medusa ingela oien scaled
INGELA ØIEN SPILLER KNUT VAAGE: – Knuts musikk er så variert og allsidig, sier Ingela Øien, som sist lørdag spilte en hel konsert viet til fire verker hun gjennom årene har bestilt fra bergenskomponisten. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Urpremiere på Knut Vaage-stykke

Del artikkelen i Sosial medier

Applausen etterpå stilnet ikke før etter to minutter da Ingela Øien forrige lørdag spilte fire verker av bergenskomponisten Knut Vaage – og det fra en nesten fullsatt sal. Når opplevde du det sist på en konsert med ukjent samtidsmusikk?

Til fjorårets 40-årsjubileum som fløytist i Bergen Filharmoniske Orkester bestilte Ingela Øien en fløytekonsert fra komponist Knut Vaage – med premiere i Grieghallen 6. oktober.

Denne – med tittelen Janus (etter den romerske guden for inngang) – er også innspilt for en cd-utgivelse, der Øien planlegger å ta med all musikken Vaage har skrevet for henne gjennom et samarbeid som strekker seg over flere tiår.

Dette samarbeidet var også bakgrunnen for en konsert på Cornerteateret i Bergen lørdag 25. februar. Ingela Øien var her solist i fire av verkene hun har bestilt av komponisten gjennom årene, inkludert en norgespremiere og en urpremiere – helt i takt med guden Janus, som har to ansikter: Et som skuer tilbake på det forgangne og et som ser frem mot det som skal komme.

– Det er ikke sånn at når du først har hørt Knut så vet du akkurat hva det blir – det vet du faktisk ikke.

– Samarbeidet vårt startet gjennom BIT20 Ensemble, fortalte Øien i en samtale med ensemblets kunstneriske leder, Trond Madsen, rett før konserten begynte. Her kan jeg legge til at Øien faktisk var med på å etablere BIT20 Ensemble i 1989.

– Knuts musikk er så variert og allsidig. Det er ikke sånn at når du først har hørt Knut så vet du akkurat hva det blir – det vet du faktisk ikke. Det tror jeg dere vil høre i kveld – at det er fire helt forskjellige verk.

medusa01
SAMTALE FØR KONSERTEN: – Samarbeidet vårt startet gjennom BIT20 Ensemble, fortalte Ingela Øien i en samtale med ensemblets kunstneriske leder, Trond Madsen, rett før konserten begynte. I midten: Knut Vaage. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Knut Vaage fikk også slippe til med noen ord, og kunne fortelle oss at verket multiMORF memoriam – som han skrev til minne om BIT20-trombonisten John-Arild Suther (1958-2015) – ville bli spilt mellom kveldens fire fremførelser. Dette verket tar utgangspunkt i multiMORF I (2007) – opprinnelig skrevet for trombone og elektronikk, og bestilt og fremført av Suther i 2007.

– Alle lydene dere hører idet dere kommer inn stammer fra Suthers trombone. Så har lyddesigner Thorolf Thuestad laget hardangersøm av dette, og strukket tonene, en for en, forklarte han.

– Det er hundrevis av trombonetoner, blandet med opptak av fossefall i Hardanger. For meg er dette et verk som vekker mange minner.

Musikk for øyeblikket

Dermed ble dørene åpnet til en time i selskap med virtuost fløytespill, dronende elektronikk og en perkusjonist som spilte minst like hardt og presist som John Bonham.

Det var spesielt å gå opp trappene i amfisalen til lyden fra de dype elektronisk bearbeidete trombonetonene, som sammen med all småpraten og noen kvalte host fra publikum ble som et eget øyeblikksverk – og umulig å gjenskape i studio.

Stykket var ellers ganske likt slik som det hørtes ut ut i 2007 – men uten Suther som trombonesolist. Slik ble det en verdig hyllest til en som ikke lenger er her.

Så, i det alle har satt seg, slår perkusjonist Owen Weaver et enkelt slag på marimbaen, og fortsetter med å gå i rytmisk dialog med Ingela Øiens fløyte på åpningsstykket Tapt slag (versjon 2, 2014) for slagverk og fløyte. En svært suggererende åpning.

Dermed ble dørene åpnet til en time i selskap med virtuost fløytespill, dronende elektronikk og en perkusjonist som spilte minst like hardt og presist som John Bonham.

