klovneskrekk1
TILBAKE I TRAPESEN: Klovneskrekk handler om å prøve, feile og prøve igjen. – Stykket har fått en dobbel positiv slutt for meg, siden jeg har klart å komme meg tilbake i trapesen etter ulykken, sier Vibeke Flesland Havre. (Foto: Thor Brødreskift)

Trapeskunstner med englevakt

Del artikkelen i Sosial medier

Nettopp hjemvendt fra sirkusskole i Austin, Texas ble skuespiller Vibeke Flesland Havre utsatt for en alvorlig ulykke. Alle planer ble satt på vent, mens hun gradvis trente seg opp igjen. Neste helg kan du se henne på Cornerteateret, der hun er tilbake i en rolle som nå har fått en parallell til hennes eget liv.

– Det jeg fryktet mest, var at jeg ikke lenger kunne være fysisk aktiv, sier Vibeke Flesland Havre, halvveis inn i intervjuet vårt.
Hun forteller oss her detaljert om den vanskelige tiden etter ulykken, der hun både mistet språk, hukommelse og førlighet. Det har vært en lang vei tilbake til livet, og når hun nå spiller klovn i barneteater-forestillingen Klovneskrekk, er det på en måte seg selv hun spiller.

– Jeg er veldig fysisk, jeg elsker å sykle, gå på tur, og stå på snowboard. Tanken på at jeg ikke lenger kunne gjøre de tingene var skremmende.

Hun har fortsatt store smerter i nakken, og kan ikke trene like hardt som før.
– Jeg er nødt til å lytte til kroppen og trene på en litt annen måte, men det går fremover. Jeg er utrolig glad for at jeg har fått denne muligheten, og håper at jeg kan lage mange fine forestillinger i tiden som kommer.

Hjem fra sirkusskole

Klovneskrekk handler om Lille, en klovn som er redd for det meste, men som drømmer om å kunne fly. Temaet er frykt og mestring. Gjennom musikk, skyggeteater og trapeskunster blir barna tatt med inn i et landskap der tyngdekraften oppheves og alt er mulig. Vibeke Flesland Havre har selv utviklet manus og idé til forestillingen, som opprinnelig hadde premiere i januar 2015.

I slutten av august 2015 kom Havre hjem etter en måned på sirkusskole i USA, der hun hadde videreutviklet forestillingen, og opptrådte med den på sirkusfestivalen på Torshov i Oslo. Planen var å fortsette å spille den rundt i landet, men alt ble satt på vent etter at hun ble alvorlig skadet i en stygg sykkelulykke.

– Jeg kolliderte front mot front med en racersyklist, forteller hun.
– Han knuste tennene sine i pannen min, mens jeg fikk bløtvevsskader i nakken, lammelser i venstre kroppshalvdel og mistet korttidshukommelsen.

For en lang periode ble det meste i livet satt på vent. Hun gikk i flere måneder med nakkekrage, og var gjennom omfattende rehabilitering og gjenopptrening på Nordåstunet.
– Jeg følte meg som en gammel dame. Hukommelsen sviktet. Jeg brukte mye gule lapper for å hjelpe med å huske avtaler, men glemte de som oftest hjemme.

Mistet korttidsminnet

Fra leiligheten på Møhlenpris la hun opp flere alternative ruter alt etter bestemmelsessted. Skulle hun på Festspillkontoret, la hun veien forbi Hulen, mens besøk på Legevakten gikk via Nygårdsparken.

– Jeg husket ikke navnet på folk jeg kjenner, eller hvor jeg hadde truffet de før. På Nordåstunet sa de at jeg kom til å bli veldig deprimert. Det ble jeg også.

– Hadde jeg ikke hatt slike ruter, ville jeg ikke visst hvor jeg skulle. Jeg glemte at jeg hadde spist, og spiste gjerne en gang til for å være sikker. Og når det var mørkt om morgenen, kunne jeg tro at det var kveld.

– Hvordan var det å leve i en slik verden, spør jeg, etter å ha forsikret meg om at hun har fått korttidsminnet tilbake.

– Det var en skummel og angstfylt verden, der alt var litt overveldende. Jeg husket ikke navnet på folk jeg kjenner, eller hvor jeg hadde truffet de før. På Nordåstunet sa de at jeg kom til å bli veldig deprimert. Det ble jeg også.

– Jeg kunne ikke bevege meg slik jeg ville, og visste ikke om jeg kom til å bli bra nok til å fungere, verken kognitivt eller fysisk. Om jeg kunne fortsette som skuespiller, eller gå en skitur i fjellet. Jeg er veldig fysisk, jeg elsker å sykle, gå på tur, og stå på snowboard. Tanken på at jeg ikke lenger kunne gjøre de tingene var skremmende.

