Nordpool SPA
IKKE NATURLIG: – Jeg har hatt lyst til å skrive romaner fordi det ikke ligger naturlig for meg, det er litt av moroa, sier Pedro Carmona-Alvarez.

Lav på pæra

Bergen er grønn som vannet, og sanglyrikken kom før alt.

– Sjansene er små for at man vinner en så stor pris, men det er fint å se at en bok som kom for fire år siden fremdeles har et liv, også i utlandet. Og det er bra folk på den lista, da. Det er bra for selvtilliten, for egoet, sier Pedro Carmona-Alvarez og smiler.

Han er nylig blitt nominert til International Dublin Literary Award, en av verdens største litteraturpriser, for sin roman fra 2012: Og været skiftet og det ble sommer og så videre, som er første bind i en planlagt trilogi. Bok nummer to, Bergen Ungdomsteater, kom i år til gode kritikker, og forfatteren arbeider i skrivende stund med tredje bind.

– Vi er jo Picassos barn alle sammen, vi lever i brudd, i skår, i det fragmenterte.

Blant de nominerte som smiler sammen med Carmona-Alvarez i år er Jonathan Franzen, Margaret Atwood, Isabel Allende, John Irving og Salman Rushdie. For ikke å forglemme Tomas Espedal fra Bergen, og norsk-danske Kim Leine. Et godt år for Norge. Den eneste nordmannen som tidligere har vunnet prisen er Per Petterson, for Ut og stjæle hester.

Pedro Carmona-Alvarez har fått priser før: Cappelenprisen, Sultprisen, Den norske Lyrikklubbens pris, Kritikerprisen for beste oversettelse, Diktartavla, P2-lytternes romanpris. Er det forskjell på hva de ulike prisene er verdt for ham?

– Alle priser har selvsagt verdi på hver sin måte. Men P2-lytternes pris er lesernes egen pris, den var det fint å få. Jeg er opptatt av at mine romaner, i alle fall disse siste to, skal treffe bredt, at de skal kommunisere. Rust fra 2009 er nok ikke like lettlest og tilgjengelig, men dette er ulike prosjekter. Sultprisen, som jeg fikk da jeg var veldig ung, var det ærefullt å få, syntes jeg.

Notatbøker som en sommerfuglhåv

– Jeg vet ikke hvor handlingen skal, hvilken vei karakterene skal gå, hva de skal gjøre. Jeg må legge øret nedpå teksten, høre etter hva som kommer.

– Hvorfor endret du underveis karakter som romanskriver?

– Jeg har vært opptatt av å finne en enkelhet i meg selv. Tidligere har kaos, rot, mylder, det barokke, vært min foretrukne estetikk. Men på et tidspunkt ble jeg interessert i det motsatte. Kronologi og slike ting, sier han som om kronologi skulle være et uhørt (be)grep.

– Du har kastet deg over «det vanlige» som eksperiment?

– Ja, på en måte. Vi er jo Picassos barn alle sammen, vi lever i brudd, i skår, i det fragmenterte. Jeg ville utforske den andre biten, og kronologi er en viktig del av det.

I den første «kronologiske romanen», Og været skiftet og det ble sommer og så videre, følger vi norske Kari og amerikanske Johnny i sitt nye, lykkelige liv over there, med to barn, solid økonomi og høy sosial status. Etter økonomisk havari, en tragisk ulykke og to barn mindre reiser de etter hvert til Norge og Oslo, der det går sakte men sikkert utfor, til tross for attpåklatten Marita.

TRILOGIENS ANDRE DEL: I oppfølgeren til «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» (2012) har faren til Marita reist tilbake til USA. Moren tar med seg jentungen fra Oslo og flytter til Bergen sommeren 1982 for å starte et nytt liv med sin nye kjæreste.

I årets Bergen Ungdomsteater følger vi Marita videre gjennom oppveksten med moren i Bergen, og med avstikkere til faren i Los Angeles. Men om forfatteren skriver aldri så kronologisk, vet han aldri hvor romanstoffet hopper.

– Jeg vet ikke hvor handlingen skal, hvilken vei karakterene skal gå, hva de skal gjøre. Jeg må legge øret nedpå teksten, høre etter hva som kommer. Jeg skriver sakte for å se hvor de viktige nedslagene finnes. Jeg er opptatt av å finne ut hvem personene er.

– Romanarbeid er generelt slik: Først går det halvannet år med å skape en tekstmasse, hvor stoffet bare kommer, ikke minst gjennom notater. Notatbøker er som en sommerfuglhåv ifølge Tom Waits, noe du fanger ord og tanker med. Deretter må jeg begynne å rydde opp. Arkeologien i skrivingen kommer altså først, i andre omgang må jeg være vaktmester.