Et stykke inn hveser Ingela Øien ordene «tapt, bak» inn i fløyten, slik at de kommer ut som et stakkato og metallisk klagerop. Hun går så bort til en ghettoblaster og trykker «play», slik at vi får høre et lydopptak der Hanne Bramness (Knut Vaages svigerinne) gir oss en poetisk beskrivelse av hva «slaget» handler om: «Bak ditt forheng, ord, er regnet stengt ute, og øyet har måttet gi tapt for din klarsynthet.»

«Tapt!» roper Øien inn i fløyten, og fortsetter med mer lyriske toner. «Det stod en kamp om fortellingen, om sol og måne, den vant som befridde skyggene for sjel» fortsetter Bramness, mens perkusjonisten gir oss dempede tempelklokker – før begge musikerne gjenopptar dialogen – som ifølge Vaage selv «utfolder seg i et poetisk landskap som søker å male videre på diktets abstrakte bilder».

Jeg antar at fløyten er «månen» og det stadig mer fremtredende slagverket «solen» – de går virkelig i dialog; gjentar og utbroderer hverandres temaer i en veksling mellom det himmelropende ekstatiske (kraftig trommelyd!) og det lavmælt poetiske.

Verkets siste del er mer stille, kanskje tilbakeskuende, med forsiktig bruk av perkusjon (triangelet får endelig komme til orde). Til slutt hvisker Øien ordene «svever, trygg» gjennom fløyten – før Bramness avslutter med diktets siste del: «Nå svever drømmene i drømmenes sfære og regnet har vendt tilbake til seg selv.» Slaget er over, ordet vant.

medusa03
TAPT SLAG: Verkets siste del er mer stille, kanskje tilbakeskuende, med forsiktig bruk av perkusjon. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Landskapsmusikk

Etter et kort mellomspill med mer buldrende fossefall og trombonetoner, får vi så urpremiere på Medusa, et stykke for solofløyte bestilt av Ingela Øien.

Ifølge den romerske poeten Ovid (43 fvt.-17 evt.) var Medusa en vakker ung kvinne som opplevde en dobbel urettferdighet: Hun ble først fanget og voldtatt av havguden Poseidon. Deretter – siden udåden ble gjort i Athenes eget tempel – lot den rasende krigergudinnen vreden gå ut over voldtektsofferet. Athene forvandlet Medusas hår til slanger og gjorde hennes ansikt så frastøtende at ingen kunne se på henne uten å stivne til stein.

Stykket åpner sjokkartet, med kraftige fløytetoner og pustelyder i et talespråk-lignende tonefall.

Stykket åpner sjokkartet, med kraftige fløytetoner og pustelyder i et talespråk-lignende tonefall. Det minner om musikk spilt på japansk shakuhachi-fløyte – noe som også understrekes i stykkets partitur; «choose fingering making ‘bamboo’ flute sound» står det et sted.

Fremførelsen består av lyriske mellomspill avbrutt av plutselige utbrudd; som om hun leter etter en sang, og blir forstyrret av sterke følelser hver gang hun nærmer seg noen forløsende toner. Landskapsmusikk er et ord som faller inn i hodet; men ikke fjord og fjell som hos Grieg – her er det mer langt oppe i et åpent fjellandskap, med snødekte tinder og rovfugler som hviler på luftstrømmene.

medusa05 tapt slag
«WALK SLOWLY AGAINST THE MUSIC STAND»: Knut Vaages partitur til «Tapt slag» har nøyaktige beskrivelser både av lyssetting, perkusjonsinstrumentenes plassering og hvordan fløytesolisten skal bevege seg i rommet.

Idyllisk fløytestykke

Det neste stykket er også for solofløyte. Får eg likna deg (2006) er inspirert av forfatteren Ragnvald Vaages (1889-1966, Knut Vaages farfar) dikt med samme tittel. Stykket er en rekomponering av en sang han skrev til en konsert i Baroniet i Rosendal i 1991 – senere innspilt på Knut Vaages debut-cd «Eg strøyer mine songar ut» (Albedo, 1993).

– Ingela fant en note til et lite idyllisk fløytestykke som jeg hadde sendt til henne for en stund siden, men jeg trodde hun hadde glemt det.

