Med Gidon Kremer som solist, og komponisten selv sittende oppmerksomt lyttende noen benkerader foran meg, var det klart at fremføringen av Gubaidulinas Offertorium var en begivenhet av de sjeldne i Festspillenes lange historie.
Sofia Gubaidulina:
Fiolinkonsert ’Offertorium’
Solist: Gidon Kremer
Bergen Filharmoniske Orkester
dirigert av Edward Gardner
Festspillene 2018,
Grieghallen, søndag 27. mai
Første gangen jeg hørte den russiske komponisten Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert Offertorium, var da den kom ut på cd i 1989 – med Gidon Kremer som solist. Dette var i en tid der det skjedde dramatiske ting i min nærmeste familie, og jeg husker mange kvelder der jeg satt, alene i stuen, og lyttet meg gjennom det dramatiske musikkverket, mens jeg leste eksistensielle problemstillinger inn i det.
Det var derfor med en følelse av både høytid og forventning at jeg ankom en halvfull Grieghallen for halvannen uke siden. Og nei, jeg ble ikke skuffet. Med samme Gidon Kremer som solist, og komponisten selv sittende oppmerksomt lyttende noen benkerader foran meg, var det klart at dette var en begivenhet av de sjeldne i Festspillenes lange historie.
[PostBlock id=74]
Offertorium er bygget opp rundt temaet fra Bachs Det musikalske Offer. Tittelen på stykket er hentet fra innledningen av den romersk-katolske messen, der brødet og vinen bæres frem før de blir vigslet. I stykket er det – slik Gubaidulina selv har forklart det – Bach-temaet som byr seg frem som offer, for å slik å skape noe nytt. For min egen del har jeg alltid tolket verket som et bilde på livet, fra vugge til grav.
Stykket åpner med at orkesteret, ganske lavmælt, siterer temaet, før solisten kommer inn på den siste tonen i rekken. Deretter og ut består Offertorium av en rekke variasjoner der flere og flere av temaets toner forsvinner, før det bygges opp igjen i speilvendt form – og toner ut på en enkel langtrukken fiolintone. Så blir det dødsens stille.
Billedserie fra konserten
Konserten karakteriseres av det jeg, i mangel av bedre ord, kan kalle et bølgende sug, der hele orkesteret tas i bruk. Her er harpe, pauker, tubaer og trekkbasuner, treblåsere og strykere. Et spøkelsesaktig klavertema kommer tidlig inn, som om komponisten utforsker et hus der ingen har bodd på en stund.
Gidon Kremer fortsetter så med et langt soloparti, der han tar oss inn i et nytt og ukjent landskap. Tubaene slipper til med noen dype elefantstøtlignende tordenskrall; mens skjebnetunge slag på klokkespillet minner oss på hvem som alltid er med oss, like til vår siste dag.
[PostBlock id=83]
Innimellom får vi folkedanslignende partier, avløst av noen vepsebol av fulltonende orkesterlyd, som om dirigenten på den ene siden sliter med å holde orkesteret tilbake, og på den andre gir dem full og tøylesløs frihet.
Det er dualiteten i oss, ja, livet selv, fanget i 35 minutter med høyspent orkesterkunst, spilt av et orkester som har klarer kunststykket å spille som én stemme, med en dirigent som er fullt og helt inne i musikken, og en solist i ypperste verdensklasse.
Tubaene slipper til med noen dype elefantstøtlignende tordenskrall; mens skjebnetunge slag på klokkespillet minner oss på hvem som alltid er med oss, like til vår siste dag.
Som et mellomspill får vi så Ralph Vaughan Williams landlige Fantasi over et tema av Thomas Tallis, fremført av orkesterets strykergruppe.
Det låter finslepet og vakkert (melodien minner litt om Largo-satsen fra Dvoraks niende symfoni), og passer fint som et lite intermezzo før kveldens siste verk – som er Griegs velkjente A-mollkonsert.
Solist her er Ah Ruem Ahn fra Sør-Korea, som vant Edvard Grieg Internasjonale Pianokonkurranse i 2016. Hun spiller både fyrrig dansende og poetisk drømmende, slik verket krever, og tilbyr om ikke annet et mer hjemmekjært hvilested for ørene etter den utfordrende Gubaidulina-konserten.
