CLASS OF '93: Kvartetten som kommer til Bergen er den samme som stod bak suksessalbumet Frosting on the Beater. F.v.: Mike Musburger, Ken Stringfellow, Jon Auer og Dave Fox. (Foto: Andrew Lawrence)

The Posies: Til Bergen i morgen

Det legendariske Seattle-bandet The Posies hadde sin storhetstid på 90-tallet. I morgen kveld spiller kvartetten bak suksessalbumet Frosting on the Beater (1993) på Madam Felle.

English version of this interview: See below

Morgendagens konsert inngår i bandets jubileumsturné, der The Posies feirer at det er 30 år siden de debuterte med den hjemmelagde kassetten Failure. Til tross for tittelen gjorde denne det skarpt på den amerikanske nordvest-kysten, med gode kritikker og mye radiospilling.

The Posies feirer at det er 30 år siden de debuterte med den hjemmelagde kassetten Failure.

Dette førte til at Geffen Records åpnet ørene og pengesekken. Albumet Dear 23 kom ut i 1990, og gjorde en viss suksess, men det var først med etterfølgende Frosting on the Beater (1993) at karrieren virkelig skjøt fart – med tre av deres mest spilte singler.

Bandet hadde da fått med Dave Fox på bass etter at originalmedlem Arthur «Rick» Roberts sluttet, mens bandets opprinnelige trommeslager, Mike Musburger, sluttet kort etter at platen kom ut.

– Føler du at suksessen endret bandet på noen måte, spør jeg i en epost til Ken Stringfellow, som startet bandet sammen med Jon Auer.

– Vel, jeg tror ikke at vi hadde så mye suksess at det ble et problem, svarer han.
– Problemene våre hadde mer å gjøre med det å være sammen dag etter dag. Vi var ikke så gode på å kommunisere med hverandre den gangen.

– Men nå har dere samlet gamlebandet igjen?

– Ja, både Fox og Musburger er med på turneen nå. Heldigvis er vi blitt bedre til å prate om ting nå. Dersom noen er misfornøyd med noe, sier de det bare, og så finner vi ut av det. Den gangen kunne vi bære på ting i flere måneder, uten å snakke ut om det.

Da bandets fjerde album kom ut, Amazing Disgrace, var det med nok en ny rytmeseksjon. På denne tiden fylte The Posies store arenaer på fire kontinenter, og opparbeidet seg blant annet et stort og lojalt publikum i Europa. Denne perioden ble avsluttet med albumet Success (1998) – et passende svar på debutplatens tittel, men også ment som en ironisk kommentar til det de opplevde.

– Vi var overarbeidet og kjempet med en rekke ulike problemer, så vi tok en lang pause, forteller Stringfellow, og legger til at de tre Geffen-utgivelsene fortsatt er deres mest etterspurte.

Pausen varte like frem til 2005. Stringfellow prøvde seg på en solokarriere, og spilte også med det kaliforniske punkbandet Lagwagon (han produserte 1997-albumet Double Plaidinum for dem) – og litt senere R.E.M. (han spiller på albumene Reveal og Around the Sun).

– R.E.M. var et av de viktigste bandene for meg tilbake på 80-tallet, så det var stort å få spille med dem. De var helt fantastiske med meg, og det å spille med dem gav meg enormt med selvtillit, og bidro sterkt til å gjøre meg til den musikeren jeg er i dag.

– Hvilke andre band var dere påvirket av i begynnelsen?

– Å, jeg vil si at det var en miks av oppfinnsom britisk new wave – med band og artister som Squeeze, XTC, Elvis Costello og The Smiths – og amerikansk punk i den overraskende og svært velkomne perioden da den forandret seg fra anarki til låtskriverkunst – med blant andre Hüsker Dü, Black Flag og The Replacements. 80-tallets musikk handlet ofte om holdning, produksjon og stil («attitude, production and style»), mens vi ønsket å skrive låter som ikke hadde bruk for den typen dekorasjon for å overleve. Vi ville skrive sanger som kunne stå på egne bein.