Han tenker seg om.
– Og arkitekt. Og elektriker og rørlegger, jeg må jo være alt.

I Bergen Ungdomsteater følger han Marita og vennene fra de er omtrent 11 til 22 år, et tidsrom hvor det skjer mange forandringer i et menneskeliv. Han kaller det en linedanserøvelse. Han er samtidig klar over at oppvekstromanen er en velbrukt sjanger.

– Men jeg er glad i folkemusikk, i eventyr, jeg er glad i countrymusikk – alt dette har jo langt på vei faste formler.

– I country er det egentlig den samme sangen hver gang, bare litt forskjellig. Jeg liker amerikanske high school-komedier. De er helt like. Nesten. Ikke sant?

– Både Bergen, New Jersey og Los Angeles blir litterære størrelser i disse bøkene, slik Odda blir et litterært sted gjennom Frode Gryttens litteratur. Ser du Bergen annerledes etter å ha behandlet byen litterært?

– Det er noe av det fineste ved å være forfatter – jeg har nå tillatt meg å få en oppvekst i Bergen gjennom personene mine! Selv er jeg vokst opp på Kolbotn, men nå har jeg altså også fått en oppvekst her. Jeg har jo ellers bodd i Bergen siden jeg var 21, nå er jeg snart 45, det er en god stund. BT omtalte meg i en sak nylig som «bergenske Pedro Carmona-Alvarez». Da ble jeg helt rørt. 

Mest bergenser

– Du føler deg mer som bergenser enn østlending?

– Helt klart. Og det er kjekt å skrive om Bergen. Jeg har gått så mye rundt i gatene her, i parkene, det er mitt, og da kan jeg vel også skrive om det?

– Johnny, faren til Marita, hadde litt problemer med å forstå det norske, da de flyttet over dammen?

– Ja, men han kom jo til Oslo.

– Selvsagt, et overflødig poeng.

Pedro Carmona-Alvarez er en allsidig kunstner. Han er romanforfatter, poet og oversetter. Han er musiker, komponist, han spiller et stort knippe instrumenter. Han har sitt eget soloprosjekt, Moonpedro and the Sinking Ship, i tillegg til å være kapellmester i Frode Grytten Beat Band. De siste 5–6 årene er han blitt «manisk opptatt av lydteknikk», og etterutdanner seg som produsent. Men som all annen utdanning han har «tatt» innenfor musikken, har han stått for den også selv.

– VG kalte deg for ikke lenge siden «talentfull», det er kanskje det man kaller kunstnere som sprer seg på mange områder, nesten et litt ufrivillig nedlatende begrep? Tenker du selv at du har mange identiteter, eller bare flere interesser?

– Jeg ser det ikke på noen av måtene. Jeg står ikke utenfor og titter inn på meg selv. Slik jeg ser det, driver jeg bare med én ting.

Allsidigheten som er én ting

SKRIVEPROSESSEN: – Hvis jeg begynner å tenke for mye, kan jeg legge det vekk og heller spille gitar, skru lyd, spille trommer eller piano, og så kommer litteraturen etter hvert tilbake som en hund som står og dytter borti meg med labben. «Kom her, da», sier litteraturen. Og da er jeg som regel klar igjen, sier Pedro Carmona-Alvarez.

– Hva kaller du den ene tingen?

– Nei, jeg surrer mye rundt, da. Putling, det er det jeg driver med. Livet mitt, når jeg ikke reiser, jobber, liksom er i manesjen, består mye av at jeg går omkring og leser, skriver notater, hører på radioen. Det er ellers fint å ha mye forskjellig på gang, for går jeg tom for energi i arbeidet med litteraturen, eller hvis jeg begynner å tenke for mye, kan jeg legge det vekk og heller spille gitar, skru lyd, spille trommer eller piano, og så kommer litteraturen etter hvert tilbake som en hund som står og dytter borti meg med labben. «Kom her, da», sier litteraturen. Og da er jeg som regel klar igjen.

Han understreker at han er like mye musiker som forfatter, han har vært musiker siden han var 12. Men når det kommer til litteraturen – er han like mye poet og prosaforfatter?

– Nei, poeten i meg er grunnpulsen. Sangeren og poeten er én figur for meg. Alt jeg gjør stammer fra det. Det å utsi en linje riktig, en frase riktig – fra dén posisjonen. Kunne man tappe hodet mitt for språk, ville språket sett ut som diktene mine. Det er slik jeg tenker at det ser ut inni hodet mitt.

– Men hvordan kom da prosaen inn i ditt liv?

– Jeg har hatt lyst til å skrive romaner fordi det ikke ligger naturlig for meg, det er litt av moroa.

