Arctic Spas Kampanje November
RØVERNE I FENGSEL: All humor i denne Kardemomme by-forestillingen balanserer fortreffelig mellom utfordrende og vennlig. (Foto: Magnus Skrede)

En vital Kardemomme by

Jeg tror jeg melder flytting til Kardemomme by med en gang.

Da jeg var liten og var med pappa på Nationaltheatret, der han jobbet, så jeg en gang prøvene på Folk og røvere i Kardemomme by.

Alle involverte krefter har gått sammen og skapt et eneste langt overskudd av en forestilling.

Da politimester Bastian kom inn til Kardemomme-festen med et knippe ballonger som han snublet og falt oppå, så de sprakk, lo jeg meg fillete der jeg satt på plysjringen rundt orkestergraven. Jeg lo så lenge at skuespillerne på scenen måtte ta en pause. Til sist lo jeg så mye at jeg falt fra kanten og ned på trombonisten.

I mellomtiden er man blitt en blasert teateranmelder, har sett ørten Kardemomme by-oppsetninger, og sukker litt hver gang man ser Thorbjørn Egner på plakaten nok en gang. Hva med samtidsdramatikken?

De kjente, kjære, litt annerledes

Men det er helt til man ser Den Nationale Scenes oppsetning av 2018. Denne viser at det kan være hold i det 63 år gamle stykket fremdeles. Stikkordet er vitalitet. Her har alle involverte krefter gått sammen og skapt et eneste langt overskudd av en forestilling.

Scenografien er utseendemessig som vi venter det, i denne byen som vi kanskje tenker på som norsk, men som snarere er snytt ut av nordafrikansk byggestil. Noen av disse kulturelt-geografiske elementene kommer igjen i kostymene, og underbygges altså snarere enn å dempes.

Inn i dette miljøet dukker de opp, alle vi kjenner: Den blide, men konfliktsky politimester Bastian (Herman Ljung Opedal), som heller vil skrive anmeldelser sirlig opp i boken fremfor å gå til arrest av noen. Den ilske tante Sofie (Marianne Nielsen) som mykner i møte med en skitten røver. Den kloke Tobias i tårnet (Gerald Pettersen) som har gode råd til alle som trenger det.

Barbermester Sørensen har i denne oppsetningen fått en outrert, forfengelig gestaltning med lett homofile håndledd og spenner i håret, i Sverre Breiviks skikkelse. Denne anarkistiske byen der man kan gjøre hva man vil bare man er grei og snill, er befolket av litt sprø, men levende mennesker, slår det en. Man får lyst til å flytte dit.

Orkester fra himmelen

Det er fordi de har gjort det så forlokkende. Det er en tydelig og villet regi, en livlig og lystig koreografi, begge deler står Linn Olsen for. Det er en lun og ujålete lyssetting, fargesterke kostymer som materialmessig gir et forbløffende inntrykk av hold.

Scenografien spiller på det kjente, men bebyggelsen er artig og komprimert komponert, og humoren finnes for eksempel i noen veldig slappe palmer som rammer inn scenen. Dreiescenen brukes for dramatisk effekt, tempo og dynamikk, ikke bare til forflytning av miljø. Dessuten er sceneskiftene elegante, det gjøres noe ut av alt, det er ingen dødtid.

Den talende kamel er en laidback sørlending. Løven ser ut som noe hentet dels ut fra et 70-tallsdiskotek og dels fra barne-TV-serien Fragglene. Skuespillerne er særs opplagte.

I den grad dette går an å toppe, vil jeg trekke frem orkesteret, og arrangementene av Helge Lilletvedt. Tobias i tårnets sang («når det blåser i fra vest (…)») er jazzet opp, og musikken og koreografien gir oss en følelse av at Frank Sinatra snart skal entre scenen med linjen «start spreading the news». Tante Sofies «Å huffa meg» er blitt en rockelåt.

Denne orkestergraven må man gjerne jordfeste meg i.

Når det er barbermester Sørensens tur på podiet på Kardemommefesten, synger han overraskende nok Kaptein Sorte Bill til et urstilig musikalsk arrangement og koreografi, og den suggererende bassgangen er verdt hele turen.

Røvertemaet («vi lister oss så stilt på tå») lanseres første gang i en blanding av Poirot- og James Bond-stil, andre gangen kommer det acapella, noe som jo faktisk skaper spenning. «Hvor er buksa mi»-sangen er blitt til reggae. Når barbermester Sørensens vise kommer, er det calypso-stemning i fengslet. Denne orkestergraven må man gjerne jordfeste meg i.

Så lo jeg igjen

Her er ingen grunn til å trekke frem enkeltprestasjoner, og ikke bare fordi jeg har sluppet opp for plass. Det er fordi dette lasset har hele ensemblet trukket sammen. Det er blitt en gjennomtenkt, underholdende og vital forestilling for barn og voksne.

Så: Lo jeg like mye nå som første gangen jeg så stykket? Ja. Så vil du kanskje tro: Men av en annen type humor, fordi jeg er voksen? Nei, jeg syntes det morsomste var da Jonatan (Tormod Løvold) ikke klarte å hoppe like uanstrengt over en mur som brødrene, fordi han var for tykk.

Det er ikke politisk korrekt med lytehumor, men alt ligger i måten man gjør det på. All humor i denne forestillingen balanserer fortreffelig mellom utfordrende og vennlig.

Folk og røvere i Kardemomme by av Thorbjørn Egner. Forestillingen er anmeldt på bakgrunn av generalprøven. Stykket spilles på Den Nationale Scene frem til 29. desember.

  • Regissør/koreograf: Linn Olsen.
  • Scenografi: Silje Sandodden Kise.
  • Kostymedesign: Nell Knudsen.
  • Lysdesigner: Rune Kjelby.
  • Musikalsk ansvarlig: Helge Lilletvedt.
  • Orkester: Jan Kåre Hystad (klarinett), Helge Lilletvedt (piano), Halvor Folgerø (bass), Ivar Thormodsæter (trommer).
  • Med: Kim Jøran Olsen, Kristoffer Sagmo Aalberg, Tormod Løvold, Marianne Nielsen/Irene Waage, Gerald Pettersen, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Herman Ljung Opedal, Sverre Breivik, Kamilla Grønli Hartvig, Malin Soli, Jehad Aldebes, Kristi-Helene J. Engeberg og Knut Erik Engemoen.
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this