– Det virker også som om det er en sterk innflytelse fra The Beatles i en del av sangene deres, kanskje også XTC og Crowded House – men de bandene er jo nesten som The Beatles nr. 2 og 3. På låten Now They Want Your Head – som er med som bonusspor på nyutgivelsen av Dear 23 – synges deler av teksten på samme måte som A Day in the Life, og outroen kopierer John Lennons kryptiske melding i Strawberry Fields Forever. Hva vil du si er arven etter The Beatles?

– Vi oppdaget The Beatles gjennom våre foreldres platesamlinger, og ble overrasket over at de hadde hørt på noe som var så kult, lekent og morsomt. Det som vi utvilsomt lot oss inspirere av, er vokalharmoniene deres.

– Hvordan er det å spille de gamle Posies-låtene live? Har du opplevd at sangene forandrer seg med deg, etter hvert som du blir eldre, eller at de gir en annen mening nå enn da du skrev dem for 20-30 år siden?

– Heldigvis er vi blitt bedre til å prate om ting nå. Den gangen kunne vi bære på ting i flere måneder, uten å snakke ut om det.

– Nei, det er mer slik at jeg prøver å leve meg inn i hvem jeg var den gangen, altså, en del av dem kunne bare vært skrevet av en tenåring. Så det blir på en måte slik, at jeg gir honnør og respekt til den evige tenåringen som er fanget i disse sangene. Det er hyggelig å kjenne litt på den måten å tenke på, og samtidig vite at jeg har kommet meg videre fra det. 

– Du har spilt mye sammen med Alex Chilton, og du var også med på Big Star-albumet In Space (2005). Var han klar over at det fantes et yngre publikum som oppdaget de gamle Big Star-platene, mye takket være This Mortal Coils coverversjoner?

– Han var helt klart klar oppmerksom på det, men i løpet av de 17 årene jeg spilte sammen med ham var han stort sett uinteressert i å snakke om Big Stars innflytelse. Han så på bandet som et mislykket prosjekt; det var i hvert fall slik han snakket om det til oss. Han medgav til nød at Big Star «hadde noen få gode låter», og gikk med på å spille disse live. Settlisten vår var stort sett uforandret fra 1993 og frem til 2009 (Alex Chilton døde i 2010, journ. komm.). Når det er sagt, så var han svært entusiastisk da vi spilte inn In Space. På en måte var han en slags «primitivist» Han likte ikke å overtenke ting eller dvele over ting som hadde vært.

– Det virker som om du og Jon Auer har et sterkt og vedvarende låtskriver-fellesskap. Hvordan skriver dere sammen? Samarbeider dere både på musikk og tekster?

– Vi skriver hver for oss, og møtes sjelden – selv om vi begge inntil nylig har bodd i det samme3 området rundt Paris (Jon Auer flytter nå tilbake til Seattle, journ. komm.). Samarbeidet vårt i dag handler mest om arrangering og harmonier, den type ting.

– Hvordan klarer dere å holde det interessant etter alle disse årene?

– Ved å fortsatt være interessante. Jeg tror at det som gjør deg til en interessant låtskriver handler mye om hvor interessert du er i livet i seg selv.

– Ifølge Facebook-profilen din bor du i Larvik. Hvilken forbindelse har du til Norge?

– Haha. Jeg bor i Frankrike, men var mye i Norge da jeg spilte i Oslo-bandet The Disciplines for rundt ti år siden. Det første albumet vårt ble spilt inn i Oslo, det andre i Larvik og det tredje i Tromsø. Vi spilte kanskje så mange som 50 konserter rundt omkring i Norge, så jeg føler meg helt klart som en del av noe der. Min stemor er fra Nøtterøy, så jeg kom hit sammen med familien allerede i 1992 – før vi hadde vært på Europa-turné.

– Både Darius «Take One» Minwalla (trommeslager i The Posies fra 2001) og Joe «Bass» Skyward (bandets bassist i periodene 1994-1999 og 2013-2014) døde med kort mellomrom. Hvordan påvirket det deg – og bandet?

