– Jeg merket tidlig at dette var noe jeg hadde talent for, at jeg kunne få ut mye av det jeg hadde inni meg gjennom klaveret, sier Leif Ove Andsnes, nettopp tilbake fra miniturné med Bergen Filharmoniske Orkester og klar til å spille Brittens klaverkonsert på orkesterets sesongåpning på mandag.
«Verdensborger, bergenser og karmøyværing» (i den rekkefølgen) var arbeidstittelen min forut for dette intervjuet. For med halve året på reise er Leif Ove Andsnes vel så kjent i resten av verden som her i hjembyen, der han har slått seg til i et stort og vakkert eldre hus sentralt i Kalvedalsveien.
– Jeg har bodd i Bergen siden jeg var 16, så jeg føler meg som bergenser – men har feil dialekt, sier han når han viser oss rundt i den praktfulle eneboligen, som han kjøpte for ti millioner fra Odd Arild Drevland og Trude Drevland i 2010.
EN PIANIST I BEVEGELSE
– Jeg har fått en følelse av å ha et hjem; det er det dessverre mange musikere i min situasjon som ikke har. Det blir lett et nomadeliv; at når man er hjemme så vil man bare reise igjen.
Arbeidsrommet hans er oppe i loftstuen, som er fylt til randen med vinyl- og cd-plater, notehefter og bøker om musikk. På vei opp legger vi merke til et fargerikt teppe signert den bergensbaserte tekstilkunstneren Sissel Blystad. Tittelen er Bevegelse, et ord som kan stå som symbol på mye av Andsnes’ liv, enten det er konsertturneer, klaverspilling eller – i overført betydning – måten han får frem følelser hos lytterne når han tolker de store komponistene.
Hans reise inn i musikkens verden begynte allerede i mors liv, i og med at begge foreldrene er musikklærere. De traff hverandre da de gikk på musikklinjen ved den daværende Bergen Lærerhøgskolen på Landås, begge med piano som hovedinstrument.
– De var mine første musikklærere, forteller han.
– Flere barn kom hjem til oss for å ha pianotimer, og da jeg var fire og et halvt år, sa jeg at «jeg vil også spille».
Foreldrene oppdaget tidlig at dette var noe sønnen hadde lett for. Seks år gammel spilte han Mozart-stykker, og da han var åtte, begynte han å ta pianotimer hos Laila Pedersen (1938-2014). Hun var fra Asker, hadde utdanning fra Barratt Due Musikkinstitutt, og var med fra starten av Karmøy musikkskole.
– Jeg var heldig som fikk spille med henne, sier han.
Vennene hans spilte ingen instrumenter, bare fotball. Andsnes var også sportsinteressert da han var liten, men valgte etter hvert bort idretten til fordel for musikken; og ikke bare piano.
GLIMT INN I EN ANNEN VERDEN
– Far var korpsdirigent, så jeg ble med i skolekorpset. Der spilte jeg baryton-horn, som var noe helt annet enn piano, forteller han.
– Brassmiljøet på hele Vestlandet var den gangen som nå ganske ambisiøse, og jeg fikk en god forståelse av verdien av samspill og den fellesskapsfølelsen som ligger i å jobbe noe frem sammen med flere. Dette var noe jeg savnet når jeg spilte piano, som var en ensom greie for meg. Samtidig merket jeg tidlig at det var der jeg hadde talent.
– Hvordan merket du det?
– Vel, jeg husker at når jeg spilte; jeg må ha vært åtte eller ni år gammel; så tenkte jeg at «dette er mitt rom, dette er mitt språk»; at jeg kunne få ut mye av det jeg har inni meg gjennom dette mediet.
– Kom du under huden på komponistene; at du fikk kjenne på hva som ligger bak musikken deres?
– Det kan jeg ikke si, men jeg kjente litt glimtvis at det lå en stor verden der, med enormt mye å fordøye og forstå – og at det kom til å ta tid å komme inn i den verdenen. Beethovens musikk kjentes som en voksenverden; at det var noe der, noe distansert som jeg kom til å sette mer pris på senere.
Som voksen har Andsnes gjort et skikkelig maratonprosjekt med Beethoven, og spilt inn og turnert med alle komponistens fem klaverkonserter, samt hans Fantasi for klaver, kor og orkester (opus 80). Under tittelen The Beethoven Journey tok han dette prosjektet til 108 byer i 27 land, med til sammen 230 konserter i løpet av fire sesonger.
