PÅ ØRET: Nytt album fra Wardruna, debutplate fra islandsk-bergenske Húm, ny og etterlengtet EP fra The Off Key Hat – og en gammel juleslager oppdatert av Texas-trioen Khruangbin.
Først til denne ukens absolutte innertier. Etter å både ha skrevet deler av den dramatiske musikken til og spilt i den kanadiske tv-serien The Vikings (når kommer det et eget album med Wardrunas majestetiske filmmusikk?) er bandets skaper Einar «Kvitrafn» Selvik ute med en samling med akustiske versjoner både av kjente Wardruna-låter, uutgitte sanger fra The Vikings og nytt materiale. Og ja, det er bare å gi seg over – nok en gang.
Både gjennom de to platene han har laget sammen med Ivar Bjørnson (Skuggsjá og Hugsjá) og Wardrunas Runaljod-trilogi (Gap Var Ginnunga, Yggdrasil og Ragnarok) står Selvik bak noe av den mest nyskapende musikken som er frembrakt i norske studioer gjennom de siste ti årene.
Jeg får assosiasjoner både til islandske Sigur Rós – spesielt den lille snutten fra tv-serien Game of Thrones, der de gjorde en egen versjon av den tilbakevendende sangen Rains of Castamere i Joffrey Baratheons bryllup (også gjort av The National) – men også til Ola Snortheims kortlevde norske folkrock/elektronika-band Langsomt Mot Nord (med blant andre Jørn Christensen og Espen Beranek Holm) – og til gamle norske stev.
Det er veldig skikkelig gjort. Fremført på gamle norske instrumenter som kraviklyre, taglharpe og bukkehorn føles det som om han virkelig har klart å dra til side det tunge sløret foran forgangne tider.
Det høres autentisk ut, omtrent som om Selvik selv skulle være en overvintret viking som gir oss den eneste biten av fortiden han har fått med seg ekte og uberørt fra sin egen tid – som må ha vært en gang på 400-500-tallet, da de eldste skriftene i Den eldre Edda sannsynligvis ble til, og deretter ble fremført i en lang muntlig forteller-stafett som fortsatte lenge etter at de først ble nedtegnet mange hundreår senere.
Nå gir Selvik nytt liv til denne tradisjonen, ikke minst gjennom hans tolkning av den gamle norrøne skapelsesberetningen og dommedagsprofetien Voluspå («trollkvinnens spådom»), sannsynligvis skrevet en gang på 900-tallet.
Akkompagnert kun av det enkle norrøne strengeinstrumentet synger Selvik her – med en stemme som faktisk minner litt om Sondre Bratlands – åtte av diktets 66 (!) vers – like frem til paradisløftet i vers 64 (noe som tyder på kristen påvirkning):
«Sal sér hon standa sólu fegra / Gulli þakðan á Gimléi; / þar skulu dyggvar dróttir byggja / Ok um aldrdaga ynðis njóta» («Gimlesalen ser ho stå der meir fager enn sola / med taket tekt av gull / der skal skuldfrie ætter bu / og leve lukkeleg i alle dagar»).
Sangen er ute som første singel fra albumet, inkludert en svært spesiell video der deler er tatt opp i en finsk ulvegård (kanskje som et bilde på Fenrisulven, som ifølge Voluspå skal sluke Odin hel?).
Det høres autentisk ut, omtrent som om Selvik selv skulle være en overvintret viking som gir oss den eneste biten av fortiden han har fått med seg ekte og uberørt fra sin egen tid.
Albumets siste spor er Helvegen, som også er med på albumet Yggdrasil (2013) – og som Aurora har gjort en gripende konsertversjon av sammen med Wardruna (jeg antar den blir med i den kommende sesongen av The Vikings) – her i en nedstrippet versjon der Selvik sorgtungt fremfører en tekst om veien over Gjallarbroen til Dødsriket, «løyst frå banda som batt deg» – før han finner trøst i de poetiske ordene fra det gamle visdomsdiktet Håvamål:
«Døyr fe / døyr frendar / døyr ein sjølv også / Men eit godt namn døyr aldri / Døyr fe / døyr frendar / døyr ein sjølv også / Eg veit ein som aldri døyr: / Domen over den som er daud».
Hver gang jeg gir høyeste terningkast, spør jeg først meg selv om dette er et album jeg fortsatt vil spille om fem – kanskje ti – år. Svaret denne gangen var enkelt. Det nye Wardruna-albumet er tidløs musikk som vil tåle å spilles like frem til Ragnarok og etter, når – ifølge Edda-diktet Vavtrudnesmål – ekteparet Liv og Livtrase starter en ny og bedre verden.
Musikk fra drømmeland
«Húm» er islandsk for grålysning, og passer bra som navn på et band i startgropen. Med vokalist Rakel Kristjánsdóttir i front er denne islandsk-bergenske sekstetten et spennende tilskudd til vår lokale musikkflora.
Bandet beskriver selv debutalbumet som «en krysning av Björk akkompagnert av Jaga Jazzist via Bill Evans og Portishead». Legg til noen late strofer fra Getz/Gilberto og Bo Kaspers Orkester, og du er omtrent der.
Låten som allerede har festet seg, heter Snertu mig («ta på meg»), et vakkert lite hvilespor som passer veldig bra tidlig på morgenen, når du ennå ikke er helt våken, og drømmene fortsatt holder et grep i tankene. Deretter får vi Lena, som er nesten prog, men bare nesten. Selv et taktskifte høres ut som om de bare går fra sneglegir til krabbegir, og den korte trompetsoloen (Tancred Husø) er mer vennlig konverserende enn gjennomtrengende og sjelegranskende ala Miles Davis.
Vaktu með mér skiller seg ut ved at den – slik tittelen antyder – tar tempoet noen hakk opp. Med repeterende indiegitar (Bård Aarvik) og en vokalist som synger duett med trompeten er dette en fengende liten perle – og den som minner mest om en av Björks gamle popsingler. Dessuten har jeg alltid vært svak for låter med en ordentlig slutt. Utfading er feigt.
Svingende brexit-poesi
Det har vært stille fra denne electro/house-trioen noen år nå, men nå er de tilbake, og det med en slik låt som fester seg umiddelbart – og blir der (på en god måte, altså).
Michelle Manetti synger med fraværende tilstedeværelse (om det gir mening), og viser slik slektskap til flere britiske indievokalister (Tracey Thorn, Martina Topley-Bird).
Teksten – skrevet av Leon Mayes – handler muligens om brexit, litt vanskelig å si, men bildene den skaper handler ihvertfall om svik og oppbrudd – pakket inn i et svært poetisk språk:
«Yesterday we hung the moon / danced it on back down to earth / got our heads down into the gloom / and you treat my love just like a curse».
Ny julefavoritt
Julen kom tidlig i år med denne gavepakken fra twangmesterne fra Texas, som gjør sin egen vri på den gamle Vince Guaraldi-klassikeren (fra albumet A Charlie Brown Christmas, utgitt julen 1965).
Liker du bandet fra før (kanskje du er en av de heldige som opplevde dem live på Nattjazz i sommer) så vet du hva du får:
Noe statisk, men svært vennlig og melodiøs (halv-)instrumentalmusikk, laget i et krysningspunkt mellom The Shadows, Jimi Hendrix og thailandsk 60-tallspop – men med bedre lyd.
