PÅ ØRET: Dagens popartister slår ikke lenger gjennom via hitlister og fremsynte plateselskaper. Nei, veien til suksess i dag går via egenutgitte sanger/videoer på Soundcloud eller Youtube – og plasseringer i (stort sett amerikanske, men også britiske og norske) tv-serier.
Slik var det med Zachary William «Bill» Dess, som under artistnavnet Two Feet egenpubliserte låten Go Fuck Yourself. Denne tok helt av på nettet, noe som ledet til platekontrakt med Republic Records – og plassering i sesong 2 av Netflix-serien Atypical.
Og slik er det også med den 17 år gamle Los Angeles-artisten Billie Eilish Pirate Baird O’Connell (gjett om hun kommer fra en kunstnerfamilie).
Kun 14 år gammel la hun ut låten Ocean Eyes på Soundcloud, skrevet og produsert av hennes bror, Finneas O’Connell.
Antallet avspillinger av denne ledet til platekontrakt med Darkroom/Interscope – og låtplasseringer i Netflix-serien 13 Reasons Why.
Nå, etter 17 singler på to år (!), er debutplaten ute, og det føles umiddelbart som en begivenhet. Uttrykket hennes er forfriskende annerledes, med vrengt vokal og mye dypbass (hun er visstnok stor fan av rappere som Drake, Earl Sweatshirt, A$AP Rocky og Tyler, The Creator) – og en lett søvnig tilstedeværelse i låtene.
You Should See Me in a Crown er uimotståelig, om du klarer å venne deg til den lavmælte snakkesyngingen, da. Men hør det skjelvende refrenget, måten hun drar på ordene («if you think I’m prettyyyyy, you should see me in a crown»), og hakker de opp slik at det på en måt blir rap, uten å være det.
Så får vi All the Good Girls Go to Hell, der både den fengende beaten og det syngende synthriffet bare roper hitlåt. Om du kan forestille deg The Cure gjøre en gladlåt, så er det akkurat slik det ville hørtes ut.
Både den fengende beaten og det syngende synthriffet bare roper hitlåt. Om du kan forestille deg The Cure gjøre en gladlåt, så er det akkurat slik det ville hørtes ut.
Hun er ingen stor sanger (syngestilen hennes minner litt om Lana Del Rey, med et snev av Astrud Gilbertos late sommer-i-Rio-sanger – hør den delvis akustiske og helt nydelige I Love You, som fort kan bli en sommerhit, spilt for din kjære ved solnedgang), men kompenserer for dette med å pakke låtene inn i svært spenstige – og helt klart annerledes – arrangementer.
Og ja, det er pop. God pop. Hør det (instrumentale!) refrenget på Bad Guy, og rive-ned-veggene-introen og den forvrengte stemmen på Xanny. Dette er ikke et ungt og uerfarent stjerneskudd, men en ulv i lammeklær.
