Vi gleder oss til fortsettelsen

Fredagens åpningskonsert av HP Gundersens nye Americana-festival ble en ren triumfferd for alle involverte. Kort oppsummert fikk vi tre artister i verdensklasse backet av noen av byens beste musikere i en 3,5-timers maratonkonsert – og det i et lokale (Ole Bull Scene) som virket som skapt for begivenheten.

Backingbandet var stort sett HP Gundersens eget The Last Hurrah!!, som for anledningen bestod av HP Gundersen, Jason Hiller (Maesa Pullmans mann), Øyvind Storli Hoel, Bjørn Sæther, David Chelsom Vogt, Kåre Sandvik, Jørgen Sandvik, Lasse Hammersland og Henrik Paulsen – og med Nils Einar Vindjord og Nora Yuyue Zheng som gjester.

HP Gundersen hadde på forhånd lovet oss en kveld fullspekket med gåsehud-opplevelser, og det fikk vi også.

Og verdensstjernene, det var altså Maesa Pullman (datter av skuespilleren Bill Pullman og vokalist på de to siste The Last Hurrah!!-platene), hennes kusine Rosa Pullman og Miranda Lee Richards. De tre kvinnene holdt hver sine separate konserter, men deltok også som korister for hverandre – og innimellom på noen umåtelig vakre numre der de sang acapella sammen.

HP Gundersen hadde på forhånd lovet oss en kveld fullspekket med gåsehud-opplevelser, og det fikk vi også. En venn av meg som var med på konserten sa at han innimellom drømte seg helt bort, så vakkert var det.

Maesa Pullman er først ut, etter en intro der bandet spiller et nydelig stykke som låter som noe midt mellom Lynyrd Skynyrd og Pink Floyd. Så inntar hun scenen sammen med Rosa og Miranda, og gir oss kveldens første frys på ryggen-acapella-nummer – før vi får en rekke sukkersøte americana-sanger, ispedd flotte soloer fra David Vogt (fiolin) og HP Gundersen (steel-gitar og elgitar). Best av alle er The Last Hurrah!!-låten The Weight of the Moon, der hun lever seg helt inn – og danser rundt med hendene rett ut.

Rosa Pullman gir mye av seg selv, og er ikke redd for å slippe seg helt løs når sangen krever det – ikke helt ulikt Janis Joplin, faktisk.

Rosa åpner sin konsert på lignende måte som kusinen – ved at hun, Maesa og Miranda deler scene som trio. Akkompagnert av Miranda på munnspill, Maesa på kor og seg selv på akustisk gitar får vi Mud and Rain (hentet fra hennes debut-EP Dusty Road fra 2011) – en vakker leirbålballade der teksten nesten er profetisk for en kommende karriere i musikken: «My thoughts are wandering / like a one eyed horse / and I keep them all inside me / and just wait here for more».

Et mindre band kommer inn. Det er Jason Hiller på bass, Bjørn Sæther på trommer og Jørgen Sandvik (Real Ones) på gitar. De fortsetter med to låter (Walk On og Ready for You) hentet fra hennes nye album, From the Halo to the Boulevard – der vi straks begynner å ane at dette er en artist med et litt annet strekk i stemmen – på den måten at hun gir mye av seg selv, og ikke er redd for å slippe seg helt løs når sangen krever det – ikke helt ulikt Janis Joplin, faktisk.

Maesa og Miranda går nå av scenen, mens bandet fortsetter – blant annet med en rå bluesversjon av den gamle Doris Day-hiten Que Sera, Sera – der vi både får demonstrert hvilken kraft Rosa har i stemmen og hvilken praktfull bluesgitarist Jørgen Sandvik er. Det er som om stemmen hennes og Sandviks gitar går opp i en høyere enhet, der de snakker sammen. Etterpå gir de hverandre en varm klem, mens publikum svarer med kveldens største applaus.

