helgejordal01
TILBAKE I BERGEN: – Teater handler ikke om pen i tøyet-faktoren, men om å fortelle noe fint til folk enten de er fra Bergen eller Kirkenes, sier Helge Jordal, som denne uken er tilbake i Bergen med suksessforestillingen Førstereis.

– Hadde eg ikkje spelt, hadde eg sikkert vært gangster

Del artikkelen i Sosial medier

FRA ARKIVET: Helge Jordal er ute på sin tredje turne med Førstereis, stykket om den misbrukte «tyskerungen» Martin, som rømmer til sjøs fra Garnes guttehjem i 1959, 15 år gammel. Denne uken kan du se forestillingen i Bergen.

Først publisert 24. mai 2017 // republisert 10. juli 2020

helgejordal7
ELSKER Å STÅ PÅ SCENEN: – Det å spille er min måte å finne livsglede og overskudd, sier Helge Jordal.

Vanligvis trenger jeg et stille lokale med lav takhøyde for å gjennomføre et øye til øye-intervju. Etter mange år som entusiastisk konsertgjenger er jeg litt hørselskadet, og jeg er heller ikke særlig god til å lese på munnen.

Alt dette er glemt idet Helge Jordal kommer mot meg. Et kraftig håndtrykk og et «hallaien» senere benker vi oss inne på et allerede halvfullt Dr. Wiesener.

Han bærer med seg en aura av selvsikker nonsjalanse, og viser seg som en svært underholdende samtalepartner tvers i gjennom det flere timer lange intervjuet.

Det er rett og slett vanskelig å komme fra den ordrike erkebergenseren, og jeg tar meg flere ganger underveis i å tenke at dette burde vært filmet, ikke skrevet.

Men nå er det altså det som er oppgaven min, å lage tekst ut av en svært springende samtale, krydret med talløse anekdoter, høye latterutbrudd og et rent oppkomme av vidsynte kunnskaper som man kun kan erverve seg gjennom et langt og levende liv.

Jeg begynner med en begynnelse, og spør om han selv har vært førstereisgutt.

– Nei, men jeg var på vei til sjøs. De store guttene i gaten kom hjem med japanske silkeskjorter, spisse sko og grammofonplater; de var kulturbærere som kom hjem med den store verden.

Selv jobbet han som losse- og lastearbeider på Dokken.

– En gang, etter at vi hadde losset et skip fra Kina; jeg husker at det luktet så spennende; ble jeg og to kamerater enige om at vi måtte reise ut, vi også, forteller han.

– Så en dag satt jeg på en kafé og leste Dagbladet. Der stod det en annonse for Teaterskolen (nå Statens Teaterhøgskole, journ. komm.). Jeg sendte inn en søknad og kom inn, noe som ble begynnelsen på en helt annen reise.

Jordal gikk på Teaterskolen fra 1968 til 1971, etterfulgt av et praksisår på Trøndelag Teater.

Siden har han vært skuespiller på Nationaltheatret, Hålogaland teater i Tromsø og Den Nationale Scene her i Bergen, i tillegg til at han har medvirket i en lang rekke norske og svenske filmer.

På en måte går han tilbake til utgangspunktet med suksessforestillingen om førstereisgutten Martin, en fortelling som fort kunne vært i slekt med Jordals egen, dersom han ikke hadde sett annonsen fra Teaterskolen den gangen.

PÅ RAKKADIS I ANTWERPEN

Stykket er skrevet av Morten Lorentzen, som utviklet teksten i tett samarbeid med Helge Jordal og ikke minst Lasse Kolsrud, som lekte frem regien sammen med Helge.

Vi møter førstereisgutten Martin, som sitter i Panama som voksen og forteller mens han venter på noen han skal møte. Underveis hopper han inn og ut av ulike roller, der han spiller kameratene, kapteinen og en lang rekke andre, og slik får publikum til å dikte med.

– Er dere inspirert av Dario Fos enmannsforestillinger?

– Det er den samme teatertradisjonen, med røtter tilbake til commedia dell’arte. Jeg leker, og bruker det som er i rommet.