Med på deler av ferden var Mahler Chamber Orchestra (MCO), som Andsnes selv dirigerte fra pianokrakken, og han spilte også konsertene sammen med flere av verdens fremste symfoniorkestre, før det hele kulminerte i en prisvinnende plateserie sammen med MCO.
– Den ene drømmen var å spille inn alle fire Rakhmaninov-konsertene, den andre å gjøre det samme med Beethoven-konsertene. Nå har jeg gjort begge deler.
– Det var et skikkelig stort prosjekt, og oppfyllelsen av en av de få store ønskedrømmene jeg hadde som ung, sier han.
– Den ene drømmen var å spille inn alle fire Rakhmaninov-konsertene, den andre å gjøre det samme med Beethoven-konsertene. Nå har jeg gjort begge deler.
– Hvilken av de to store komponistene var den største utfordringen?
– Det er umulig å si; det blir som å sammenligne kjøtt og fisk. Hver av dem er utfordrende på ulikt vis.
– Begge slet; på den måten at de jobbet hardt med musikken?
– Ja, det er riktig. Du kan føle på mye kamp og friksjon i musikken deres; det får frem den menneskelige omgangen med stoffet. Så de har likheter, men de tilhører ulike tidsepoker.
BEETHOVENS KAMP
Her er det på sin plass med en liten digresjon om den spenstige og gyngende Ode til gleden-sangen fra Symfoni nr. 9 (1824), i dag Europas nasjonalsang, og som Beethoven nærmet seg både i den nevnte Fantasi for kor, klaver og orkester (1808) og 14 år tidligere i sangen Gegenliebe.
Beethoven må altså ha hatt en klar visjon over hvor han ville i minst 30 år. Og for en glede det må ha vært da han endelig fant frem til den fullendte melodilinjen i Ode til gleden! Dette er en hymne som virkelig kler sitt navn med rette.
– Fantasi for klaver, kor og orkester er helt klart en forløper til Symfoni nr. 9, sier Andsnes.
– Du blir ikke fristet til å spille deg rett over fra Korfantasien til det jublende sluttkoret fra Symfoni nr. 9?
– Nei, jeg gjør ikke det. Hele stykket er så flott i seg selv. Hårene reiser seg på ryggen min når koret kommer inn helt mot slutten. Jeg har gjort den mange ganger, med alt fra amatørkor til de mest profesjonelle. Det er noe med at den slutten løfter seg veldig uansett; at du føler den enorme forbrødringen som han hadde en visjon om. Det er en slik «jo mere vi er sammen»-følelse.
– Har du tenkt å gjøre et lignende prosjekt med Beethovens 32 klaversonater som du har gjort med pianokonsertene hans?
– Jeg tror Beethovens musikk fra den siste perioden av livet hans ble til som et resultat av den friheten som oppstod når han ikke lenger hørte.
– Jeg har lyst til det, men tviler på at jeg kommer til å spille inn alle. Så langt har jeg spilt rundt halvparten av dem, men ikke på plate. For tiden jobber alle andre seg opp mot 2020 (250-årsjubileet for Beethovens fødsel, journ. komm.), så da foretrekker jeg heller å vente litt.
– Har du noen favoritter blant sonatene?
– De siste er helt fantastiske; spesielt den aller siste – det er kanskje det musikkstykket jeg har jobbet mest med. Det er uendelig rik musikk, der du bare kan håpe at du klarer å fange noe av stemningen; at du ser lyset i enden av tunnelen.
– Beethoven var komplett døv da han skrev de siste sonatene?
– Ja. Jeg tror musikken fra den siste perioden av livet hans ble til som et resultat av den friheten som oppstod når han ikke lenger hørte. Han kunne bare følge sin indre stemme – og det var en kolossalt sterk indre stemme. Han hørte all musikken inni seg.
HELAFTEN I HAUGESUND BILLEDGALLERI
Et intervju med den travle konsertpianisten er en springende affære. Etter et kort og hektisk første møte hjemme hos Andsnes, der vi stort sett snakker om klassisk musikk, avtaler vi et nytt møte noen dager senere – på en kafé inne i byen.
Denne gangen har han satt av mer tid, og vi får snakke noen timer uforstyrret både om noen av nøkkelpersonene som har vært med og forme ham, den nye platen, der han tolker Chopin, kammermusikkfestivalen i Rosendal, som han startet for to år siden, og forrige ukes miniturné med Bergen Filharmoniske Orkester – etterfulgt av orkesterets sesongåpning i Grieghallen torsdag i neste uke.
– Sist vi pratet, nevnte du at Laila Pedersen var viktig for deg i begynnelsen. Hadde du andre musikklærere også, før du begynte pendlingen til Bergen og Jiri Hlinka?