– Ingela fant en note til et lite idyllisk fløytestykke som jeg hadde sendt til henne for en stund siden, men jeg trodde hun hadde glemt det, forteller Knut Vaage meg etter konserten, og opplyser at det ble urfremført av Paul Taub i Seattle tilbake i 2017. Fremførelsen på kveldens konsert var dermed en norgespremiere.

Stykket åpner med nok et lydopptak – denne gangen av Knut Vaage som leser bestefarens dikt – her et kort utdrag: «Får eg likna deg, du unge sevjemjuke apaltre / når i solvind du mun skine (…) / står eg glad som du om hausten – glad om kvar ei grein må bresta.»

Stemningsmessig minner dette korte verket om Debussys symfoniske dikt Prélude à l’après-midi d’un faune («Faunens ettermiddag», 1894). Det er et dypt melankolsk og svært fredfullt verk – og ganske meditativt, kjenner jeg; i et mikrosekund er det som jeg ser dansende skikkelser i et dunkelt skoglandskap foran meg.

Illusjonen brytes av tredje del av multiMORF memoriam, puslet sammen av Thorolf Thuestad. Det er rennende vann, vind, sauebreking og forvridde trombonetoner, og kunne utmerket godt fungert som lydspor til Saurons våpensmie i Peter Jacksons «Ringenes Herre»-trilogi.

Fløyten vinner

Thorolf Thuestads elektroniske lydkulisser er også en viktig del av avslutningsstykket; Elektra II (2005) for solofløyte og elektronikk. Dette er en videreutvikling av Vaages stykke Elektra (2003), og skrevet som en «kamp» mellom elektrisk fiolin og datamaskin – inspirert av de gamle fortellingene om kongsdatteren Elektra og hennes dysfunksjonelle familie.

At det er et stykke med mye dramatikk kommer også frem gjennom Ellen Røeds videokunst, som vises på storskjerm. Denne består hovedsakelig av ulmende vulkansk røyk – noe som gir et bilde av undertrykket aggresjon.

På fremførelsen i Cornerteateret sitter Thorolf Thuestad bak ved miksepulten, og kjører sine «cues» manuelt ved å følge Øiens fraser. Vi ble på forhånd advart mot at det kunne bli høyt lydnivå, men dette er ikke noe problem i konsertsalen. Lydnivået er helt akseptabelt, og her er heller ingen lyder som skjærer seg inn i ørene.

Derimot får vi et sjeldent møte mellom de to stemmene. Elektronikken sammen med fløyten kan innimellom minne om et symfoniorkester som spiller en langsom glissando (en jevn, glidende bevegelse fra en note til en annen) der instrumentene ikke er hundre prosent i pitch med hverandre.

Der oppe tar de tydeligvis inn fjerne radiosignaler, før de utfordrer hverandre til konkurranse om hvem som kan støye mest. Fløyten vinner.

Så finner de «tonen», og stiger sammen opp i fløytens høyeste register. Der oppe tar de tydeligvis inn fjerne radiosignaler, om du husker tidligere tiders søking på langbølgestasjoner, før de utfordrer hverandre til konkurranse om hvem som kan støye mest. Fløyten vinner, godt hjulpet av elektronisk forvrengning.

Applausen etterpå stilner ikke før etter to minutter, med flere innkallinger på scenen både av de tre musikerne og komponisten bak verkene – og det fra en nesten fullsatt sal. Når opplevde du dét sist på en konsert med ukjent samtidsmusikk?

Samtidig blir jeg sittende igjen med en følelse av at det er synd ikke enda flere får oppleve dette. Samtidsmusikk har en tendens til å dø en stille død etter urfremførelsen, og dersom ingen skriver om den, er det som om det aldri skjedde.

Heldigvis er det ikke slik denne gangen, siden all musikken fra denne kvelden blir med på Ingela Øiens kommende cd-utgivelse med musikk av Knut Vaage – inkludert fløytekonserten Janus. Platen slippes på Lawo Classics i løpet av året.

Denne anmeldelsen ble først publisert av musikkmagasinet Ballade, og republiseres her etter vennlig avtale.

medusa02
SUGGERERENDE ÅPNING: Perkusjonist Owen Weaver slår et enkelt slag på marimbaen, og fortsetter med å gå i rytmisk dialog med Ingela Øiens fløyte på åpningsstykket «Tapt slag». (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Del artikkelen i Sosial medier

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this