MINNEORD: At Frank Hammersland gikk ut av tiden var en trist beskjed å få. Hans død er et enormt tap for hans familie og venner, samt musikerkolleger over hele landet. Men vi er flere som føler sorg i dag; alle vi som elsker musikken hans.
I dag føler jeg meg nedstemt, men også takknemlig for den musikalske skatten han etterlot seg. Frank Hammersland var en av Norges beste låtskrivere.
Som tenåring begynte musikkreisen hans i bandet Doomsville Boys, som finansierte sin første innspilling med kakelotteri. De viste ungdommelig pågangsmot, spilleglede og et opplagt talent med musikken sin, men ikke så mange visste om hva som skulle komme. De hadde nemlig ambisjoner om å nå lenger ut enn i hjembyen.
EN GLITRENDE GOD DEBUT
Målet med «Atlantis» var nok en gang å lage sitt beste album, en plate som skulle overgå alt Frank Hammersland hadde spilt inn tidligere. Jeg tror han klarte det.
Så da de gjenoppsto som Pogo Pops i 1992 med albumet «Pop Trip» ble det hakeslipp både blant publikum og i platebransjen. Femten låter med fengende, smarte poplåter som nesten alle hadde hitpotensiale. Femten musikalske lykkepiller på 2-3 minutter, og de fleste signert Hammersland. Det var en glitrende god debut, og de visste det selv. De var nå landets nye popstjerner, og alle piler pekte til værs.
Formelen ble med suksess gjentatt på albumet «Crash», som ble utgitt året etter. Godlåtene trillet ut; Pogo Pops ble lyden av nittitallet. Så begynte det å butte. Arbeidspress, slitasje og indre uenigheter i bandet tærte på samhold og arbeidsglede. Det kom to album til, «Pure» i 1995 og «Surf» i 1996. Så var det slutt.
Heldigvis ble ikke «Surf» bandets svanesang, for etter ti års tid fant de tilbake til hverandre. De begynte å spille inn nye låter, og i 2010 kom «Where The Action Is». Dette var Pogo Pops slik vi husket dem, fengende og imøtekommende popmusikk. Men det beste var i vente, bandet hadde langt fra nådd sitt potensiale.
Trekløveret «Darling Emm, Northern Girl» (2012), «Love Is the Greatest Compass» (2017) og «Daylight» (2022) brakte bandet opp på et nytt nivå av sofistikert vellyd. Det er lyden av tredve år med komponering på leting etter den perfekte låten. Det ligger en blå stemning over det meste av kjærlighets-trilogien, det er melankoli og lengting. Den er innsmigrende og forførerisk, og så vakker, så vakker. Musikk er følelser, og her trigges en hel del av dem. Slik god musikk alltid gjør.
TO SUPERGRUPPER
Ved årtusenskiftet dannet Hammersland bandet Popium. Navnet var et sammendrag av ordene pop+opium, som for å fortelle at pop var sterkt vanedannende. Det var en supergruppe med medlemmer fra bergensband som Barbie Bones og Chocolate Overdose. Fram til 2006 utga de fire album, hvor nesten alle låtene var skrevet av Hammersland selv. Et kvalitetsstempel i seg selv, og Popium skuffet ikke. Dette var like bra som Pogo Pops.
Nok en bergensk supergruppe ser dagens lys i 2013. Evig Din For Alltid bestod av Frank Hammersland, Per Arne ‘Piddi’ Fjeldstad (Pompel & The Pilts), Petter Folkedal aka Sergeant Petter (The Thank Yous) og Frode Unneland (Pompel & The Pilts, Savoy). Det var et rent venneprosjekt som ikke skulle opptre utenfor Bergen by. Det skulle synges på bergensk, og fire utgivelser ble det til slutt.
Frank Hammersland har også medvirket på en rekke album fra norske artister, og i 2010 var han med i The Love Connection sammen med Thom Hell.
NIGHT RIDE HOME
Hammersland spilte inn tre soloplater med ti års mellomrom, den første i 1997. «Younger» kom året etter bruddet med Pogo Pops, og stilen på den ligner hans gamle band.
På «So Easily Distracted» ti år senere er tempoet roligere, og stilen heller mot countryrock. Et nydelig album som inneholder en av hans sjeldne coverversjoner: Han gjorde Joni Mitchells Night Ride Home bedre enn komponisten selv.
Med seg i studio hadde han et stjernelag av norske artister, og slik var det også da hans siste soloplate «Atlantis» ble innspilt i 2019. Målet var nok en gang å lage sitt beste album, en plate som skulle overgå alt han hadde spilt inn tidligere. Jeg tror han klarte det.
You’re gonna hear me on the radio
I’m gonna write a song about our love
And away we ride
With tomorrow on our side
Takk for musikken, Frank.
Les også:
Prisen for popen
Tett på pophimmelen