– Terje Howard Mathisen var viktig. Jeg gikk hos ham fra jeg var 14 til jeg var 16. Han var den første jeg møtte som var profesjonell pianist.
Den gangen var Mathisen fylkesmusiker i Haugesund; i dag er han førstelektor ved Universitetet i Agder. Andsnes husker ham som en lærer med en lidenskapelig musikkinteresse.
– Han ga meg cd-plater med alt fra Chopin til Schønberg. Inputen jeg fikk fra ham var svært viktig, og resulterte i at jeg gjorde min første solokonsert.
Dette var i Haugesund Billedgalleri, og det unge pianotalentet hadde satt sammen et svært omfattende program, med stykker av blant andre Chopin, Liszt, Nielsen, og en rekke norske komponister.
– Jeg spilte i halvannen time, så det var en skikkelig helaften.
– Hvor mange kom?
– Jiri Hlinka rådet meg til ikke å begynne på gymnaset; det ville bare være å kaste bort tiden jeg måtte ha til å øve. Jeg fulgte rådet hans, og det er jeg glad for i dag.
– Det husker jeg ikke, men det var ganske fullt. Jeg var begynt å bli kjent i lokalmiljøet, sier han.
– Ungdommens pianomesterskap (nå Ungdommens musikkmesterskap (umm.no), journ. komm.) var også svært viktig for meg; ikke så mye for å vinne, men fordi jeg ble kjent med jevnaldrende som holdt på med det samme.
MILEPÆL ETTER MILEPÆL
– Hvordan kom du i kontakt med Jiri Hlinka, som på den tiden underviste ved Griegakademiet i Bergen?
– Jeg hadde hørt fra folk i Haugesund at det var en veldig dyktig lærer i Bergen som jeg måtte spille for. Første gangen jeg møtte ham var jeg 15 år. Det ble til at jeg dro opp til Bergen hver tredje helg for å ha en lengre pianotime hos Jiri, forteller han.
– Dette ga meg en enorm gnist og inspirasjon som jeg i begynnelsen ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere. Jiri rådet meg til ikke å begynne på gymnaset; det ville bare være å kaste bort tiden jeg måtte ha til å øve. Jeg fulgte rådet hans, og det er jeg glad for i dag.
– Du flyttet til Bergen og begynte på Musikkonservatoriet (siden 1995 en integrert del av Griegakademiet, journ. komm.) i stedet?
– Ja, og fra da av handlet alt om piano. Jeg var yngre enn de andre, og måtte ha ulike dispensasjoner for å begynne, siden det var krav om gymnasfag. De fleste som gikk der var 19 år, jeg var 16.
Andsnes debuterte som pianist året etter, og da han var 18, spurte daværende festspilldirektør Daniel Bohr ham om å spille Griegs A-mollkonsert på Festspill-avslutningen.
– Alt skjedde så fort; det var jevnlige milepæler. Da jeg var 19, spilte jeg på Edinburgh-festivalen; det ble starten på min britiske karriere. Året etter signerte jeg med Virgin Classics. Dette var i en svært heldig tid for klassisk musikk, i og med cd-boomen.
– Du har ikke sett deg tilbake?
– Nei. Veldig mange karrierer innen klassisk musikk starter med at man vinner musikkonkurranser. For meg var dette aldri noe behov.
STARTET EGEN KAMMERMUSIKKFESTIVAL
– Hva har Kjell Wernøe og enkeltmannsfirmaet hans Pro Arte Kulturkontor betydd?
– Å, han har jeg kjent siden jeg var 16. Den gangen hadde han akkurat begynt å bygge opp et management, så jeg har fått være med på den reisen sammen med ham. Det står mye igjen etter Kjells utrettelige arbeid, og det er veldig imponerende med hans enorme idealisme og entusiasme. Han har en ungdommelig glød som mange setter pris på, selv nå, i en alder av 80 år.
[PostBlock id=83]
– Du har nylig startet din egen kammermusikkfestival. Hvordan begynte det?
– Jeg ble betatt av Baroniet i Rosendal allerede første gangen jeg spilte der, som var i 1992. Siden har jeg stort sett spilt der hver eneste sommer. De spurte meg om råd da de planla å bygge en konsertsal i det gamle fjøset på gården, og da begynte det å utvikle seg en tanke om å gjøre noe større.
– Så festivalen var din idé?
– De spurte meg, og jeg satte i gang. Vi startet for to år siden, og nå er vi nettopp ferdig med vår tredje festival. Det er en baby som jeg er blitt veldig glad i.
