– Min målestokk er å skrive sanger som folk kan kjenne seg igjen i, sier Jan Eggum, som stilte opp til et heseblesende intervju kort før en av månedens maratonforestillinger på Madam Felle.
Er du heldig, er det fortsatt billetter igjen til forestillingen nå i kveld. Serien på totalt 21 (!) intimkonserter startet 24. november, og avsluttes onsdag i neste uke. Dette er populære arrangementer, og flere av disse konsertene er utsolgt et år i forveien. Så er det også snakk om få billetter, med maksimalt 160 mennesker rundt bordene.
– Jeg setter mer og mer pris på å være den type artist som får et publikum som følger deg.
– Hvorfor holder du ikke heller noen større julekonserter i Grieghallen?
– Jeg kunne gjort det, men det ville vært et helt annet konsept. Jeg liker disse intimkonsertene bedre og bedre; det passer meg bra å være her.
– Du blir ikke syk, da, av å kjøre et så tett program?
– Nei, tvert imot. Dette gir meg energi. Jeg har litt omgangssyke nå, men den har jeg fått fra barna mine.
Når en hedning feirer jul
«Litt omgangssyke» er nok en underdrivelse. Den populære artisten virker litt satt ut av sykdommen når vi treffer ham på SAS-hotellet, noe forsinket fordi han måtte en tur innom apoteket på veien.
– Jeg er svimmel og kvalm, innrømmer han, og ber Bergensmagasinets fotograf om ikke å presse ham. Det gjør hun heller ikke; hun veileder ham vennlig, og Eggum er sporty og stiller opp på flere kreative forslag før hun er fornøyd. Etterpå finner vi oss et bord inne i hotellbaren («jeg må ha noe drikke» sier han, og jeg kjenner meg plutselig litt tørr i ganen selv).
– Flere av låtene jeg spiller her er slike som jeg ikke gjør andre steder, blant annet noen helt nye.
– Hva får publikum på Madam Felle-konsertene?
– Jeg prøver å legge kveldene opp med stor bredde, og slik at det ikke er samme program hver kveld. Flere av låtene jeg spiller her er slike som jeg ikke gjør andre steder, blant annet noen helt nye.
– Spiller du julesanger?
– Ja, men bare to; Når en hedning feirer jul og En liten klem.
Den siste skrev han i fjor sammen med Silje Nergaard, og fremførte den sammen med henne på NRK-programmet Kvelden før kvelden på lillejulaften (den er også med på deluxe-utgaven av Nergaard-albumet Wrap Up A Kiss).
Ryktet forteller
– Denne høsten har det pågått en debatt om virkelighetslitteratur, og den måten forfattere kan gi ganske nærgående beskrivelser av sine venner og familie, uten at vi får helt svar på om det er «ekte» eller fiksjon. Skriver du om deg selv, eller dine nærmeste?
– Nei. Jeg skriver aldri om meg selv eller mine, men vet at mange tror at jeg gjør det. Min målestokk er å skrive sanger som folk kan kjenne seg igjen i.
– Da jeg hørte «En annen», som er med på ditt album fra i fjor, tenkte jeg at dette handlet om skilsmissen din; men at «du» i sangen like gjerne kunne være deg som din ekskone.
– Det kan jeg forstå, men sannheten er at jeg skrev den for flere år siden; jeg tror det var i 2013.
Et liv på vent
– Men du tok en Cornelis og reiste til Rio for å lage plate?
– Ja, men det var ikke noen annen grunn til det enn at jeg alltid har hatt lyst til å gjøre en plate der. Jeg jobbet mye med å få tak i Gilberto Gils band.
– Det hender ofte at jeg lager ting som ligner litt for mye på ting jeg har gjort før. Når jeg oppdager det, legger jeg de til side.
– Gil var ikke med selv?
– Nei, han var på turné i Europa, men jeg fikk med hele bandet hans. Det var helt fantastisk. Vi gjorde 12 låter på 12 dager.
Han hentet også fem av musikerne over til Bergen, og spilte to utsolgte konserter i Grieghallen sammen med dem.
– Det var viktig for meg å presentere disse låtene slik som de låter på platen, selv om jeg egentlig foretrekker å spille uten andre musikere. Det er dét jeg trives best med, og det er heller ingen som savner et band når jeg setter i gang; det låter som en kule.
– Låten 10 år, som du ga bort til samleplaten Markeveien 4 i 1991, er en underkjent perle, med kun deg og gitaren. Kunne du tenke deg å lage en slik «unplugged» plate?
