Oslo hadde deLillos. Trondheim hadde DumDum Boys. Bergen hadde Pompel & the Pilts. Men det forble vår hemmelighet. Lørdag kveld spiller de på Bergenfest.
– Som tenåring hørte jeg på mye forskjellig. Jeg begynte å interessere meg for musikk ganske tidlig, forteller Per Arne «Piddi» Fjeldstad.
– På scenen er det sagflisene i skoene som styrer butikken.
– Jeg fikk kassettspiller da jeg var åtte år gammel, og de første kassettene jeg fikk velge selv var med Rolling Stones og Deep Purple. I midten av tenårene begynte jeg å høre på tungrock og pønk, og jeg spilte en del tungrock da jeg var 16-17 år, men det var ikke helt min greie. Tungrockgitarister spiller så fort.
RASKE LÃ…TER
– Jo, men hører man på tidligere sanger av Pompel, Kjellerteipen for eksempel, så går det jo fort? Det er raske låter?
– Ja, nesten pønk. Da vi startet Pompel, var det tuftet på en blanding av punk og blues og tradisjonell rock’n roll. Men jeg har aldri spilt i pønkeband, jeg var et par år for ung for det. Men jeg kjøpte jo singlene til Sex Pistols, og satt med store øyne og kunne ikke skjønne at noe kunne være så tøft. Da var jeg vel 12 år.
– Så skjer det en endring?
– Det gjør det nok, ja. Heavyrocken ble mer og mer faset ut da jeg var i 18-19- årsalderen. Jeg ble mer opptatt av musikk som var enklere og mer direkte, og så ble jeg etterhvert interessert i tekster, og der faller heavyrocken gjennom med monstre og drager og alt det der; det var jeg ikke så fascinert av.
– Når ble det gitar?
– Min far spilte gitar, og vi hadde en gitar med nylonstrenger hjemme. Jeg lærte de første tre grepene av ham da jeg va ti år gammel. Jeg oppdaget at du kan spille mye på tre grep.
– Så spilte jeg også piano et par år, men det var ikke min greie, det var mer et ønske fra min mor, egentlig. Det var gitar for meg. Vi hadde et slags band på Hylkje i Åsane da jeg var 12-13 år, og vi spilte på fotballfester. Jeg tror vi kalte oss Torpedo. Vi spilte coverlåter.
SAGFLIS I SKOEN
– Var du, og er du, en beskjeden fyr?
– Ja, jeg er nok det. Men i enkelte situasjoner må du jo late som om du er tøffere enn du er. På scenen og som frontfigur i Pompel er det sagflisene i skoene som styrer butikken. Da kommer du i en annen modus.
– Når traff du Frode Unneland?
– Jeg ble tipset om Frodis da han bodde på Tertnes og var 14 år. En kompis av han skrøt sånn og sa han var en veldig god trommis. Så fikk jeg høre han, og kompisen hadde jo rett. Dette var helt på slutten av 70-tallet.
– Da jeg var 18 og Frode 16 så begynte vi å spille i et band som het Artificial Souls. Det var et Åsane-band som aldri kom seg ut av øvingslokalet. Det var Frode, meg og Erik Trenchard, Terje Schumann Olsen og Arve Øverland.
– Jeg hadde en klar idé om at jeg ville starte en trio. Frodis også. Men han spilte med et annet Åsane-band, som het The Rub.
– Musikkpressen i Oslo mente at det ikke kunne komme noe bra fra Bergen. Det skrev de vel mer eller mindre svart på hvitt.
– Så lette jeg etter et øvingslokale og fikk etterhvert et lokale i Skostredet. Der øvde vi fra 1988 til 1994 i kjelleren. Og da kom også Kjellerteipen.
– Vi øvde inn de låtene som er på den teipen, de hadde jeg skrevet på forhånd, jeg var vel 23 år da jeg skrev de låtene. Dette var de første låtene jeg skrev på norsk. Jeg prøvde å skrive på engelsk, jeg skrev en haug med låter på engelsk, og ingen av de tåler dagens lys. For meg var det helt tullete å skrive på engelsk, sier Fjeldstad.
Dette er på samme tidspunkt som Dumdum Boys og deLillos blir store i Norge. Pompel & the Pilts forblir en bergensk hemmelighet.
