PÅ BORDET: Min mormor, Aslaug Elida, levde helt til hun ble 104 år og fire måneder. Hun ble født i 1912. Hadde fire søsken, mor og far. Tror du hun hadde datoskrekk da hun vokste opp? Tror du hun og familien kastet mat? Svaret på det er enkelt; nei, det gjorde de ikke.
Tekst: Mette Nygård Havre
Mormor vokste opp i Gulen i Sogn. Hun og familien hadde stor respekt for maten. De visste at de trengte maten for å overleve. De hadde ikke taco om fredagen og lørdagsgodt. Hver dag var en kamp for å ha nok til å kunne brødfø familien.
Jeg ble født i 1974. Jeg kan innrømme at jeg er så heldig at jeg ikke en eneste dag i livet mitt har vært bekymret for om det skulle være nok mat på bordet til å gjøre meg mett. Mang en gang har jeg forlatt et bord og sagt takk for maten. Og mye mat har fortsatt stått igjen på bordet.
Ja, jeg har nok mange ganger i oppveksten forsynt meg med for mye mat. Jeg husker svært godt læreregelen min mor ga meg tidlig: «Husk at magen blir mett før øynene!» Da jeg var liten irriterte det meg at hun sa dette. Nå er det en regel som er brent fast i hodet mitt.
I dag kaster hver og en av oss i snitt 42,6 kg spisbar mat i året. Tenk om mormor hadde visst det da hun vokste opp tidlig på 1900-tallet. Hun ville nok ikke trodd på det om vi den gangen hadde fortalt henne hvordan fremtiden ville bli.
I 2018 lever svært mange med datoskrekk. Datoskrekk! Det var ikke dato på maten da mormor vokste opp. I Norge ble dato på mat innført på 70-tallet.
Dette ga selvsagt større mattrygghet, men da innføringen av «best før» kom, så skjedde det noe dumt.
Mange trodde denne datoen betydde at maten var dårlig etter. Dermed ble mer mat kastet. Men jeg håper flere har fått med seg etter hvert at best før ikke betyr dårlig etter. Du må bare bruke sansene!
Mormor og familien hadde ikke strøm på gården de bodde. De hadde ikke kjøleskap. Melken kom rett fra kuen. Uten datostempling. Når den klumpet seg, så kastet de den ikke i vasken. De brukte den til å bake brød eller lage lapper.
[PostBlock id=100]
Nå som jeg er rundt omkring og prøver å gjøre folk til «matreddere», så har jeg tenkt mye på mormor og oppveksten hennes. For mormor var maten livsnødvendig. Hun var glad for alt de fikk på bordet.
For min sønn på ni år og datter på tolv år så er maten en selvfølge. De blir opplært til at de må redde maten som produseres, fordi vi ikke skal kaste den. Med andre ord; en helt annen type oppvekst enn deres oldemor.
At jeg nå reiser rundt og ber folk om å redde mat, setter ting i perspektiv. Maten vi kaster i Norge hvert år kunne mettet 800.000 sultne mager. Bare i Bergen lever flere under fattigdomsgrensen. De opplever ikke å ha all den maten de trenger på bordet hver dag.
Takk og lov for Matsentralen i Åsane som deler ut overskuddsmat til mer enn 60 organisasjoner. Alle englene som jobber der ute og alle organisasjonene som deler maten videre gjør en ubeskrivelig viktig jobb. Jeg er overbevist om at de som får maten delt ut på denne måten har mye større respekt for maten på bordet, enn mange andre.
Neste gang du ser at rømmen i kjøleskapet har passert best før-datoen, så tenk på dine forfedre. Hva ville de ha gjort? Neste gang du skal forsyne deg; tenk på at alle som ikke lever i samme overflod.
Jeg ønsker ikke å gi noen dårlig samvittighet med denne teksten, men jeg ønsker at vi skal finne tilbake til noen av de gamle verdiene. Respekt for maten på bordet burde vi alle ha. Jeg har heldigvis funnet tilbake til den selv.
