KÅSERI: Artistene må pliktskyldig ta lysløypen og fortelle om dette som ligger vedkommende så uendelig på hjertet – så uendelig at det her og der også kan komme en skvett tårer når situasjonen krever det.
Tekst: Morten Lorentzen
En norsk musiker var en gang på vei til en plateinnspilling i Stockholm. I taxien fra Arlanda hørte han på radioen at en kjent svensk artist var blitt slått ned og ranet. Sjokkert tok han dette opp med studioteknikeren da han kom fram: «Jeg ante ikke at han skulle ut med plate nå» kom det tørt fra teknikeren.
Det er blitt tøft å være plateartist i Norge. Når det gjelder å få presseoppslag, så holder det ikke lenger å fortelle om hvordan den nye platen er forskjellig fra den forrige eller at man har tenkt seg på turné. Det blir altfor kjedelig. Skal man få presseoppslag i dag må man stå frem og fortelle at man er et offer, en som har vært utsatt for fæle greier. Det er som offer man i dag blir interessant.
Veldig mange av våre artister kommer på at nettopp en slik historie, det har man opplevd. Noe de hadde fortrengt, men som nå presser seg frem. Noe tungt og traumatisk de ikke har vært i stand til å snakke om. Før nå. Og skulle du sett. Den siste platen handler faktisk om akkurat dette, gjerne på vegne av alle de andre som heller ikke har hatt det så greit. Ja, langt på vei ønsker man å være en stemme for akkurat denne gruppen, som rent tilfeldig også viser seg å utgjøre et betydelig platemarked.
Folk blir jo så takknemlige når de der oppe på stjernehimmelen viser seg å bære på tunge traumer som de omsider vil dele med oss. Dette viser jo at popstjernen på et eller annet tidspunkt i karrieren har vært et vanlig menneske, og faktisk ikke har glemt hvordan det var.
Såre tanker løftes frem, i form av iørefallende popmusikk med engelske tekster. Grunnen til at dette utrykkes på engelsk er selvsagt at det kan være mange flere der ute som har opplevd akkurat det samme, men som ikke kan norsk. Og da ville jo det være dumt om språket skulle forhindre at de fikk ta del i dette.
Skal man få presseoppslag i dag må man stå frem og fortelle at man er et offer, en som har vært utsatt for fæle greier.
«Endelig en plate som tar opp hvor tøft det er å leve» ropes det fra alle talkshow på TV, og artistene må pliktskyldig stille opp og ta lysløypen og fortelle om dette som ligger vedkommende så uendelig på hjertet – så uendelig at det her og der også kan komme en skvett tårer når situasjonen krever det.
Dette blir en såkalt «vinn-vinn»-situasjon, for det største for folk som lager TV er å vise frem i beste sendetid folk som får til å gråte litt.
Det er derfor sportsreporteren gjentar og gjentar til VM-vinneren: «Men har du snakket med din bestefar? Hva sa bestefar? Gråt du da du snakket med bestefar? Kan du tenke deg å gråte litt for oss nå?»
I stedet for å be reporteren ringe sin egen bestefar, skjønner VM-vinneren at det antagelig hører med å fortelle hele Norge hva private samtaler med bestefedre har handlet om. Når vedkommende så gjør det, kan du se at reporteren nesten holder på å falle om av begeistring – for dette utgjør et høydrag i TV-karrieren.
Det er nok derfor livet har bydd på så uendelig mange tildragelser for våre artister. Tildragelser som har ligget der i årevis som en stein i skoen, men som de nå heldigvis kommer på, og er i stand til å stå åpent frem og snakke om – og ikke minst synge om.
Det er gripende, bare det ikke går så langt som med standup-komikeren som i slutten av showet sitt stod frem som homofil – men som da neste show skulle på luften viste seg å ha forandret mening.
Selv hadde jeg en lykkelig barndom. Det er vel derfor artistkarrieren min egentlig aldri tok av.