AVTALE MED POSTKONTORET
– Både Dumdum Boys og deLillos var inspirasjonskilder for meg; de viste at det gikk an å lage bra rock med gode, norske tekster. Jeg var fan av begge de to bandene på den tiden.
– Kunne ikke dere blitt like store, hvis du legger beskjedenheten til side i noen sekunder?
– Det var veldig vanskelig å nå ut av Bergen på den tiden. Musikkpressen i Oslo var ganske bergenskeptiske. De mente at det ikke kunne komme noe bra fra Bergen. Det skrev de vel mer eller mindre svart på hvitt.
– Det er altså ikke en myte?
– Nei, det er ikke en myte. Altså Barbie Bones, da de skulle sende demotaper til Oslo, så hadde de avtale med han på postkontoret om at han måtte vri på stempelet, slik at man ikke kunne lese at avsenderen var fra Bergen. Det var vanskelig, og vi var jo i Oslo et par ganger og spilte, men det ble ikke noe mer.
– Kunne det blitt mer?
– Vel, det er jo flere ting som spiller inn. Mangel på ambisjoner, kanskje. For meg personlig var det manglende tro på at det kunne bli noe særlig mer, jeg var jo overrasket over at det begynte å komme folk for å høre på oss. Og at den første platen solgte ut. Er det noen som gidder å kjøpe dette, liksom?
– Men det var det, og kritikkene var gode den gang som nå?
– Vi var kjempehappy, det gikk over all forventning. Men jeg har aldri hatt veldig god selvtillit. Jeg syntes alle andre var mye bedre. Dessuten skjedde det mye på den tiden. Jeg ble jo far; Johannes kom til verden i 1993, og da får man gjerne et annet fokus.
– Samtidig var jeg glad for å være kvitt presset med å produsere nye låter når jeg egentlig ikke følte at jeg fikk det til. Jeg tok knapt i gitaren før i 1997, da jeg ble spurt om å lage en forestilling med Jan Eggum og Arne Bendiksen.
– Det var gøy Ã¥ fÃ¥ spilt litt igjen. Jeg lærte en del av det, og hadde jeg sceneskrekk sÃ¥ forsvant den i den perioden med tretti forestillinger. Det var kjekt Ã¥ fÃ¥ jobbe med de folkene.Â
– VI HET EGENTLIG GUD
– Fortell om Evig Din For Alltid – hva skjedde?
– Jeg ble kjent med Petter (også kjent som Sergeant Petter, red anm.) for ti år siden. Han begynte å spille med meg i Syk Pike ved en tilfeldighet, en annen kunne ikke og Petter tilbød seg. Vi fant tonen musikalsk, og har vært gode kompiser siden.
– Vi het egentlig Gud. Jeg mente det var verdens tøffeste bandnavn.
– Så ringte Frode meg for fem år siden og sa: «Kan vi ikkje komme oss i øvingslokalet og få øvd litt og spelt litt etter gammalt?» Jeg syntes det var en god ide. Frodis og Petter kjente ikke hverandre, men jeg var sikker på at de kom til å klikke godt sammen, og det gjorde de. Petter hadde øvingslokale. Vi møttes og drakk øl og spilte, og Petter sa: «Helvete for en trommis!» Han har ikke brukt andre trommiser siden.
– Tilfeldigvis var Frank Hammersland i byen. Vi kjente han fra før. Vi skulle ha en øving og ba han stikke innom. Han tok med seg bassen , og så spilte vi og tenkte: Jøss, dette låter jo egentlig ganske fint. Jeg husker veldig godt at det første vi spilte var «Levva Livet» av Åge Aleksandersen. Jeg tror vi spilte den sammenhengende i et kvarter. Så dro Frank tilbake til Oslo og begynte å skrive låter på norsk.
– Hva med navnet?
– Vi het egentlig Gud. Jeg mente det var verdens tøffeste bandnavn, og det het vi en god stund, men så var det noen som mente at det var et tullenavn. Så var det mye frem og tilbake. Det ble altså Evig Din For Alltid. Kanskje ikke verdens beste bandnavn. Det e no det det e.
