PÅ ØRET: Nye plater fra Sandra Kolstad, Iris, Utakk, Line Dybedal, Bart Clavier og Amalie Holt Kleive.
Først til Amalie Holt Kleive, som med debut-EPen Slippe står for denne ukens største overraskelse.
Denne dumpet inn i mailboksen min kort før deadline, med slippdato 3. mai. «Umulig å ikke like» lover presseskrivet, og har helt rett. Dette er fem låter der artisten og hennes samarbeidspartnere (Matias Tellez og Vetle Junker) viser at de virkelig vet å bruke elektronikken kreativt, og ikke bare som staffasje.
Hør Nær deg, der hun tør å bruke kun en tung elektrobeat som underlag for de enkle ordene – og du kan føle hvordan mørket og de vonde tankene nærmer seg – slik hun synger om. Så skifter den rett over i svevende synthskyer, mens beaten blir calypsoaktig og drømmende.
Etterpå kommer Engler, der du overfalles av dramatiske tordentrommer og programmerte synthriff, mens Komme meg ut stiller en synthvegg opp mot lekne breakbeats og dypbass.
Til slutt får vi Jeg ville gå, der hun langsomt og dvelende fremfører det som sannsynligvis er EPens hovedbudskap: «Vis hvorfor du trenger meg / natten har vært lang nå / Glem aldri hvem jeg var uten deg / og hvorfor jeg ville gå». Ibsen kunne ikke sagt det bedre.
Kunsten å fly
Sandra Kolstad er muligens den mest kompliserte av norske electropop-artister. Ikke som i vanskelig tilgjengelig; musikken hennes er både ørevennlig og dansbar. Nei, jeg tenker mer på denne følelsen av at du må avkode noe for å nå inn til budskapet hennes. Hun er liksom litt for flink og smart og elegant til å være pønk, som byens fremste rapper (kanskje) ville sagt det.
Kanskje det er det hun mener når hun synger om å «hide inside a heart of gold» på klaverballaden The Show, fire spor inn på det nye albumet – som er hennes femte etter debut-EPen All That We Are (2009), og nok en gang knottet av Yngve Sætre, byens egen superduperprodusent.
Singelen Halflife ble sluppet i september, og skrudde straks forventningene svært høyt, pakket inn i et slikt nøtteknekkerbeatarrangement som jeg aldri helt får nok av – og boblende modulærsynther (spilt av Joakim Fossum) som kunne vært en Vangelis verdig. Ifølge presseskrivet er dette en låt om paradokser, om det «å ville ha noen som ikke kan has, å leve for å dø, å velge noe som ikke helt lar seg velge, å være livredd og dødsglad, samtidig – og at i blant er det eneste som nytter å danse».
Videre heter det at albumet, slik tittelen antyder, handler om den store kjærligheten, den som bringer oss til de høyeste tinder, men som også er i stand til å skape store sår. Og da er hun vel tett på det som er kjernen i all god popmusikk. Vi får aldri nok sanger om kjærligheten, enten den tapes eller vinnes. Det er paradoksene, eller kontrastene om du vil, i en enkel låt, som makter å løfte oss ut av hverdagen, enten for å bekrefte en intens glede, eller for å trøste oss på veien ned i en bunnløs sorg.
Innimellom ligger leken, innfallene, de brå skiftene – alt det som gir et hint om noe nytt, noe tidligere uhørt, en øyeblikkets kunst som hukommelsen vår er ekspert på å låse fast til ting vi opplever, samtaler vi har, tilfeldige møter, reiser. Litt pizzicato-fiolin her, litt grums på basstrommen der, en sequencer som danser alene i noen sekunder, mens det hele omfavnes av stemmen hennes, ordene, tilstedeværelsen.
«I’m two steps away» synger hun, og vi assosierer straks med credoet om at to paralleller aldri kan møtes. Men kjærligheten? Ingen lover gjelder der, verken matematikkens eller (knapt) fysikkens. Selv den gamle drømmen om å fly er innenfor rekkevidde – dersom du finner en å fly sammen med.
Albumet slippes fredag 10. mai. Samme dag holder hun plateslippkonsert på Landmark i Bergen Kunsthall. Dagen etter, lørdag 11. mai, blir det gratis minikonsert på Apollon.
Listepop med fargekoder
Det nyeste tilskuddet i skogen av bergenske poptalenter har ikke – i tråd med slik tradisjonen har blitt – noe etternavn, og presenteres under det greske gudenavnet Iris. Og Iris, det var ingen ringere enn regnbuens gudinne, noe som skulle love bra for en artist som beskriver låtene med fargekoder (Giving In er rosa, Repose blå).
Iris var ingen ringere enn regnbuens gudinne, noe som skulle love bra for en artist som beskriver låtene med fargekoder (Giving In er rosa, Repose blå).
Selv ser jeg umiddelbart for meg Van Goghs kjente maleri fra 1889, der dypblå irisblomster nesten sprenger rammene for lerretet de fyller. Så tyder også EPens tittel på at hun ikke er helt ukjent med den nederlandske billedkunstneren.
Uansett, dette er en artist med et klart program for hvordan hun ville debut-EPen skulle låte: «Elektronisk, men også akustisk, sammen med noen overraskelser — men minimalistisk. Og jeg ville ha varme. Det måtte føles nært og intimt».
Tre av EPens fem låter har allerede fått prøve seg på singel i løpet av de siste månedene.
Den melankolske From Inside a Car har nådd flest – kanskje fordi det noe livstrette verset får et løft i et livsbejaende refreng.
