A-ha er blitt kritisert for å spille nøyaktig den samme settlisten kveld etter kveld på Cast in Steel-turneen. Jeg synes ikke det gjør noe, for dette er ikke konserter som er ment å utfordre publikum. Det vi fikk på Koengen i går, var rett og slett klassisk A-ha i rikelige doser, dessverre noe skjemmet av dårlig lyd, fra et samspilt band som tydeligvis trives både med hverandre og publikum.
Mens vi stÃ¥r og venter pÃ¥ A-ha, kommer Brian Eno-klassikeren Sky Saw (1975) over PA-anlegget, med sagblad-gitar fra Eno selv («snake guitar» stÃ¥r det i coveret). Hørte du den den gangen, fikk du et slags forvarsel om hva Eno senere gjorde med Talking Heads – og U2. Det er synd at han aldri fikk produsert A-ha; med deres teft for gode pophooks og hans innovative mÃ¥ter Ã¥ jobbe i studio pÃ¥ kunne det ha blitt virkelig oppsiktsvekkende.
LES OGSÃ…: Norges eneste supergruppe
A-ha anno 2016 er ikke lenger et band klar for å gå i en slik retning. Slik jeg har oppfattet det, er verdensturneen, som fikk sin avslutning i går, mer en feiring av alt som har vært, fra tre musikere som, ala Rolling Stones, kun møtes profesjonelt.
Han minner litt om min lillebror; han blir ikke gammel slik som andre blir gammel.
PA-anlegget slås av, scenen bades i lilla lys, og en tung elektronisk rytme akkompagnerer de tre aldrende popikonenes inntog. Magne og Paul ser ut som det de er, nemlig middelaldrende menn, mens Morten, selv om han skjuler seg bak store solbriller, ser uforskammet fresh ut. Han minner litt om min lillebror; han blir ikke gammel slik som andre blir gammel.
Hemmet av stadionlyd
De Ã¥pner med I’ve Been Losing You, som fortsatt høres ut som noe Simple Minds kunne kokt opp i et lyst øyeblikk. Den fÃ¥r en lang avslutning, der bassen bølger gjennom oss, før det hele punkteres med to skarpe skarptrommeslag – og vi er over i Cry Wolf. Begge er gode lÃ¥ter Ã¥ fÃ¥ publikum i gang pÃ¥, og det hele toppes med den Prince-lignende Move to Memphis (fra Memorial Beach, innspilt i Paisley Park) – med funky bassgitar og et gitarriff ikke sÃ¥ langt unna Kiss.
Lyden er helt OK, men heller ikke mer. Det er denne stadionlyden, som prøver Ã¥ nÃ¥ en hel slette. Den er ikke lett Ã¥ like, men den skaper likevel en slags inkluderende atmosfære, litt som gammel mellombølgeradio – som ogsÃ¥ ble brukt for Ã¥ nÃ¥ mest mulig ut. «Hallo Bergen! Velkommen til den siste A-ha-konserten – pÃ¥ denne turneen» sier Magne, og høster latter og applaus. SÃ¥ sparker de i gang Stay on These Roads (kanskje en kommentar til det han sa?).
LES OGSÅ: 30 år med A-ha
En liten synthsolo fra Magne, eller egentlig bare det repeterende temaet. Han er ikke noen dansende Ray Manzarek (RIP), men likevel en melodisk trollmann. Morten avslutter med å holde tonen veldig lenge, slik han er kjent for: «stay on these roaaaaaaads».
Stadionlyden er ikke lett å like, men den skaper likevel en slags inkluderende atmosfære, litt som gammel mellombølgeradio.
Dette er tydeligvis en vei som gikk inn i en blindgate rundt 1988, for bortsett fra en enkeltstående låt fra hvert av albumene East of the Sun, West of the Moon (1990), Memorial Beach (1993), Minor Earth, Major Sky (2000), Lifelines (2002) og Foot of the Mountain (2009) (og ingen fra 2005-albumet Analogue), er det trioens tre første album som blir feiret i kveld.
Kveldens første høydepunkt
Unntaket er fjorÃ¥rets Cast in Steel, som presenteres gjennom hele fire lÃ¥ter. Tittelsporet er i sÃ¥ mÃ¥te en slags nostalgisk reise til alt som har vært. Morten synger den nydelig i et arrangement som er noe mer nedtonet enn pÃ¥ platen. Vi fÃ¥r ogsÃ¥ Mother Nature Goes to Heaven (litt seig lÃ¥t), She’s Humming a Tune, som høres ut som en B-side fra glansdagene (begynner rolig, før den drar seg opp mot et klimaks), og en nydelig dempet versjon av den siste singelen, Under the Makeup, som et av ekstranumrene.
En slags nostalgisk reise til alt som har vært.
Kveldens første høydepunkt kommer med 60-tallssvisken Crying in the Rain, som fremføres i duett mellom Morten og Anneli Drecker – etter en Ã¥pning med skybrudd og tordenskrall i monitorene. Stor applaus etterpÃ¥.