Stykket tar utgangspunkt i den norske handelsflåtens storhetstid etter andre verdenskrig, frem til oljen kom og forandret alt. Opprinnelig hadde de tenkt å lage et stykke om krigsseilerne, men ble enige om å heller gjøre noe basert på deres egen generasjon, sett gjennom øynene til «Martin».

15 år gammel rømmer han fra Garnes guttehjem etter å ha blitt misbrukt, og mønstrer på under falskt navn. I stykket blir vi med ham på vakttørner oppe på broen, på «rakkadis» i Antwerpen, julefeiring ombord, og i møtet med den vakre Christiana fra Rio de Janeiro.

– De beste sjøfolkene var de som i dag ville fått diagnosen ADHD.

– Som skuespiller oppdaget jeg at det finnes svært få teaterstykker om å seile ute, sier Jordal, som i farten kun kommer på to: Vår ære og vår makt (Nordahl Grieg, 1937) og Matros Tore Solem og hans skip (Jon Michelet og Gunnar Bull Gundersen, 1979).

– Dette overrasket meg. Livet til sjøs er en viktig del av vår identitet, med handelsflåten, skreien, tørrfisken og hvalfangsten. Likevel har det aldri vært sett på som «fint» å være sjømann. Mer enn 4000 sjøfolk ble drept under Den andre verdenskrig. Nesten alle familier her vest ble berørt av dette, men det snakkes bare om «gutta på skauen».

VI ER ALLE I SAMME BÅT

– Har du slike fortellinger fra din egen familie?

– Nei. Min far var til sjøs, men hadde «gått på land» da krigen brøt ut. Han kjørte tog; han kunne alt om kjeler og trøkk. Men sjøfarten har betydd mye mer for landet vårt enn det vi gidder å tenke på i dag. Det er bakgrunnen for dette stykket. Norge var fryktelig lukket på femtitallet.

Samtidig reiste hver fjerde ungdom ut minst én gang, og fikk oppleve en helt annen verden. Den gangen var det bruk for alle.

– De beste sjøfolkene var de som i dag kanskje ville fått diagnosen ADHD. Når ble det egentlig en diagnose? Nå er det nerdene sin tid. Den gangen var det mye viktigere å kunne ta et tak enn å sitte og lese bøker. «Send ham til sjøs så det blir folk av han» ble det sagt. Et annet uttrykk fra den tiden er at «vi er alle i samme båt». Hvem faen sier det lenger?

– Hvem er Martin? Er han komplisert eller enkel, hva drømmer han om?

– Kortversjonen er at han er en tyskerunge som er blitt ydmyket. Så stjeler han seg en ny identitet, kommer seg til sjøs, opplever verden, blir akseptert og får venner, og finner kjærligheten.

helgejordal2
SJØEN GIR OG SJØEN TAR: – Før handlet det om å leve av sjøen. Nå er det pengene som er blitt det viktigste, her i «verdens lykkeligste land», sier Helge Jordal.

I EN EGEN VERDEN

Førstereis hadde premiere på Den Nationale Scene i september 2011. Siden har Jordal spilt det enormt mange ganger over hele landet. Bare i Bergen har det vært satt opp 70-80 ganger.

– Har stykket forandret seg underveis; har du lagt til eller tatt bort noe?

– Vel, på en måte har jeg gjort det samme hele tiden. Jo bedre du kan stoffet, desto gøyere blir det å gå inn og gjøre det. Jeg har lagt til ting dersom det har skjedd noe spesielt, men erfaringen min er at denne historien fungerer best når jeg holder meg til manus.

– Hender det at du blir værende i rollen etter at du har gått av scenen?

– Jeg vet at pressen liker slike historier, men virkeligheten er ikke slik, med mulig unntak for høyt betalte skuespillere i Hollywood. En norsk skuespiller må kanskje spille i en barnemusikal en dag, og være med i en film en annen.

– Men det ligger vel en form for frihet der; det å gå inn i rollen og være enn annen person?

– Ja, men du trenger ikke å lære deg å bokse for det. Når jeg spiller, lager jeg en verden som jeg går inn i så lenge stykket varer. Da handler det om å være «i situasjonen», som vi sier.

– Er det lykkepillen?

