Uvesentlighetene i alle kanaler vokser oss over hodet. Det blir for mye data, for mye informasjon, overalt. Vi drukner i en flom av ord og bilder.
Tekst: Thorstein Selvik
Vi lever i en rar tid, hvor det virker som folk har et vanvittig behov for å bli sett. Horder legger ut sine liv på sosiale medier hvor vi får vite langt mer enn vi ønsker eller har bedt om, og dette intimtyranniet er irriterende, nesten ekkelt.
LES OGSÅ: – Jeg er en dannelsesfascist
Aksiomet synes å være at «jeg blir sett, altså er jeg». Bloggeren Thorstein Skårnes skriver: «Jeg har verken Twitter- eller Instagram-konto. Derfor går jeg rundt på gata og roper til helt tilfeldige personer om hvor jeg spiser, drikker og hvordan det ser ut hjemme hos meg. Det er tross alt viktig å bygge nettverk. Hittil har jeg fått tre følgere. Han ene er visstnok lege, de to andre er politi».
Svært ofte er det kjedelig å bli opplyst om hva folk driver med. Det plager oss. Og bildene da! Herregud! «57 Channels (and Nothin’ On)» heter en Springsteen-sang. Uttrykket «information overload» defineres som at datamengden inn i et system (for eksempel vår hjerne) overstiger prosesseringskapasiteten. Vurderinger og beslutninger blir dermed stresset, hemmet og av lavere kvalitet enn de kunne vært.
Uttrykket beskriver en utvikling i faser fra det som kalles «informasjonssult» (vi trenger informasjon, informasjon har verdi og er makt) til «data-smog» (David Shenk, 1997). Det siste et uttrykk for at informasjonsoverskuddet er blitt til «informasjonsforurensing». Disse uttrykkene var opprinnelig en tematikk fra kognitiv psykologi, men har utviklet seg til en svær metafor som også brukes i allmennspråket.
Eksplosjonen i informasjonsteknologien har økt fokuset på slik «information overload». Fenomenet kalles også «infobesity» (informasjonsfedme) og «infoxication» (informasjonsgift). (Undertegnede jobber ikke i Geelmuyden.Kieses «Crazy Ones», men det er likevel vanskelig å unngå en del engelskspråklige uttrykk her. Tilgi meg.)
Vi blir påvirket av mediet, vi glir inn i mediet som i trollmannens speil, vi blir viljeløse utøvere av mediets muligheter. Vi blir selv støy.
Mye av tankegodset rundt dette ble lansert av den ytterst innflytelsesrike futuristen Alvin Toffler (født 1928) i hans berømte bok Fremtidssjokket fra 1970. Folk må lære seg å håndtere store datamengder, og de må samtidig lære seg å være kritiske til informasjon. De må kunne klassifisere og rangere informasjon etter kvalitet. Lære seg å navigere i galskapen, og å begrense seg. Det vil bli vanskelige og vanskeligere i fremtiden, skrev Toffler i boken. Han fikk rett, eventyret om trollmannens assistent er skremmende relevant.
Et av Tofflers mest sentrale aksiomer er at forandring ikke skjer lineært. Forandring kan gå bakover, forover, sidelengs. Forandring er dynamikk, men ikke nødvendigvis til det bedre. Vi lever i et samfunn hvor vi har en underliggende og ofte uuttalt tendens til å tro at alt blir bedre når tiden går. Fordi teknologien blir raskere, designet mer slikket og dippeduttene mer funksjonelle.
Men det subjektive ordet «bedre» skjuler at mye av utviklingen inneholder unødvendig støy, og fører til en vanvittig mengde avbrytelser. Studier (blant annet ved Harvard Business School) viser at folk både i arbeidssituasjonen og privat blir svært forstyrret av epost, sosiale medier og av internett mer generelt. Både produktivitet og trivsel går ned.
Det virker som om vi har kommet inn i en tvangstrøye hvor døgnkontinuerlig tilgjengelighet og enorm infoflyt gir oss vel så mye depresjon som lykke. Sjelens ro svekkes, vår evne til refleksjon og hvile går ned. Vår kreativitet og fokuseringsevne henger og slenger.
Toffler var også opptatt av at samfunnet ikke kan fungere på basis av computere og digitale data alene. Vi trenger mennesker som er emosjonelle og omsorgsfulle, ikke bare «kognitive». Vi må balansere mellom teknologi og menneskelighet. Og informasjon vi ikke har bedt om, kan nettopp bli «informasjonsgift». Vi blir syke av det.
Siden 1960-tallet har Tofflers ideer og synspunkter vært gjenstand for intens debatt og forskning, ikke minst temaet teknologiutvikling og sosial påvirkning. IT-utviklingen er den sterkeste samfunnsbølge de siste 40-50 år, og bølgen er langt fra å brekke. Det blir nok enda verre ettersom teknologien blir raskere og med enda større kapasitet. Vi trenger derfor større bevissthet om dette. Facebook-vennene blir en trussel, ikke en mulighet.
Canadieren Marshall McLuhan (1911-80) var en ev det tyvende Ã¥rhundrets mest omtalte personer. Hans sentrale bok Understanding Media (1964) omhandler begrepet «the medium is the message», senere omtalt i utallige bøker og artikler. Innholdet av et medium er et annet medium (en bok inneholder ord, ord inneholder tanker, tanker kommer fra individer. En PC viser en film, filmen viser en TV – som viser… vi snakker om speil pÃ¥ speil pÃ¥ speil).
I teknologiske medier påvirker teknologien innholdet, mediet blir i seg selv innblandet i innholdet. Vi sender utrolige mengder epost fordi vi kan og fordi det er billig. Vi blir påvirket av mediet, vi glir inn i mediet som i trollmannens speil, vi blir viljeløse utøvere av mediets muligheter. Vi blir selv støy.