We’re Looking for the Whales (fra Scoundrel Days) Ã¥pner med hammer og ambolt-lignende beats (ala Construction Time Again), men gÃ¥r fort over i det kjente sequencer-sporet. Synd, for noe av det som er morsomt med konserter, er nettopp Ã¥ høre kjente lÃ¥ter i nye og spennende arrangementer. Likevel en fin lÃ¥t, komplett med en sirkulær gitarsolo fra Paul midtveis, før den tones langsomt ut.
Morten går så av scenen, og lar resten av bandet skinne uten ham gjennom to og en halv låt. Først får vi Savoy-låten Velvet, flott sunget av Paul, og med koring fra Anneli, deretter Lifelines, med Magne på sang og gitar.
Et inspirert valg
På Here I Stand and Face the Rain er det Anneli Drecker som stjeler fokus. Hun har vært med pÃ¥ to tidligere turneer med dem, og ble denne gangen hentet inn til siste delen av verdensturneen. Det kan man trygt si at var et inspirert valg; hun har en dramatisk scenefremtoning, og stemmen hennes stÃ¥r godt til Morten Harkets – noe som blir svært tydelig nÃ¥r han, halvveis inne i lÃ¥ten, kommer syngende tilbake pÃ¥ scenen og gÃ¥r inn i nok en duett med henne.
Siste låt før ekstranumrene er, selvfølgelig, Hunting High and Low. Den åpner med en tikkende rytmeboks, med Paul på akustisk gitar og hele Bergen i felles allsang på refrenget. Dette er Mortens paradenummer, her i en veldig strippet versjon, med litt elpiano i tillegg til gitar og rytmeboks. Så kommer breaket som løfter den himmelhøyt. Paul og Anneli synger med, tungt backet av hele bandet. Jubelen er enorm idet folk tror låten er over.
«Nå er det deres tur, Bergen» sier Paul. Alle synger med, før Morten drar den iland. «Tusen takk. Hjertelig takk» sier Morten, gir slengkyss til publikum, og tar bandet med bak scenen. Selvfølgelig vil vi ha mer og selvfølgelig får vi det.
Trives på scenen
Alt som skal til for å få dem tilbake, er en dyp bass og noen slag fra en langsom elektronisk beat. «Touch me» synger Morten. «Hold me». Sporlysene feier over oss. «To beeeeee» synger han (lenge). Så kommer knallharde beats, og hele Bergen danser. A-ha har gått en lang vei, og slutter der eventyret begynte.
«I’ll be goooooone» synger Morten, som om det skulle være for aller siste gang.
Vi fÃ¥r som nevnt ogsÃ¥ den siste singelen, Under the Makeup, før de nok en gang «avslutter», nÃ¥ med The Living Daylights – den dramatiske Bond-lÃ¥ten, som har holdt seg overraskende bra. Morten bøyer hodet til den ene siden, og smiler bredt. Det er tydelig at de har det gøy pÃ¥ scenen. Paul spiller gitar vendt mot Magne, før han gjør det samme mot bassist Even Ormestad. Det gynger, det svinger. Magne setter hendene til ørene, fÃ¥r alle til Ã¥ synge med pÃ¥ refrenget, mens han selv danser rundt.
Så går de av scenen igjen, men det er ikke over. De vet det, vi vet det. Etter et knapt minutts stillhet fra scenen (ikke fra publikum) kommer den. De er sikkert dritlei av å spille Take on Me, men den sitter fortsatt som en kule. Magne hamrer ut det kjente synthriffet. «I’ll be goooooone» synger Morten, som om det skulle være for aller siste gang.
Lenker:
Hjemmeside
Twitter
Facebook
Youtube
Bandet:
- Morten Harket – sang
- Magne Furuholmen – tangenter/gitar
- Paul Waaktaar-Savoy – gitar
- Karl Oluf Wenneberg –Â trommer
- Even Ormestad – bass
- Anneli Drecker (Bel Canto) – sang/kor/tamburin
- Erik Ljunggren (Seigmen, Zeromancer) – tangenter
Settlisten:
- I’ve Been Losing You (Scoundrel Days, 1986)
- Cry Wolf (Scoundrel Days, 1986)
- Move to Memphis (Memorial Beach, 1993)
- Stay On These Roads (Stay On These Roads, 1988)
- The Swing of Things (Scoundrel Days, 1986)
- Cast in Steel (Cast in Steel, 2015)
- Crying in the Rain (East of the Sun, West of the Moon, 1990)
- Mother Nature Goes to Heaven (Cast in Steel, 2015)
- We’re Looking For the Whales (Scoundrel Days, 1986)
- Velvet (Minor Earth, Major Sky, 2000)
- Lifelines (Lifelines, 2002)
- Here I Stand and Face the Rain (Hunting High and Low, 1985)
- Scoundrel Days (Scoundrel Days, 1986)
- Sycamore Leaves (Scoundrel Days, 1986)
- She’s Humming a Tune (Cast in Steel, 2015)
- Foot of the Mountain (Foot of the Mountain, 2009)
- Hunting High and Low (Hunting High and Low, 1985)
- The Sun Always Shine on T.V. (Hunting High and Low, 1985)
- Under the Makeup (Cast in Steel, 2015)
- The Living Daylights (Stay On These Roads, 1988)
- Take on Me (Hunting High and Low, 1985)