– Når lysnet det?

– Da de tok røntgen av nakken min tre måneder senere. Fremre ligament var ikke røket likevel, så da kunne jeg begynne å trene opp igjen venstrearmen. Jeg hadde ikke fått lov å løfte noe eller bøye meg siden ulykken, og hadde mistet en del muskler. Det var tre måneder i stillhet. Jeg hadde egentlig englevakt, jeg kunne like gjerne ha blitt lam fra halsen og ned. Heldigvis var jeg svært veltrent da ulykken skjedde. Hadde jeg ikke vært det, ville jeg nok blitt lam.

En enorm frihetsfølelse

Muskelstyrken hadde hun opparbeidet ved å holde på med sirkus og trapes-akrobatikk siden 2004, med kurser både på Cirque School i London, Escola de Circ Rogelio Rivel i Barcelona, Cirque School i LA og Sky Candy i Austin, Texas.

Trapes er rett og slett den «dissen» som brukes på sirkus, bestående av et horisontalt håndtak opphengt med tau eller stålvaier. Treningen består blant annet av tøying, klassisk ballett, og styrketrening. Hun har brukt dette i teatersammenheng tidligere, blant annet i DNS-oppsetningen Ulverock fra 2011, der hun spilte en svale.

– Det å holde på med luftakrobatikk gir meg en helt enorm følelse av frihet. Når jeg er i trapesen, kan jeg ikke tenke på noe annet; da vil jeg falle ned. Det at jeg er så fokusert, gir meg en enda større følelse av frihet; det blir nesten som meditasjon.

Bedre enn treningssenter

Interessen for trapesen begynte med at en av lærerne på teaterskolen mente at hun hadde «en egnet fysikk», og anbefalte henne å gå videre på sirkusskole. Hun begynte derfor på den renommerte Cirkus Space i London, der hun fort skjønte at dette var «en fin liten spesialitet» å drive med ved siden av å være skuespiller.

– Dessuten var det en utrolig gøy måte å holde seg i form på; mye bedre enn treningssenter, sier hun, og legger til at trapeskunstene også hjalp henne med å finne balanse i livet utenfor sirkusskolen.

– Ligger det noe grunnleggende menneskelig her? undrer jeg, og peker på menneskets evolusjonære fortid i trærne.

– Jeg tror at det å bruke kroppen fysisk; å leke, danse, synge; er noe vi trenger for å være lykkelig.

– Åja, helt sikkert. Apeinstinktet. Da jeg var liten, elsket jeg å klatre i trær. Jeg tror at det å bruke kroppen fysisk; å leke, danse, synge; er noe vi trenger for å være lykkelig, svarer hun.

– Vi lever i et stillesittende samfunn, enten vi er i bilen, på jobb eller hjemme i sofaen. Jeg tror alle har godt av å henge opp ned en gang i blant. Det var dét som var mest skummelt med ulykken; tanken på at jeg ikke skulle kunne bevege meg fritt igjen; aldri mer kunne fly i trapesen.

Klovneskrekk spilles på Cornerteateret 21. og 22. januar 2017. På scenen står Vibeke Flesland Havre i rollen som Lille, sammen med musiker Almir Meskovic på trekkspill.

klovneskrekk2
MESTRING OG MAGI: – Trapesakrobatikk handler om å skape en form for magi ved at du mestrer ting du ikke trodde var fysisk mulig, sier Vibeke Flesland Havre. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Fakta

Vibeke Flesland Havre 

  • Utdannet skuespiller som har jobbet med en rekke forskjellige teaterkompanier i England, Spania, USA og Norge.
  • Fra 2009 til 2013 var hun ansatt som skuespiller på Den Nationale Scene, deretter var hun skuespiller ved Teateret Vårt i Molde frem til 2014.
  • Siden 2014 har hun vært ansatt som skuespiller, dramatiker og regissør for Akershus Teater.
  • Hun har også ledet Folkets festspillscene i Bergen siden oppstarten i 2014, der hun har ansvar for konsept, manus og regi.
  • Ved siden av dette driver hun sitt eget foretak, VFH-produksjoner, der hun skriver og setter opp egne forestillinger.
  • Vibeke Flesland Havre har holdt på med sirkus og trapes siden 2004, og har tatt diverse kurs på Cirque School i London, Escola de Circ Rogelio Rivel i Barcelona, Cirque School i LA og Sky Candy i Austin, Texas.

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this