– Det kan du godt si; det å spille er min måte å finne livsglede og overskudd. Kanskje jeg også hadde ADHD, selv om jeg aldri har fått diagnosen. Hadde jeg ikke spilt teater, hadde jeg sikkert vært gangster.

ELSKER KAPTEIN KROK

– Stor menneskelig dårskap ligger i bunnen av alt vi gjør på teateret; det handler om det å være menneske, og særlig de svake sidene. Det å være førsteelsker, å bare være snill og pen, er dritkjedelig.

– Liker du å spille drittsekk-roller?

– Åja, det er dét som er «å spelle»; å gi liv til gangsterne og forbryterne, de som er motsetningsfylte. Jeg elsker Kaptein Krok, han er en av mine store helter. Han er svært forfengelig, og skjønner at Peter Pan er klokere. Hver gang han taper, blir han rasende, og alle rundt får gjennomgå. Jeg har spilt ham to ganger, og gjør det gjerne igjen.

– Stor menneskelig dårskap ligger i bunnen av alt vi gjør på teateret; det handler om det å være menneske, og særlig de svake sidene. Det å være førsteelsker, å bare være snill og pen, er dritkjedelig.

– Du gjorde suksess som Tevye i Spellemann på taket. Han er snill og eiegod, men også en komplisert karakter, med jødeforfølgelsene i Tsar-Russland på begynnelsen av 1900-tallet som bakteppe.

– Det er en egen historie. Vi reiste til Kiev, der Sholem Aleichem (forfatteren av fortellingene musikalen er basert på, journ. komm.) bodde, og fikk hilst på de jødene som bor der fremdeles. Før pogromene bodde det fire millioner jøder der. Tsaren brukte jødene som syndebukker. Mange ble drept, og mange flyktet derifra, via havnebyen Odessa og ut til Europa. Noen kom også hit til Bergen.

Jordal blir stille et øyeblikk, for første gang siden vi satte oss ned på den lille brune kafeen i Sandviken.

– Jødene har opplevd mye urettferdighet, men det bekymrer meg at Israel har bygget seg opp til en av verdens sterkeste militærmakter. De vil ikke ha fred med palestinerne. Trygve Lie, som var FNs første generalsekretær, støttet opprettelsen av staten Israel. Konsekvensen ble at araberne måtte løpe for livet. 800.000 av dem ble samlet i store flyktningleirer. Trygve Lie sa at dette problemet ville bli løst over tid. Nå er det snart 60 år siden, og folk bor fortsatt i leirene.

HJERTE FOR ENKELTMENNESKET

Han blir stille igjen. Det er tydelig at dette opptar ham, og at han prøver å balansere to tanker i hodet samtidig.

– Jødenes skjebne under krigen var ofte tema i oppveksten min. Foreldrene mine kjente flere av de som ble deportert til gassovnene i Auschwitz. Etter at jeg ble voksen, så jeg hvordan Israel angrep forsvarsløse palestinske flyktninger. Da våknet jeg.

– Én urett kan ikke forsvare en annen?

– Nei.

Jordals politiske engasjement er velkjent. Fra 1977-1981 var han ansatt ved det radikale Hålogaland teater, og på 80-tallet var han sjelden å se uten et palestinaskjerf rundt halsen. Hjertet hans er alltid hos enkeltmennesket og de som tør å utfordre det bestående.

– En sjømanns liv er ikke mye verdt når kapitalen bestemmer, sier han, både med henvisning til Førstereis, og til flere kjente debatter om hvordan sjøfolk er blitt behandlet.

UBESVARTE SPØRSMÅL

helgejordal
«Å VÆRE «I SITUASJONEN»: – Når jeg spiller, lager jeg en verden som jeg går inn i så lenge stykket varer. Da handler det om «å være i situasjonen», som vi sier, forklarer Helge Jordal.

En av disse ble i fjor løftet frem i en ny bok, med tittel «Alexander Kielland-ulykken – Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene». I denne går det frem at det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål knyttet til ulykken som tok 123 liv i 1980. Nylig ble det klart at regjeringen likevel sier nei til en ny gransking.

– Alexander Kielland var plattformen som ikke kunne velte, siden den stod på fem bein. Så gjorde den det likevel, sier Jordal, som tydeligvis har satt seg godt inn i saken.