Oppskriften gjentas i Repose, som er produsert av Vetle Junker (Verdensrommet). Dette er en elektronisk ballade som minner om noe Prince kunne plassert på en B-side i storhetstiden. Med det mener jeg at den låter bra, men mangler det lille ekstra som får den til å feste seg.
Det gjør derimot Hanging Around/Crackers, som er den låten som virkelig burde innta hitlistene. Den har også det mest innfallsrike arrangementet, og klarer altså kunststykket å lime seg fast i hjernebarken.
Det samme gjelder dessverre ikke Romance is Dead, som avslutter EPen. Det er lekkert og smakfullt dandert, med et klavertema som får meg til å tenke på The Choir of Young Believers’ Hollow Talk (introlåten fra tvserien Broen). Men der det danske bandet griper deg langt inn i dypet av sjelen, makter Iris så vidt i pirke i overflaten. Slik sett er denne sangen blå på samme måte som havet.
Tre av EPens fem låter har allerede fått prøve seg på singel. Den melankolske From Inside a Car har nådd flest – kanskje fordi det noe livstrette verset får et løft i et livsbejaende refreng. Oppskriften gjentas i Repose, som er produsert av Vetle Junker (Verdensrommet), men det er Hanging Around/Crackers, som er den låten som virkelig burde innta hitlistene.
Romance is Dead avslutter EPen, lekkert og smakfullt dandert med et klavertema som får meg til å tenke på The Choir of Young Believers’ Hollow Talk (fra tvserien Broen). Men der det danske bandet griper deg langt inn i dypet av sjelen, makter Iris så vidt i pirke i overflaten. Slik sett er denne sangen blå på samme måte som havet.
Europa brenner
«De tre sangene tar deg med på en melankolsk reise i minnenes fragmenterte univers og dekonstruerer våre verdiers flyktige natur» står det, noe svulstig, i presseskrivet som ligger ved denne EPen.
Det er også en ganske eksakt beskrivelse av hva vi får. Her er ordrike tekster som nærmest må skyves inn i låtene, og til tider høres det mer ut som flammende politiske partsinnlegg enn sanglyrikk.
Taleflommen funker best i Et minne av et minne, der Mari Kvien Brunvolls sveve-over-vatna-stemme settes opp som et ekko til Øystein Eide Sundlands dype bariton – i en tilbakeskuende tekst om «æille feil ifrå igår» – først som en rolig gitar-rundt-bålet-sang, før den smeller til i et kraftig arrangement for rockeband og stakkato blåsere.
Tempoet opprettholdes i Bare en hvit mann, med en tekst der de på et vis tar parti med vår tids sinte unge (hvite) menn – slik vi ofte treffer dem i avisenes kommentarfelter:
«Selv om noen mennesker ikke vil deg vel, er det andre som bryr seg om din stemme / Noen som vil høre på».
Temaet utdypes ytterligere i Over Europa – om voksende fascisme i et Europa der vi enn så lenge nyter friheten «oppe på Maslows pyrrrramide» – understreket av morsesignaler, et repeterende gitarriff og en beat Talking Heads lett kunne bygget et mesterverk på.
Men der David Byrne er storøyd manisk, låter dette bare lettere apatisk.
Florlett jazzpop
Det nye albumet fra Bart Clavier kan fort bli en klassiker for både late sommerdager og ettertenksomme høstkvelder.
Jørgen Aasen Berget er utdannet psykolog fra Universitetet i Bergen, og har skrevet en masteroppgave i musikkterapi. Bart Claviers debutalbum er en del av denne masteroppgaven. Sangene er basert på samtaler med pasientenes pårørende, og handler om alt fra hverdagsgleder til maktesløsheten man kan føle når noen som står en nær sliter med psykisk sykdom.
Musikalsk er dette omtrent i samme landskap som svenske Bo Kaspers Orkester, på den måten at det er florlett jazzpop, nært og fint sunget av vekselvis Jørgen Aasen Berget og Guri Gjermstad Dypvik (hør den nydelige Bli, og ta henne på ordet), og kledd opp i en drakt av dryppende blå klavertoner, gitarklimpring, smygende strykere, skainfluert trompet (tenk The Specials) og en rytmeseksjon som lister seg på tå rundt de andre, før de trår til der det skal trås til.
Legg til gode låter, med tekster som alle kan forstå, og du har muligens en kommende klassiker for både late sommerdager og ettertenksomme høstkvelder. Og ja, hør platen helt ut, slik at du får med deg Snø – der de sammenligner det å være pårørende med de vekslende årstidene. Og håpet? Det kommer med våren.
Når havet mørknar
Tida som nybakt mor og bonde på Selje har tydelegvis gjort godt for Line Dybedal, som tidlegare har vore rost opp i skyene for sin «elektroniske visepop».
I dag slepp ho sitt nye album, leia an av singelen Bli med heim (med nokre akkordar henta direkte frå Nick Caves Into My Arms) – som småbarnsforeldre allereie er godt kjend med gjennom den populære barnetv-serien med same namn.
Har du sunge med på refrenget til denne, har du mykje å gle deg over her.
Elektronikken er framleis med, men meir som eit bakteppe.
Hovudinstrumentet er piano, noko som saman med den litt barnlege stemma hennar gjev eit inntrykk av ei verd der alt er enklare, der folk er vener og bryr seg om kvarandre, og der omsorga for naturen og kvarandre er rotfesta i det opne landskapet ytst mot havet.
Det handlar om livet, om det å vere barn – eller finne tilbake til barnet i deg «på ei øy ute i havet (…) / der du kan sende ein draum med vinden / når havet mørknar»