Vi får også en flott bluesballade der Nora Yuyue Zheng trakterer det tradisjonelle kinesiske strengeinstrumentet guzheng. De noe fremmedartede tonene legger seg som hånd i hanske til Jørgen Sandviks gnistrende gitar og Rosas eget klaverspill.

Det usedvanlig veloppdragne publikummet (høy gjennomsnittsalder her) går høflig til baren, mens noen få samler seg på utsiden for en røyk.

Til slutt får vi selvsagt hennes største hit («my international hit» sier hun), den helt nydelige Daydreaming (kjent blant annet fra sesong 3 av Supergirl). HP Gundersen kommer frem når applausen har lagt seg, og annonserer en pause i programmet før kveldens muligens største trekkplaster: Miranda Lee Richards.

«Vi begynner på slaget halv elleve» sier han. Det usedvanlig veloppdragne publikummet (høy gjennomsnittsalder her) går høflig til baren, mens noen få samler seg på utsiden for en røyk.

Hele bandet er tilbake på scenen for Mirandas sett – samt en høygravid Åse Britt Jakobsen som korist/medvokalist. Miranda åpner med Blood on My Hands – og fortsetter med to låter fra 2017-albumet Existential Beast: den drømmende Ashes and Seeds og Dylan-aktige On the Outside of Heaven (minner litt om All Along the Watchtower).

På sistnevnte bidrar David Vogt med en forrykende fiolinsolo. Miranda vil takke ham etterpå, men har glemt etternavnet hans. «Fåkkt» hjelper Gundersen. «Mind your language» svarer Miranda, før hun bredt smilende går i gang med tittelsporet fra Existential Beast.

HP Gundersens Americana-festival kunne ikke skilte med like store navn som The Last Waltz, men musikken vi fikk presentert på fredag stod ikke tilbake for noen.

Rosa kommer også inn på scenen, og sammen med surklende orgel får vi en vakker versjon av den melankolske balladen – med helt nydelig harmonisang fra Åse Britt, Rosa og Miranda. Konserten har nå vart i over tre timer, uten at publikum virker å kjede seg. Jeg tror jeg så langt har sett to stykker reise seg og forlate salen.

En halv time senere er det hele over, men fortvil ikke; alt kommer til å bli samlet på dvd og plateutgivelser – som en slags norsk versjon av The Last Waltz. Det ser jeg frem til.

The Last Waltz var selvsagt en helt spesiell happening, med de beste av de beste amerikanske artistene samlet for en maratonkonsert. HP Gundersens Americana-festival kunne ikke skilte med like store navn, men musikken vi fikk presentert på fredag stod ikke tilbake for noen. Nå fikk jeg ikke med meg lørdagens konsert på Underlig eller nachspielet på Christine Hovedgård i går kveld, men jeg antar at dette også var konserter av høyeste kvalitet.

Terningkast seks er uansett høyst fortjent, både for initiativet, gjennomføringen, artistene – og ikke minst det helt fantastiske bandet – som vel egentlig bare var et lett utvidet The Last Hurrah!!. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Bergen International Americana Festival ble holdt over fire dager – fra torsdag til og med søndag i forrige uke – med følgende konserter:

Victoria pub, torsdag 29. august: Festivalvorspiel og foredrag med Mark Humphrey (US) (radiovert og musiker, kjent fra det amerikanske radioprogrammet Roots Music and Beyond), samt duoen Bjørn Tomren og Åse Britt Reme Jakobsen.
Ole Bull Scene, fredag 30. august: Maratonkonsert (tre konserter) med Miranda Lee Richards (US), Maesa Pullman (US) og Rosa Pullman (US).
Underlig, lørdag 31. august: Konserter med Hannah White and The Nordic Connections (UK/N), Jess Morgan (UK), Clare Means (US) og Sarabeth Tucek med Luther Russell (US).
Christinegård Hovedgård i Sandviken, søndag 1. september: Klubb Gåsehud Spesial med artistene Luther Russell (Those Pretty Wrong) og RJ Chesney and The Amateur Revolution – etterfulgt av americana-jam med diverse artister.