– Mange av låtene mine kunne passet bra inn i en slik setting, så det kunne vært fint å få til. Alt handler om tid; jeg har så mange prosjekter. Jeg kunne også tenkt meg å lage en ren instrumentalplate. Jeg er først og fremst musiker og komponist. Helt siden 1975 har jeg laget minst én demo i uken, så jeg har mye materiale å ta av.
Kjærlighet og ærlighet
– På TVNorge-programmet «En hyllest til Jahn Teigen» nå nylig fortalte du at det er først i de siste ti årene at du har klart å sette pris på at du har et trofast publikum som vil høre deg live og som kjøper platene. Når skjedde dette? Var det da du bikket 50?
– Jeg kan ikke tidfeste når det skjedde, men jeg merker at jeg setter mer og mer pris på å være den type artist som får et publikum som følger deg. Mange av de har utrolig mye kunnskap om hva jeg har gjort.
– Sangboken din er blitt temmelig tykk etter hvert. Hender det noen ganger, når du komponerer, at du tenker at «nei, den har jeg jo laget før»?
– Hehe. Ja, det hender ofte at jeg lager ting som ligner litt for mye på ting jeg har gjort før. Når jeg oppdager det, legger jeg de til side.
Kor e alle helter hen?
– Gode norske artister og band kommer og går, en plate, kanskje to, så blir det stille. Hva tror du går galt, hvorfor fortsetter de ikke? Selv har du jo holdt på siden sort/hvitt-fjernsynets dager?
– Her i Norge er det mest et økonomisk spørsmål; det er vanskelig å leve av å være artist. En annen side av det er at jeg tror mange havner i det tilfeldig, og ikke har nok originalitet til å kunne fortsette.
Intervjuet avbrytes et øyeblikk i det et ektepar kommer bort for å gi ham en vinflaske i en gaveeske. En litt yngre kvinne kommer også bort, og synger bursdagssang til ham. Ikke så underlig, egentlig, Jan Eggum fyller 65 denne dagen, og ser frem til feiring etter kveldens konsert på Madam Felle. Han er høflig og vennlig mot dem, og unnskylder seg for at han er opptatt med et intervju. «Vi snakkes senere» sier han til dem, og fortsetter på den påbegynte tankerekken.
– Mitt beste råd til nye artister er å ikke følge nye trender, men heller prøve å være seg selv, og stå for den du er.
– Mitt beste råd til nye artister er å ikke følge nye trender, men heller prøve å være seg selv, og stå for den du er, sier han.
– Dessuten må du kunne tåle å være litt sånn halvkjent de første fem til ti årene. Selv hadde jeg en «flying start», men solgte dårlig på 80-tallet. Det var en periode der jeg ikke var sikker på om jeg hadde guts til å holde ut. Heldigvis hadde jeg jobber hele tiden, selv om det noen ganger bare kom 30 mennesker for å høre på.
Nesten ikkje til stede
– Du trives på små scener?
– Åja, det er den maksimale kontakten mellom artist og publikum; det som du ikke kan få til andre steder, enten det er i studio, på tv eller radio, og i store show. Det er derfor jeg har valgt dette formatet. Jeg ser publikums reaksjoner; føler veldig på den responsen de gir.
– Jeg ser publikums reaksjoner; føler veldig på den responsen de gir.
– Er det slik at du spiller på publikum?
– Ja, tempo og timing blir litt etter hvordan de gir respons.
– Har du opplevd publikum som har vært vanskelige å dra i gang?
– Ja, og i hvert fall på 80-tallet, slik jeg sa i sted. Da kunne jeg oppleve publikum som omtrent ikke merket at jeg var der.
– Nesten ikke til stede?
– Hehe. Ja. Men da gjorde jeg bare jobben min, og spilte det som jeg hadde avtalt med arrangøren.
– Men Madam Felle-publikummet er med?
– Det er de. I en slik setting blir det også veldig tydelig om noen sitter og prater i stedet for å lytte når det er en låt de ikke kjenner. Da gir jeg de gjerne en liten melding fra scenen.
– Hva sier du?
– Jeg anbefaler dem å heller høre bedre etter, dersom det er slik at de ikke har hørt låten før. Da blir de gjerne litt flau.
Jan Eggum spiller intimkonsert på Madam Felle i kveld (14. desember) kl. 21, samt neste tirsdag og onsdag (20. og 21. desember) til samme tid.