– Darius’ død kom som et stort sjokk. Vi så ikke det komme i det hele tatt. Han var så ung, bare 39 år. Det var vanskelig å fungere sammen som et band etterpå; vi visste nesten ikke hvordan eller hvorfor vi skulle fortsette. Joe ble 57 år, som også var altfor ungt til å dø. Det var selvsagt også et sjokk, selv om vi visste at han var syk de to siste årene (han døde av kreft, journ. komm.). Du er aldri klar for å miste noen. Jeg tror det har påvirket oss fire – som nå er på turné sammen – på den måten at vi oppfører oss mer hyggelig mot hverandre. Vi har ikke hverandre – eller dette bandet – for alltid.

– Calle Hamre spiller support for deg i morgen. Hvordan kom du i kontakt med ham?

– Det var i fjor, da jeg spilte en «one off» solokonsert i Bergen. Jeg spurte rundt om noen var interessert i å jobbe med meg, slik at jeg kunne bli værende her litt lenger, og Calle ble redningen.

– Du er produsent på hans kommende album, som slippes i januar?

– Ja. Det begynte med at han presenterte meg for noen demoer han hadde spilt inn kun med gitar, og lot meg «kle på» dem. Jeg ble gitt stor frihet, så det var svært morsomt. Calle likte resultatet så godt at han inviterte meg tilbake til nok en runde. Det endte med at jeg spiller en rekke instrumenter på hele albumet.

– Hva med The Posies; når kommer dere med et nytt album?

– Planen er å begynne på det til neste år, og sannsynligvis slippe det i løpet av 2020.

The Posies-albumene Dear 23 (1990), Frosting on the Beater (1993) og Amazing Disgrace (1996) nyutgis i disse dager av Omnivore Recordings i påkostede deluxe-utgaver både på vinyl og CD – og med store mengder bonusspor. Bandet spiller på Madam Felle i morgen kveld kl. 22.30 – med originalbesetningen fra 1993. Support: Calle Hamre.

Q & A-INTERVIEW WITH KEN STRINGFELLOW (IN ENGLISH)

2018 is a milestone year for the Posies, exactly 30 years after the American band released a home-recorded cassette called Failure – which to their complete surprise became an instant favorite around the Northwest, earning critical accolades, radio airplay, and major label interest in a very short time.

Signed to Geffen Records, they recorded their second album, Dear 23, and toured the US – including support tours for both Redd Kross and the Replacements. Back in the studio they then made the album that put them into the international spotlight: Frosting on the Beater, in 1993.

– Do you feel the success changed the band in any way? Your original drummer, Mike Musburger, quit soon afterwards?

– I don’t think we had *so* much success that it was a problem… I think the issues we had were more to do with how to deal with the day in and day out business of being together. We did not have good communication in those days. This is what is so nice about this tour, the communication is good. Dave Fox and Mike Musburger, who will be with us on this tour, are the players from Frosting on the Beater, touring with us for the first time since 1993. If someone’s unhappy about something, they just say so, and then you can work on trying to help them. Back in the day, we would sit on unhappiness for months without speaking about it. 

– The band was put on a long hiatus, from 1998 to 2005. What happened?

There are many reasons why we stopped playing in 1998 – lack of continued upward motion, too much togetherness, lack of perspective – and in this break I started my solo work, went deeper into music production, and joined two major bands – California punk band Lagwagon (I produced their most successful album, Double Plaidinum in 1997) and of course R.E.M., with whom I made two studio albums, and did numerous world tours, as multi-instrumentalist. R.E.M. was one of the most important bands for me in the 1980s, so working with them was a huge opportunity, and they were wonderful to me. It gave me a huge amount of confidence, and did much to make me the musician I am today.

– Which other bands and artists would you site as early influences?

– I would say it was a mix of British new wave cleverness (Squeeze, XTC, Elvis Costello, the Smiths) and American punk as it transitioned from anarchy to songcraft, in astonishing and welcome turn (Hüsker Dü, the Replacements, Black Flag). The 80s were a time when music could coast on attitude, production, style – and we wanted to write songs that didn’t need any of that decoration to survive. Songs that could stand on their own.