– Nå går de som overlevde av med pensjon, og tør å snakke. Jeg har lest den nye boken, og frøs på ryggen av det de forteller.

En av dem hadde advart mot at livbåtene ikke fungerte skikkelig, men ville tippe før de kom på sjøen.

– Han ødela begge armene da han hang i tauene; og reddet 27 stykker. Jeg har truffet ham, men det er en annen historie; poenget er at kapitalen gir faen i menneskeliv.

Dette mener han også understrekes av hvordan de norske nordsjødykkerne er blitt behandlet.

Staten vegret seg lenge mot å gi dem kompensasjon for skader de var påført under pionerarbeidet på 60- og 70-tallet. Etter flere runder i rettsapparatet og medhold i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, vedtok Stortinget endelig i 2014 at tidligere nordsjødykkere og etterlatte skulle tilbys en kompensasjon på 2,2 millioner kroner for skader de pådro seg ved dykking i Nordsjøen.

– De vant frem i Strasbourg, men saken er ikke over ennå. «Sjøen gir og sjøen tar» står det i en gammel sang. Folk var godt kjent med dette i gamle dager. Det handlet ikke om pengene, men om å leve av sjøen.

– Nå er det pengene som er blitt det viktigste, her i «verdens lykkeligste land». I mellomkrigstiden var vi et av Europas fattigste land. Da brydde folk seg om hverandre. Jeg synes det er nifst å høre hvordan man omtaler innvandrere i dag.

NORDAHL GRIEG FORTSATT AKTUELL

Jordal fikk også med seg Mikal Lerøens gripende Brennpunkt-dokumentar både om hvordan faren ble drept i Persiabukten i 1987, og manglende oppfølging og ettervern av norske sjøfolk som opplevde at skipene de var ombord på ble rakett- og bombemål mens de fraktet olje og høyeksplosiv bensin.

– Det å spille er min måte å finne livsglede og overskudd. Kanskje jeg også hadde ADHD, selv om jeg aldri har fått diagnosen.

– Han hang jo faen meg ut Johan Reksten. Det viste seg at den ene motoren var ødelagt, slik at de ikke klarte å holde tritt med konvoien.

NRK har i ettertid blitt anklaget for ikke å ha ivaretatt Rekstens tilsvarsrett. Brennpunkt-redaksjon har beklaget dette, samtidig som de forklarer at de ringte flere ganger til det telefonnummeret som er oppgitt på rederiets hjemmeside. Da Nettavisen skrev om saken, avslo Reksten-familien å kommentere beskyldningene i Lerøens dokumentarfilm.

– Det er samme historien som Nordahl Grieg fortalte i Vår ære og vår makt, mener Jordal.
Dette teaterstykket ble uroppført på Den Nationale Scene våren 1935, og tar opp rederes spekulasjon med sjøfolkenes risikofylte arbeid under første verdenskrig.

– Den gangen handlet det om at redere kjøpte opp båter som nesten ikke kunne flyte, og sendte de ut, med last og mannskap, nesten sikre på at de ville bli torpedert. Etterpå kunne de kreve erstatning fra forsikringsselskapet.

– Kunne Vår ære og vår makt vært satt opp på nytt i dag?

– Kanskje. Det er veldig bra skrevet, men persongalleriet er nok noe karikert i forhold til hvordan vi ville gjort det idag. Vi måtte nok også funnet en aktuell inngang.

– Er det et stykke med «best før»-merking?

– Nei, tvertimot. Det samme skjedde i 2. verdenskrig og altså også i Persiagulfen. Som jeg sa; en sjømanns liv er ikke mye verdt. Det går igjen hele tiden.

Enmannsforestillingen Førstereis spilles på Ole Bull Scene i dag (onsdag 24. mai), i morgen, på fredag og på lørdag.

helgejordal3
KAPITALEN RÅR: – En sjømanns liv er ikke mye verdt når kapitalen bestemmer, sier Helge Jordal, både med henvisning til Førstereis, og til flere kjente debatter om hvordan sjøfolk er blitt behandlet.

 

Del artikkelen i Sosial medier

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this