Årets festival hadde undertittelen «I skyggen av en krig (1914-1918)», og presenterte en rekke spennende komponister fra denne dramatiske tiden i vår fortsatt nære historie.
– Vi spilte musikk fra Zemlinsky, som var Schönbergs lærer, samt blant andre Stravinskij, Bartok, Debussy, Ravel, Ives, Kreisler, Eisler, Weill, Janacek, Nielsen, Sibelius, Elgar og Vaughan Williams, lister han opp.
– Det er gøy å høre musikk fra så mange komponister, og slik få frem noe av mangfoldet fra den tiden. Ofte sitter man igjen med en forenklet versjon av slike musikkhistoriske epoker, så mitt poeng er å gå i dybden på noen temaer – sammen med musikere fra øverste hylle.
– ET HELT UTROLIG KONSERTHUS
Kammermusikkfestivalen i Rosendal gikk over fire dager, fra 9.-12. august. Ti dager senere debuterte i Andsnes i det som må være et av tidenes største, dyreste og mest spektakulære konserthus.
– Jeg ble betatt av Baroniet i Rosendal allerede første gangen jeg spilte der, som var i 1992. Siden har jeg stort sett spilt der hver eneste sommer.
Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og deres dirigent Edward Gardner spilte han da Benjamin Brittens eneste klaverkonsert i Elbphilharmonie i Hamburg. Dette konserthuset åpnet i januar 2017, rager 110 meter over elven Elben, og inneholder tre konsertsaler, restauranter, hotell og leiligheter.
Elbphilharmonie var opprinnelig kostnadsberegnet til 241 millioner euro, men endte med en prislapp på 789 millioner euro (rundt regnet åtte milliarder kroner). Den største konsertsalen er utformet som en terrassert vingård, der ingen av setene er lenger unna dirigenten enn 30 meter.
– Hvordan var det å spille der?
– Å, det var helt fantastisk, sier han, nettopp kommet hjem fra miniturneen sammen med Bergen Filharmoniske Orkester.
– Det er et helt utrolig bygg, og konserten gikk veldig bra.
– Hvordan var akustikken?
– Fra publikumsplass låt det både klart, varmt og fyldig, men på podiet var det mer utfordrende. Musikerne hørte hverandre litt dårlig, og klangen føltes kanskje noe kjølig.
– Det var et spesielt verk du fremførte der?
– Ja, Brittens klaverkonsert er et flott verk som han skrev til seg selv da han var 25 år. Den er veldig godt og fargerikt skrevet for instrumentet, og kjempefint orkestrert.
Stykket er utadvendt og optimistisk, men det har også noen skyggesider, noe som kan forklares med at det ble til kort før andre verdenskrig.
– I andre sats er det en vals som nesten lyder som en parodi på wienervals, og fjerdesatsen inneholder en pompøs marsj.
– Litt som i Sjostakovitsj’ Leningrad-symfoni?
– Ja, det er mye Sjostakovitsj i denne konserten. De to komponistene respekterte hverandre veldig. Jeg spilte den også i Warsawa dagen etter, og skal fremføre den på Bergen Filharmoniske Orkesters sesongåpning i neste uke.
– Warsawa, ja; Chopins by. Du kommer snart med en plate der du spiller de fire balladene hans og tre av nokturnene?
– Dette er musikk jeg har hatt et sterkt forhold til like siden 12-årsalderen, så det var kjekt å få spilt inn disse stykkene.
– Du har tidligere spilt inn Griegs Ballade i g-moll, som har samme toneart som Chopins første ballade. Er det et slektskap der?
– Det er nok ikke helt tilfeldig, Chopins Ballade nr. 1 var ekstremt berømt også på Griegs tid, så han skrev den nok som en hilsen til Chopin.
– Det nye i mitt liv er at jeg har fått en følelse av å ha et hjem; det er det dessverre mange musikere i min situasjon som ikke har. Det blir lett et nomadeliv; at når man er hjemme så vil man bare reise igjen.
– Vil du si at Grieg komponerte litt i forlengelsen av Chopin?
– Nei, men det er noen likhetspunkter. Begge var pianister som skrev mest for dette instrumentet, og begge har fantastiske harmonier og veldig talende melodier som går rett til hjertet.
Når det gjelder balladene, så skrev Grieg sin som et variasjonsstykke bygget på en folketone. Det gjorde ikke Chopin.
– Det som er spennende med Chopins ballade, er at den kan oppleves så omskiftelig og improviserende, slik at du nesten må gjette hva som kommer nå. Mye av musikken hans føles som en overgang til noe annet. Samtidig skriver han så ufattelig godt for instrumentet.