– Og man må ikke glemme at det er en stor dose lek i det litterære arbeidet. Det er alvorlig nok med priser, utgivelser, lanseringer og kritikker. Men før det er arbeidet med litteraturen et lekerom hvor jeg har det gøy. Tenk at jeg har det sånn – jeg kan finne på skit hver dag!

Når mannen som skriver prisnominert og prisbelønt skit sidestiller sangeren og poeten, antar jeg at han har et synspunkt på at Bob Dylan fikk Nobelprisen i litteratur?

– Jeg syntes det var fantastisk at han fikk den, og helt på sin plass. Dylan er en av de beste kunstnerne, absolutt en av de beste poetene, vi har hatt på flere hundre år. De som mener han ikke burde fått prisen fordi han spiller gitar, er historieløse.

– Bergen er mørkegrønn om vinteren, en sånn fin mørkegrønn som går godt sammen med lilla. Om sommeren er byen lysegrønn, slik vann kan være lysegrønt.

– Sangen og diktene har vært tett forbundet siden tidenes morgen, det er bare de siste par hundre årene man har funnet ut at dikt skal stå på en hvit side og det skal være klangløst rundt. Sanglyrikken er en stor og viktig del av samtidslitteraturen, det er gjennom den folk får kontakt med sine egne liv. Så det var en pris til Dylan, men også til de andre store sanglyrikerne, og til sanglyrikken i seg selv.

Arbeidet med å skape musikk og poesi er for hans del også beslektet. Langt fra prosaens sommerfuglhåver og vaktmesterarbeid. Men kanskje ikke så langt unna elektrikeren:

– Det høres kanskje rart ut, men når det er et dikt eller en sang i emning blir jeg en antenne, som begynner å vibrere, og så kommer diktet eller sangen inn. Romaner krever mye tenkning: Hvordan ser det ut rundt personene, hvor lang skal en sekvens være?

– Romaner trenger fremdrift, utvikling, det må skje en viss type forandring i personene. Romaner trenger en dynamisk oppbygning som diktet ikke er interessert i. I alle fall ikke mine dikt. De blir til mer intuitivt, nesten språkløst, paradoksalt nok.

Du må være okei også

Nå vet vi litt hvordan det ser ut når vi tømmer det lyriske hodet til Pedro Carmona-Alvarez. Han er rett og slett en høyspentmast. Tilbake til prosaen, der han i de to første bindene av trilogien har beskrevet blant annet 80- og 90-tallet, som også er hans egne oppvekst-tiår. Vi lurer på hvilken farge 80-tallet har for ham? Han tar ikke betenkningstid:

– Svart. Et svart tiår. Ikke som i ulykkelig, men som i svartkledd. Jeg var en svartkledd fyr på 80-tallet, med army boots og palestinaskjerf.

– Hvilken farge har 90-tallet?

– Rødt og gult, fint! Fullt av glitter! På 80-tallet var jeg på leit, i andres hus, som man ofte gjør: «Hvorfor er ikke jeg sånn? De andre er jo seg, jeg er bare meg, det ser mye gøyere ut å være de andre». Jeg fylte 16 år i -88 og lette mye. Hvem skulle jeg være, hvem skulle jeg bli, hva skulle jeg gjøre med det jeg trodde jeg hadde i meg? Jeg lette mye på feile plasser. På 90-tallet fant jeg ut av alt dette, det er derfor jeg tenker at det tiåret lyste opp.

– Hvis du sitter i et rom med forfattere og musikere og du skal velge hvem som skal fortelle en historie, velger du musikeren. Ingen tvil om det. 

– Hvilken farge har Bergen?

– Grønn. Bergen er mørkegrønn om vinteren, en sånn fin mørkegrønn som går godt sammen med lilla. Om sommeren er byen lysegrønn, slik vann kan være lysegrønt.

– Hvis du vinner denne prisen, kommer du til å slutte å snakke med mannen i gata da?

– Nei, jeg kommer ikke til å slutte å snakke med noen.

– For du er litt lav på pæra, er du ikke?

– Ja, jeg er nok det. Jeg kommer fra en familie hvor alle har vært lastebilsjåfører og mekanikere. Ingen har vært kunstnere, og ingen har vært nevneverdig imponerte over kunstneriske bragder i seg selv. Du må være okei også, anstendig.

– Forfatterrollen kan være forførende, og hvis du går opp i den, kan du ende med å gå rundt og være ganske fjollete. Rockeverdenen er ikke sånn. Der er de mer nedpå. Og forresten, musikere er mye bedre til å fortelle historier enn forfattere. Hvis du sitter i et rom med forfattere og musikere og du skal velge hvem som skal fortelle en historie, velger du musikeren. Ingen tvil om det.

Pedro Carmona-Alvarez er nominert til International Dublin Literary Award. Listen over dommernes ti utvalgte titler presenteres i april.

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this