KÅSERI: Hvis du spør noen i dag om de har blitt «et gangs menneske», vil de vel lure på om det dreier seg om flere vekttall i matematikk.
«Tiden krever at der vites meget» sa den gamle skolemannen Hartvig Nissen en gang på 1800-tallet. I dag kunne vi kanskje ha sagt med Magne Raundalen at «det hjelper ikke med intelligens hvis du ikke er riktig klok». Vi vet mye. Men forstår vi det?
Aldri har vi hatt et høyere utdanningsnivå. Ble vi klokere? Snillere? Klarer vi å omsette det til gode handlinger? Det er vel ikke så mye som tyder på det. Når det gjelder vår evne til å tenke «me first», gjerne på bekostning av felleskapet, ligger vi nok flere lysår foran våre forfedre. Gjorde det oss gladere?
Før kunne vi hente lærdom fra store fortellinger fra de som hadde vært ute i verden og observert alt som foregikk. Knut Hamsun kjørte trikk i Chicago. Jon Michelet stod til rors i passat-vinden. De studerte menneskene, ikke ved å lese om dem, men ved å leve med dem. Være midt iblant dem når all slags menneskelig karakter og psyke bød hverandre opp til dans.
I dag er også romanforfatterne bevæpnet med lange utdanninger fra universitet og skriveakademier. Men vet de av den grunn noe mer om hvordan verden ser ut? Vet de noe mer om hvordan livet er ute blant folk?
Hva med å bli en person andre stoler på? Eller et menneske som skryter opp andres styrker og overser deres svakheter?
På de fleste områder må du i dag ha papirene i orden før du får utfolde seg. Bortsett fra når det gjelder å få barn. Der trengs det fortsatt ingen andre kvalifikasjoner enn de som gjaldt på Adam og Evas tid. Pussig i grunnen når du vet hva omsorgssvikt kan koste samfunnet og den enkelte.
Lenge kastet vi penger etter barn som var havnet i barnevernet, helt til vi skjønte at pengene ikke kan erstatte kjærligheten disse barna ikke fikk. Kjærlighet og omsorg kan dessverre bare erstattes av mer kjærlighet og mer omsorg. Hverken penger eller doktorgrader i samfunnsøkonomi endrer på dette.
Uansett om du skaffer deg så mange mastere og doktorgrader at du nesten ikke kan gå, så er det altså ikke sikkert at du blir et «gangs menneske». Skal du bli det, så trengs det mer enn gode eksamenskarakterer. Trenger du kanskje å få lagt noen myke fendere mellom deg og livets brutale sementkaier?
Hva med å oppføre seg slik at man blir ønsket av noen? Kunne det være noe? Alltid kjenne seg velkommen, og vite at man blir savnet når man er et annet sted? Hva med å bli en person andre stoler på? Eller et menneske som skryter opp andres styrker og overser deres svakheter?
Hva med å prøve å være litt nyttig for andre enn seg selv? Selv om lønna er liten og bare blir betalt i takknemlighet? Det er ikke sikkert at du blir så forbaska lykkelig, men kanskje får du det moro sammen med folk du liker. Kanskje blir livet rett og slett til å holde ut. Kjenner du forresten noen som misliker vennlighet?
«Bry deg om flokken din» sa Per Fugelli. Prøv å få med deg noen kveldskurs på Livets Friundervisning om hvordan du gjør det. Da kan det hende at du går ut av dette livet med et lite smil om munnen og en følelse av å ha vært med på en fantastisk reise. Det ble kanskje ikke fylt med gods og gull, men klarte du å bli «et gangs menneske», så tilhører du uansett flottenfeierne.
Livet er komplisert og å leve det klokt er krevende. Det er i grunnen mye lettere å lage et kåseri om det.