– Hvordan er det å spille Chopins Ballade nr. 1?
– Fantastisk og veldig krevende. Enkelte partier regnes som noe av det vanskeligste å spille. Chopin går til yttergrensene. Hendene koser seg når du spiller den; du føler at dette er musikk som er født under komponistens fingre.
HJEM TIL BERGEN
– Apropos hender; har du forsikret fingrene dine?
– Hehe. Jeg har en litt utvidet ulykkesforsikring som går litt på hender, men den er ikke så omfattende. En skikkelig fingerforsikring er ekstremt dyr. Jeg sjekket det en gang.
– Gjør du noen øvelser før en konsert da, som å tøye fingrene, eller dyppe dem i varmt vann?
– De bør være varme før jeg begynner, men jeg har ikke noen spesielle ritualer for det. Mange musikere får problemer med senebetennelse i hendene. Det har jeg heldigvis vært forskånet for, men jeg har hatt litt ryggproblemer. Jeg tror jeg har vært flink å lytte til kroppens signaler.
[PostBlock id=118]
– Klarer du å roe ned innimellom, eller lever du fortsatt like hektisk som før?
– Det har blitt bedre etter at jeg fikk familie. Før spilte jeg over 100 konserter i året, da var jeg lite hjemme og mye rastløs. Nå er jeg nede i 70 konserter. Jeg er fortsatt ute og reiser halve året, men klarer å ta både sommerferie og friperioder. Det nye i mitt liv er at jeg har fått en følelse av å ha et hjem; det er det dessverre mange musikere i min situasjon som ikke har. Det blir lett et nomadeliv; at når man er hjemme så vil man bare reise igjen.
– Kommer dette også ut i musikken, jeg mener det at livet har endret seg med familie, og du har roet mer ned?
– Det er et godt spørsmål, men vanskelig å svare på. Jeg er blitt eldre også, og mer emosjonell – jeg både ler og gråter lettere enn før, innrømmer han.
– På scenen opplever jeg i hvert fall en annen frihetsfølelse enn før; jeg nyter mer det at jeg får lov å dele denne musikken, og klarer å slippe litt av kontrollen. Dersom det går litt skeis på en konsert, så lever jeg fint med det. Min verden er ikke lenger bare musikken, jeg har også noen viktige personer å komme hjem til.
FREMST I POLKØEN
– Jeg har hørt at når du kommer hjem fra store turneer, så er det rett til kjøkkenbenken, og at du overrasker venner og familie med spennende hjemmelaget mat?
– Jeg er absolutt en amatør på kjøkkenet, men glad i å jobbe med gode ingredienser. Hjemme er jeg den som liker best å lage mat, og jeg synes det er viktig at familien samles rundt felles måltider hver dag. Det har vært en del av sivilisasjonen siden tidenes morgen.
– Du er visstnok også veldig glad i vin – og er en av dem som står i kø på vinslippene på Polet. Handler det om estetikk, om å lytte til egne sanser, om interesse for geografi og historie eller andre ting?
Nå ler han, høyt og hjertelig.
– Hehe. Så jeg er blitt observert på polet? Men ja, det stemmer, jeg er interessert i vin. Noe av det interessante der er at jeg ofte finner likhetspunkter mellom musikken jeg holder på med og vininteressen. Når du går inn i vinens historie og kompleksitet, ser du at smakene har alle mulige forgreininger, sier han.
– Det er litt som med musikk. Den beste musikken er ofte den som ikke glir rett ned, men som du må jobbe med, og der du opplever at mer og mer kommer til overflaten til dypere du går inn i den. Du må ha tålmodighet til å jobbe med musikk over tid, slik at den modnes, på lignende måte som med god vin. Viner som lagres utvikler seg over tid.
– Så du spiller Griegs A-mollkonsert annerledes i dag enn for 30 år siden?
– Det er rart at du spør om det. Jeg har ikke spilt den i sin helhet på over ti år, men har planlagt å ta den frem igjen til neste år. Da vil jeg begynne fra skratsj, og se på den som et helt nytt stykke musikk.
- Leif Ove Andsnes er solist i Benjamin Brittens klaverkonsert under dirigent Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkesters sesongåpning torsdag 6. september.
- Både Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester er nominert til årets Gramophone Awards; Andsnes med albumet der han (sammen med pianisten Marc André Hamelin) tolker Stravinskij-verker arrangert for to piano; Bergen Filharmoniske Orkester for innspillingen av Griegs A-mollkonsert og utvalgte stykker fra Peer Gynt.
