantasien som har overtatt. Det finnes svært få skriftlige kilder som går så langt tilbake. Det eldste vi har, er et fragment fra 1200-tallet, mens kirkebøkene stort sett begynner en gang på 1700-tallet. Noen ganger kan vi finne opplysninger fra 1600-tallet, men det meste fra den tiden er dessverre gått tapt.
Slektsforskere kan likevel, i enkelte tilfeller, finne eldre opplysninger i andre kilder, slik at de kan nærme seg 1500-tallet.
– Men det er knapt med så gamle kilder, og vanskelig å verifisere opplysningene.
– Rettsprotokoller er viktige?
– Absolutt, men det er et tidkrevende letearbeid, og det er heller ikke slik, at dine forfedre nødvendigvis var så «spennende». De fleste har vært helt vanlige folk som ikke har bemerket seg verken negativt eller positivt. Det du helt sikkert vil kunne finne, er ting som sier noe om tiden de levde i – enten det er forfedre som mistet foreldrene tidlig, barn som ikke levde opp, eller folk som forulykket på sjøen.
Utvannet kongeblod
og mørke vestlendinger
– Kongehuset vårt kan vel føre historien lenger tilbake, i og med Snorres kongesagaer?
– Saga er saga. Nesten alle i Norge er nok beslektet med sagakongene, selv om vi ikke har dem på stamtreet. Det er bare å gange seg opp noen generasjoner tilbake, så ser du fort at de fleste i Norge er i slekt med hverandre.
Regnestykket er enkelt. Du har to foreldre, fire besteforeldre og åtte oldeforeldre. Du skal ikke mer enn rundt regnet 600 år tilbake (20 tidligere generasjoner tilbake) før du passerer den første millionen i antallet stamfedre og mødre.
– Legger du til at Norge har vært ganske tynt befolket gjennom historien, så sier det seg selv at det blir få personer tilbake å slekte fra.
– Folk kan bli sterkt berørt når de finner ut at de er adoptert, eller oppdager søsken som de ikke har visst om. Det er veldig gripende å være vitne til, og er noe av det som gir mening i jobben.
– Nå er vel bergensere og vestlendinger generelt et ganske oppblandet folk?
– Ja, det har til alle tider vært mye innvandring her, og mange av oss har både danske, tyske og nederlandske handelsmenn og embetsfolk på slektstreet.
– Hva med spanjoler og portugisere? Det går en del historier om forliste skip fra den spanske armada?
– Det er det samme som med vikingkonger. Det går så langt tilbake, og kan vanskelig verifiseres. Dersom du har gener fra spanske sjøfolk, så er de nok ganske utvannet.
Dersom du mistenker at du har sydlandske innslag i slektshistorien din, er nok det enkleste å få dette bekreftet gjennom en DNA-test.
Taushetsbelagte opplysninger
– Hvorfor er folk opptatt av slektshistorie?
– Jeg tror det handler om identitet; om å kjenne seg selv og sitt opphav. Forfedrene blir på en måte en del av ens egen historie. Dessuten tror jeg folk fascineres av å høre hvordan folk levde før. Du skal ikke gå så veldig langt tilbake før ting var veldig annerledes.
– Har du funnet noe spennende i din egen slektshistorie?
– Ja. Litt slik som jeg sa, så fant jeg en tippoldefar som mistet begge foreldrene før han var ti år gammel. Han vokste opp i en fosterfamilie.
– Du har ikke funnet kriminelle?
– Nei. Alle håper på det, men helst forbi oldefars tid. Det er ikke mange som har møtt tippoldeforeldrene, så de kan gjerne være forbrytere.
– Alle håper å finne kriminelle aner, men helst forbi oldefars tid. Det er ikke mange som har møtt tippoldeforeldrene, så de kan gjerne være forbrytere.
En del følsomme opplysninger er taushetsbelagt med sperrefrist, noe som begrenser hvem som kan få tilgang til dem. Dette kan gå på straffbare forhold, helseopplysninger, adopsjon og farskap. Adopsjon har 100 års sperrefrist. Det betyr at hvis du selv er adoptert, kan du få se din egen adopsjonsmappe (og din fars/mors etter at de er døde) – men ikke noen andres.
For innsyn i adopsjonssaker må man kontakte Fylkesmannen, ikke Statsarkivet.
– Hvordan reagerer folk når de oppdager ukjente ting fra familiens historie?
– De kan bli sterkt berørt når de finner ut at de er adoptert, eller oppdager søsken som de ikke har visst om. Slike ting kan jo medføre en sterk omveltning i livet, og gi deg en helt ny familie. Det er veldig gripende å være vitne til, og er noe av det som gir mening i jobben.
Denne høsten har Statsarkivet arrangert månedlige slektsverksteder sammen med frivillige slektsgranskere fra Slekt og Data Hordaland. Neste gang blir tirsdag 11. desember kl. 12-19.
Fakta
Slekt og Data Hordaland
- Slekt og Data er en forening for personer som er interessert i slekts- og personhistorie, så vel som historie fra bygd og by.
- Slekt og Data Hordaland (DIS-Hordaland) ble stiftet i Bergen 23. september 1991 av en gruppe slektsgranskere som ønsket et lokalt forum og en større kontaktflate innen sin hobby.
- De holder til på Kronstad Hovedgård (Kronstadveien 30) – der det arrangeres medlemsmøte den tredje onsdagen i måneden.
- Mer informasjon: Slekt og Data og Slekt og Data Hordaland
Statsarkivet i Bergen
-
DRYPP FRA BERGENSHISTORIEN: Bergensposten har vært utgitt av Statsarkivet i Bergen siden 1998. (Foto: Magne Fonn Hafskor) Statsarkivet i Bergen, med adresse Årstadveien 22, ble opprettet i 1885, og ble frem til 1919 kalt Stiftsarkivet i Bergen.
- Institusjonen er en del av Arkivverket, og tar hånd om eldre arkivmateriale fra statlige organ på lokalt og regionalt nivå i Hordaland og Sogn og Fjordane.
- Et nytt bygg med magasinkapasitet ble fullført i september 2011.
- Den samlede magasinkapasiteten er i dag på rundt 28.000 hyllemeter med arkiv.
- En omfattende rehabilitering og ombygging av gamlebygget ble fullført høsten 2012.
- Arkivverkets samfunnsoppdrag er å bidra til effektiv dokumentasjonsforvaltning og å sikre, bevare og tilgjengeliggjøre et bredt og allsidig utvalg av samfunnets arkiver.
- Mer informasjon: arkivverket.no
 Norske kirkebøker
- Den eldste norske kirkeboken er fra Andebu i Vestfold, og begynner i 1623. Det er likevel sparsomt med kirkebøker fra 1600-tallet, og først fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld og sokn.
- Kirkebøkene er uvurderlig kildemateriale for slektsgranskere, men de er også viktig kildemateriale for historikere og folkeminnegranskere.
- De aller fleste kirkebøkene som til da fantes i statsarkivene, ble mikrofilmet i løpet av andre halvdel av 1900-tallet. Arkivverket har skannet disse mikrofilmene.
- Det er sperrefrister på kirkebøker på Digitalarkivet ettersom det kan foreligge taushetsbelagte opplysninger. Det er ulike sperrefrister for dåp, konfirmasjon, vielse, gravlagte etc., men alle er kirkebøker fra før 1930 er fritt tilgjengelige.
- Mer informasjon: digitalarkivet.no