– I feel there’s a strong Beatles-influence in some of the Posies-songs (and also XTC and Crowded House – but they were both almost like a second Beatles). An example: «Now They Want Your Head» –which is included as a bonus track on the reissue of Dear 23 – where part of the lyrics is sung like A Day in the Life – and the ending is quoting the Strawberry Fields Forever-outro? What would you say is The Beatles’ legacy to the world?

– We discovered The Beatles in our parents’ record collections, and was surpised to find something that was actually cool! Haha. So playful, and fun. But what we obviously took from that were the harmonies… They put a lot of work into vocal harmonies, and sang well together… that was what we wanted to do. 

– You’ve also played a lot with Alex Chilton, and you also played and wrote songs for the Big Star-album In Space (2005). Was he aware that there was a younger audience discovering the classic Big Star-records – some of it due to This Mortal Coil’s cover versions, I guess?

– He was certainly aware, but for most of the 17 years I played with him, he remained kind of aloof about Big Star’s influence or after effects. He viewed the band as kind of a failed project, at least that’s how he spoke about it to us. He said they had a ‘few good songs’ so he was willing to play those (our set list was virtually the same from 1993 til 2009). But he was really enthusiastic about making the record we recorded in 2004, In Space. Alex was kind of a primitivist in certain ways – he didn’t want to labor over anything or over think it. 

– Your Facebook-profile says that you live in Larvik, Norway? What’s your Norwegian connection?

– Haha. I don’t live in Larvik but I sure did spend some time there, being part of the band The Disciplines about ten years ago. We spent a week in Larvik rehearsing and writing our second album. Our first album was made in Oslo and the second in Tromsø, and we played maybe 50 shows in Norway – so I felt like a part of something here, for sure. And, on top of that, my stepmom is Norwegian, from Nøtterøy. I first came here with family in 1992, before I had toured in Europe.

– You’ve recently worked with the Norwegian artist Calle Hamre, producing his forthcoming album. How did that cooperation come about?

– I hooked up with Calle when I came up to play a one off solo concert in Bergen last year, I asked around if there might be folks who wanted to work with me so I could stay in town a little longer, and Calle came to the rescue. I ended up playing a TON on his album – drums, bass, guitar, keys, backing vocals… he basically chose some songs that were just bare bones – a single guitar and voice, for example, and let me layer it up… it was great freedom and great fun, and he enjoyed the results so much he brought me back up for a second session later in the year.

– It seems like you have a strong and lasting songwriter’s fellowship with Jon Auer. How’s the process when you write? Do you collaborate on both music and lyrics? How do you manage to keep it interesting, after all these years?

– We really write on our own, the collaboration now would be more about arrangements and harmonies and this kind of thing. Jon and I were both living in France until recently, Jon is moving back to Seattle now, but even living in the Paris area at the same time, we almost never met. We send each other material and work on things remotely. How to keep it interesting? By being interesting! I guess what makes you an interesting writer is how interested you are in life. 

– Is there a new Posies-record due out soon?

– We are going to work on it next year and thus probably have it out in 2020.  

– How do you feel about playing songs you wrote like 20-30 years ago? Have you experienced that they become different songs as you grow older with them, or that they give a different meaning now compared to when you wrote them?

– I think when we play one of those early songs, it’s more like I go back into that character, I mean, some of the sentiments in the early songs are things that only a teenager would write. But I honor and respect that eternal teenager who is kind of trapped forever in that song, it’s nice to visit that way of thinking as much as it is nice to know that I’ve moved past it. 

– Darius Minwalla and Joe Skyward died less than a year apart. How did this affect you – and the band? 

– Darius was a real shock. We didn’t see that coming at all… and he was so young, only 39. It was hard to function after this… we almost didn’t know how or why to continue. In such a world… Joe was in his 50s, still way too young, and it was still a shock even though we knew he was ill for two years. You’re never ready to lose someone. I think the effect is that we, the four of us on tour now, treat each other nicely. We don’t have each other or this band forever. 

The Posies are now reissuing three of their most popular 90’s records as double CDs (with 25 bonus cuts each) and double LPs. More information: See Pledge Music (for preorders) and Omnivore Recordings.

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this