Sunt Rett Hjem
NORSKE KULTHELTER: Airbag er kulthelter både i Norge og utlandet, og denne kvelden viser de hvorfor. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Sympatisk progfestival

Helgens store, lille progfestival på USF Verftet er over. Sviktende publikumsoppmøte satte en liten demper på stemningen, men vi som var der, kunne gå hjem med store konsertopplevelser innabords.

Kunstnerisk var Close to the Rain-festivalen en stor suksess, og forhåpenligvis blir det flere. Men art for arts sake, money for Gods sake, som 10cc så treffende sa det. Penga rår, så vi får se.

Ingen som har levd en stund har et likegyldig forhold til grupper som Yes, King Crimson, Genesis og Emerson, Lake & Palmer.

Hatten av for arrangørene som likevel satser på å klare det økonomisk, for publikumspotensialet er stort. Progrock er en høyt elsket sjanger, og ingen som har levd en stund har et likegyldig forhold til grupper som Yes, King Crimson, Genesis og Emerson, Lake & Palmer. Bare for å nevne noen av de største navnene.

Men det blir håpløst å forklare og definere musikkstilen. Den er grenseløs, og låner elementer fra all slags musikk. Nok om det. Festivalen gikk over to dager, men denne betraktningen gjelder lørdag kveld.

SOFT MACHINE ANNO 2019: John Etheridge (til venstre) spilte med Soft Machine i perioden 1976-1978. Han var også med på fjorårets album, Hidden Details, og har vært med i prosjektbandet Soft Machine Legacy. Art Themen (til høyre) er en legendarisk britisk jazzmusiker som blant annet har spilt med Stan Tracey og Jack Bruce. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Lørdag kveld på Sardinfabrikken

Vi blir for seine! Soft Machine går på som første band innomhus, og dette rekker vi ikke. Skyld på enveiskjørte gater, regnet, Hansa eller manglende parkeringsplasser. Vi kommer for seint, og får med oss bare to låter av legendariske Soft Machine. Bandet som ble startet så tidlig som i 1966 av Robert Wyatt, Kevin Ayers, Daevid Allen og Mike Ratledge. Men ingen av dem er med lenger, for Soft Machine har gjennom årene hatt flere utskiftninger enn Trump-administrasjonen.

Dagens utgave er en kvartett der rytmeseksjonen består av trommis John Marshall, som snart fyller 79 år, bassist Roy Babbington som er ett år eldre, saksofonist Art Themen (79) og John Etheridge på gitar – som er rene ungfolen med sine 71.

Spilte de bra? Hold kjeft, dette er Soft Machine, og sånt spør man ikke om. Vis litt respekt!

Hva er oddsen for å oppleve denne besetningen igjen på en bergensk scene? Bandet er en league of gentlemen; uangripelige tidsvitner over en æra i rockhistorien.

Spilte de bra? Hold kjeft, dette er Soft Machine, og sånt spør man ikke om. Vis litt respekt! (Men fra pålitelige kilder, som selvsagt er hemmelige, blir det opplyst at bandet leverte varene, og vel så det)

For et flott sted å ha festival! Lyden er god, og scenen høy nok til at man får se alt som foregår. Man kan henge i baren, eller gå ut i kafeen. Eller nyte stillheten ute, om ikke tinnitusen blir for plagsom for gamle progrockfans.

RIFFBASERT OG INSTRUMENTALT: Panzerpappa ble startet for tjue år siden, og spiller en stil som jeg i ungdommen kalte jazzrock. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Så er det klart for Panzerpappa, det første av tre Oslo-band på rad. Gruppa ble startet for tjue år siden, og spiller en stil som jeg i ungdommen kalte jazzrock, men som den blærete besserwisseren på reallinjen kalte fusion. Han ville vise seg som mer bevandret innen musikk enn den gemene hop. Jaja, han fikk stygg kone og stygge barn, og jeg vet ikke hvorfor han dukker opp når jeg skal skrive om Panzerpappa.

For Panzerpappa spiller selvsagt bra med så lang fartstid. Spesielt Steinar Børve farger musikken med sitt saksofonspill. Det er riffbasert og instrumentalt, men etter en halv time savner jeg nærheten og kommunikasjonen med publikum som en vokalist gir.

Panzerpappa spiller en stil som jeg i ungdommen kalte jazzrock, men som den blærete besserwisseren på reallinjen kalte fusion.

Musikken skal visstnok være humoristisk, men humoren viser seg mest i låttitlene – som de har gitt vanvittige titler som Spartansk Mambo no. 5, Seriell ballade og Farlig vandring (på tynt vann). Alle tre fremført denne kvelden. Han besserwisseren hadde sikkert forstått mer enn meg. Nei, no ble jeg slem, men vil ikke gi mer enn terningkast tre.

PROG SÅ DET HOLDER: The Windmill er så varmt og melodiøst at jeg blir en vaggende geleklump med fårete smil. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Overgangen til The Windmill er stor. De har pyntet seg med røde jakker for liksom å vise at det er litt show, og at de er uhøytidelige. Sånt liker jeg. Plenty humor her.

Var ikke dette orgelriffet fra Camel? Og var ikke fløytesoloen farlig lik den fra Supper’s Ready av Genesis? Joda, so what?

Bandet stjeler som ravner fra klassiske proggrupper, og de vet at vi hører det.

Var ikke dette orgelriffet fra Camel? Og var ikke fløytesoloen farlig lik den fra Supper’s Ready av Genesis? Joda, so what? Det er vel lov å la seg inspirere?

Mesteparten av kveldens repertoar er hentet fra tredjeplata Tribus, som kom i fjor, inkludert den tjuefire minutter lange The Tree. Yes, dette er prog! Det er så varmt og melodiøst at jeg blir en vaggende geleklump med fårete smil.

To, noen ganger tre, gitarister og keyboard skaper et flott og detaljrikt lydbilde, og tidsmessig passer det inn i første halvdel av syttitallet. Gruppa har fått en ny fan, og jeg stikker rett bort i merchen og kjøper Tribus.

AIRBAG OVERBEVISTE: Asle Tostrup (til venstre) og Bjørn Riis i dialog over hver sin gitar. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Kvelden ble avsluttet med Airbag, som fikk spille et fullt sett, inkludert ekstranummer. Ti år etter platedebuten er de kulthelter både i Norge og utlandet, og denne kvelden viser de hvorfor.

Takk til Bjørn Riis & co for den beste rockkonserten på lang, lang tid.

Vi får høre Identity (2009) i sin helhet, og helt fra den rolige åpningen i Prelude til gitaren dør ut i Sounds That I Hear er det pur vellyd å høre. Det er som om Identity får nytt blod og blir revitalisert.

Men vi får mer. Først en knall versjon av Killer fra den siste platen, Disconnected, før de introduserer Sunsets som «work in progress». En låt de jobber med, som en gang vil bli innspilt. Spennende.

Så avslutter de med Redemption fra The Greatest Show On Earth, og jeg er helt overveldet. Det er som en renselse, eller noe sånt. Så takk til Bjørn Riis & co for den beste rockkonserten på lang, lang tid.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this