PÅ ØRET: Nytt album fra Ulver, debutplate fra det lokale reggaebandet Nese, en EP med sjeldne spor fra reggaelegenden Joseph Hill (Culture) – og tre tolvtommere fra det revitaliserte Warp-underbruket Arcola.
En trespors affære med nyskapende drum & bass noen hakk til venstre for Goldies venner.
Dagens platerunde begynner med nettopp det; plater med sirkelsymboler som cover.
Slike er merkelig tiltalende. Det er som om de drar deg inn, og sier at dette må du sjekke ut, dette er annerledes.
Nå er jo vinylplater i seg selv runde, noe som også har fått enkelte kreative sjeler til å gi hele omslaget den samme sirkulære formen. Rett ut fra hodet husker jeg både Small Faces-albumet Ogden’s Nut Gone Flake (1968) og XTCs The Big Express (1984), mens PILs Metal Box (1979) kom i nettopp det – en rund metallboks.
Det finnes også en del lekre såkalte «picture discs», der coveret er trykket direkte på den trillrunde vinylplaten. Det beste eksempelet jeg kommer på, er Curved Airs debutplate fra 1970 – passende nok titulert Air Conditioning.
Denne platen lå ikke innestengt i et muggsamlende pappcover, og ga fort fra seg herlige luftstrømmer når du la den på platetallerkenen
Men altså, før jeg havner alt for langt utpå; musikk kler sirkler. De gir i den ene enden assosiasjoner til bølger i vann og meditativ mandalategning; i den andre følelsen av å være i sentrum for oppmerksomheten – understreket av likheten med skyteskiver.
Det siste passer godt på de tre siste EPene fra Warp-underbruket Arcola, oppkalt etter London-teateret der den britiske electronica-labelen holdt lanseringsfesten tilbake i 1989.
I perioden 2003-2004 kom Arcola med en rekke singler rettet mer mot føttene og dansegulvet enn moderlabelens utgivelser. Etter å ha lagt brakk i 14 år, ble etiketten relansert i fjor.
Siden har de kommet med en jevn strøm av tolvtommere, de tre siste i fargesterke cover (utformet av The Designers Republic) med enkle sirkelsymboler – dessverre trykket kun i svært begrensede opplag, men musikken er lett tilgjengelig gjennom de vanlige kanalene (iTunes, Spotify, etc.).
For å begynne med den siste i rekken først, så er dette en trespors affære med nyskapende drum & bass noen hakk til venstre for Goldies venner.
Jeg vet ikke hvem som skjuler seg bak artistnavnet LEVL, men presseskrivet forteller at hen er påvirket av artister som Overlook, Pessimist, Outer Heaven, Dub Phizix, Skeptikal og Strategy.
Mer enn det kan jeg ikke si. Platen slippes ikke før 21. juni, og foreløpig er kun platens spor #2 – med tittelen #2 – gjort tilgjengelig for nedlasting. Liker du kickdrum-sparkende electronica, med mye luft mellom slagene, da er dette for deg.
De to andre har vært ute en stund. Firespors-EPen Ascetic kom i mars, og er den København-baserte russiske DJen og produsenten Anastasia Kristensens platedebut, mens den mer etablerte electronica-artisten Lukid (Luke Blair) kom med EPen Drip i april.
Hørt side om side er de egentlig ganske likelydende; det er sylskarp iskrystall-perkusjon som flyr mellom stereokanalene, ekko- og støyeffekter og tung hjerteklaffbass – innimellom avløst av noen frigjørende breakbeats og korte melodisnutter ala Aphex Twin.
Jeg gir en jevn firer til alle tre, og legger til et ekstra terningøye på grunn av innpakningen.
Toner til nye dikt
«Ja, jeg har sværmet og vært en drone og drukket honning og hørt en tone til nye digt» skrev Herman Wildenvey i sitt hyllestdikt til den skotske arbeiderklasse-poeten Robert Tannahill (1774-1810). Ordene står seg også godt til tittelen på Ulvers nye album, selv om drone som musikkbegrep ligger et stykke fra svermende bier – eller kanskje ikke.
Albumet er et redigert opptak fra Red Bull Music Festival Oslo i oktober, der Ulver fremførte denne musikken som bestillingsverk. Og la det være sagt med en gang: Dette er noe helt annet enn deres forrige album, The Assassination of Julius Caesar (2017), som undertegnede mente lød som «et revitalisert Depeche Mode» da jeg anmeldte det til høyeste karakter. Så er heller ikke Ulver et band som har for vane å hvile seg på laurbærene og gjøre det samme to ganger.
Førsteinntrykket av den nye platen er at det er en mørkere og mer ambient lillesøster av ATGCLVLSSCAP (2016). Lydbildet er tungt og ja, dronende. Iskalde vinder blåser rundt i store åpne fabrikkhaller, der folk står rundt maskinene med blåfrosne fingre – slik det muligens må ha føltes for de som fikk med seg konserten i den gamle industribygningen på Tjuvholmen i Oslo.
Det er mye lyd, mye repetisjon, og mange tunge slag (ingen eplekjekke dansebeats her). Vinden er der hele tiden. Og vinden, den synger mens den flyr forbi, dessverre uten at den får deg til å synge med.
Kaizer Selassies Orchestra
Tittelen over var det første som slo meg da jeg hørte Åsmund Nesses nye plate, som denne gangen er (tross den misvisende tittelen) debutalbumet til reggaebandet Nese.
Bømlo-dialekten hans minner faktisk litt om Janove Ottesens, og musikken har også tydelige «ompa til du dør»-takter.
Som reggae-hybrid er det dyktig gjennomført, med gode musikere som takler den late baklengstakten like godt som innfødte øyboere fra Karibien.
Sammen med tekster om å skåle for «adle festlege folk» og å «leva livet, ute i det fria, utan stress med tida» er dette et rent frieri til grillsesongen og den kommende sankthans-festen.
Samtidig er vel dette veeeldig hyggelig, da. Det er liksom reggae i norsk tapping, slik rett frem, uten dype grooves, lekne dubeffekter og melodier som limer seg fast i langtidsminnet. Det siste skjer ikke her, dessverre.
Her er det mer invitasjon til allsang på låter som høres ut som noe du har hørt før, med forsiktig bruk av blåsere og klaver og en jevn strøm av smånaive tekstlinjer som av en mer vennlig innstilt anmelder ville blitt omtalt som original og innfallsrik heimstaddikting.
En endeløs reggae i solen
Å, lykke. En ny 7-spors EP fra det legendariske jamaicanske reggaebandet Culture, fylt opp med fire tidligere uutgitte spor.
Dette bandet ble ledet av Joseph Hill (1949-2006), og debuterte i 1977 med det apokalyptiske albumet Two Sevens Clash – basert på en profeti fra Marcus Garvey om at det skulle oppstå et verdensomspennende kaos på datoen 7/7-1977, der gammel urettferdighet endelig skulle gjøres opp.
De tre første låtene på denne EPen ble innspilt i 1981 (med Roots Radics som backingband), og utgitt som en del av samleplaten Calling Rastafari (Nighthawk Records, 1982), mens resten ble spilt inn to år senere sammen med The Wailers – og har frem til nå blitt liggende i plateselskapets arkiv.
Nighthawk Records ble i forfjor kjøpt opp av Omnivore Recordings, som så langt har feiret kjøpet med nyutgivelser av tre klassiske Gladiators-album, og nå altså med Culture.