– Etter en stund hadde vi noen låter og så på hverandre: Vi ska’kje bare lage en plate då? Og sånn ble det. Alle bidro med 2-3 låter hver. Så kom Yngve Sætre med (eks-vokalist i Barbie Bones, plateprodusent for en haug med band, deriblant DumDum Boys). Apollon Records ville gi ut platen, og det passet jo fint.
– NRK i hovedstaden gjorde intervju med dere, husker jeg?
– Ja, vi fikk mye buzz rundt den første platen. Litt mindre pÃ¥ resten. Det var vel nyhetens interesse. Men Evig er det beste bandet jeg har spilt i. NÃ¥r du spiller i et band som er sÃ¥ bra musikalsk som det de folkene er… de skjønner alt, de har innspill som gjør at lÃ¥tene dine blir mye bedre enn du kunne forestille deg, og ingenting mÃ¥ inn med teskje; det er dødsfett Ã¥ spille i det bandet.
– Skuldrene er lave, jakken er løs, vi har ingenting å bevise; vi skal bare lage én plate i året og gjøre noen spillejobber. Vi gjør ikke dette for andre enn oss selv.
– Tar du permisjon fra jobben med IT for å jobbe med Evig?
– Ja, i Ã¥r gjorde jeg det. I fjor tok jeg ut ferie, men da fikk jeg kjeft hjemme, smiler Fjeldstad.Â
POMPELS ETTERMÆLE
– Hvordan jobber du med tekst?
– Jeg brukte mer tid på tekstene før. På den nye Evig-platen er tekstene relativt korte. Det er ikke så mange ord, jeg prøver å være mer effektiv.
– Hva med Blå dager? Det er noe skittent der, hvor kommer det fra?
– Vel, det begynte med refrenget. Jeg satt med gitaren. Teksten kom ganske kjapt. Jeg fikk et bilde i hodet. Det handler egentlig om en jente som er deprimert.
– Jeg tenkte at hun var prostituert?
– Nei, altså det kan hun jo sikkert være. Men nå er det lenge siden jeg skrev den, jeg skrev den vel i 1989.Det var litt det samme med Fineste klær; jeg skrev den på sammen tiden, men den låten ville jeg trekke. Vi kan ikke spille sånn musikk, sa jeg.
– Var det ikke sikkert den skulle være med på platen?
– Neinei. Men jeg hadde altså refrenget, jeg visste jo at det var catchy. Men faen heller, vi spiller jo rock’n roll, vi kan ikke drive på med dette, tenkte jeg. Men så skjedde det noe, vi ble enige om å prøve. Er det bra så gjør vi det og driter i sjangeren. Så den kom jo med på platen.
– Nå kommer Pompel med EP, samtidig som du bidrar mye på Evig. Hvordan velger du?
– Dette blir ikke noe problem, for Pompel er ikke på gang igjen. Vi spilte releaseparty før jul på grunn av at vi ga ut samleplaten Skostredet Forever. Og så spiller vi på Bergenfest fordi vi ble spurt. Og så blir det ikke mer Pompel – i hvertfall ikke på veldig lenge.
– Hvorfor? Garage tok jo fyr i desember i fjor?
– Ja. Det var veldig gøy. Men det hadde ikke vært så gøy om vi hadde spilt mye i perioden før. Selv om ting er veldig fett den dagen. Det ble en egen greie fordi det var release, du kan ikke tro at du kan gjenta det og at det skal bli like gøy. Jeg tenker også på Pompel sitt ettermæle; da er det bedre at man ikke spiller i øst og vest.
– Det var helt topp på Garage. Men det blir jo gøy i teltet på Bergenfest. Vi gleder oss.
– Før vi gir oss; jeg har lovet noen venner å spørre om Flosshatt & Tryllestav. Hva handler den om?
– Hm… den låten der, ja. Den låten, den teksten der, den er… den tror jeg egentlig er en slags psykotisk drøm, på en måte. Jeg tror det er et forsøk på å beskrive en eller annen form for  uvirkelighetsopplevelse.
– Jeg husker ikke egentlig hva den handler om. Jeg så egentlig for meg en film, nesten, der det var masse rare ting som skjedde, en slags magiker, nei, det er en veldig rar tekst, og det var en tekst jeg også skrev i 1993, den sitter ikke ferskt i minnet. Men det er en fin låt. En slags fantasi. En drøm, kanskje.
