De fikk penger og berømmelse, men ble samtidig fanget i et nett de ikke kom ut av. Gruppen ble oppfattet som overfladiske tenåringsidoler skapt av en profitthungrig musikkindustri. Krangler og strid om musikalsk veivalg var allerede begynt å ødelegge a-ha fra innsiden.
LES OGSÅ: 30 år med a-ha
Morten Harket, Magne Furuholmen og Pål Waaktaar flyttet til London i 1983 for å bli musikere. Harket var ny på laget, for de andre to hadde allerede prøvd seg i musikkmetropolen uten å komme noen vei. Det var en mager tid med lite penger og mange skuffelser. De komponerte musikk, og spilte inn demoer, uten å få noen særlig respons fra noen av de store plateselskapene.
Den som tror popmusikk er en dans på roser, glemmer tornene.
Det var særlig én låt de hadde tro på; en snerten synthpopsak de hadde liggende fra 1981 da Magne og Pål spilte i gruppa Bridges. Den hadde de kalt The Juicy Fruit Song, men ble døpt om til Lesson One. Heller ikke det navnet var de fornøyde med, og på nytt skiftet låten navn, denne gangen til Take On Me. Hele tre ganger, med tre forskjellige produsenter, ble låten utgitt før den ble en hit. Den som tror popmusikk er en dans på roser, glemmer tornene.
Det løsner
Tilfeldigheter førte dem sammen med Terry Slater, og snøballen begynte å rulle. Slater hadde vært musiker på sekstitallet, men var nå mer opptatt av den forretningsmessige siden ved platebransjen. Gjennom sin stilling i EMI hadde han jobbet med artister som Queen, Kate Bush, Duran Duran, og hadde kontakter i øst og vest. Gjett om han ville bli manager for tre karrieresultne jomfruer i nød? De kunne synge og spille, de komponerte egne låter og så i tillegg ut som popstjerner. Her luktet det penger.
Det var ikke bare låten Take On Me som gjennomgikk forandringer, også den første videoen som hørte til ble skiftet ut. For den uhørte summen av 100.000 dollar skapte Steve Barron en nyskapende video ingen hadde sett maken til. Ingen hadde blandet film og animasjon på den måten tidligere, og resultatet var forbløffende.
Nr. 1 i USA
Publikum elsket den, og MTV viste den hele døgnet. Den ble lokomotivet som dro a-ha oppover listene over hele verden. Take On Me debuterte på en 91. plass på amerikanske Billboard i juli, og 9. oktober 1985 var den nummer én.
I 2007 mottok trioen en pris for at Take On Me var spilt over tre millioner ganger på amerikansk radio. Det er en av de få låtene der alle tre er kreditert for tekst og musikk, og den vil være en sikker inntektskilde i mange år ennå.
Tekstene til a-ha er nesten alltid triste, lengselsfulle og blå. Det handler ofte om uforløst kjærlighet, triste avskjeder og melankoli. De har nesten ikke skrevet noen gladsanger i alle åra de har holdt på. Og er melodien happy, trenger ikke teksten å være det. Take On Me er egentlig en trist fortelling.
Første turné
a-ha hadde gått til topps i verdens tøffeste platemarked. De kom fra ingensteds og slo gjennom over natten, på første ordentlige forsøk. De hadde ingen tilhengerskare samlet gjennom år med turnering. De hadde faktisk ikke spilt en eneste konsert som a-ha, og her sto de på toppen av pallen. Men når man starter på toppen er det bare en vei å gå. Det skulle bandet snart få erfare.
a-ha var blitt et boyband lenge før begrepet ble kjent.
Året etter starter verdensturneen, 158 konserter på fire kontinenter, hvorav 44 i USA. Det er nå de forstår at en førsteplass i USA ikke trenger å bety så meget, det er bare en fot i døra før tungarbeidet begynner. Nå var de ett år for seint ute med å turnere, og det straffet seg. a-ha var gårsdagens nyhet, og pressen hadde forlengst funnet nye artister å skrive om. Gjennom hele karrieren har de bare hatt tre singler og to album på amerikansk topp 100. Heldigvis har populariteten vært adskillig større i resten av verden.
Medaljens bakside
Berømmelsen hadde sin pris. De ble forfulgt av hylende tenåringsjenter overalt hvor de kom. Det var morsomt i begynnelsen, men svært slitsomt over tid. Frustrasjonen bredte seg i bandet, for det var ikke dette publikummet de hadde sett for seg. Nå følte de seg tvunget inn i en idol- og popstjernetilværelse de ikke ønsket. Utseende og klær ble viktigst, og musikken kom i bakgrunnen.
a-ha var blitt et boyband lenge før begrepet ble kjent. Managementet tok avgjørelser de ikke var med på, og bandet følte seg mer som et produkt enn som musikere. Det var slik de ble oppfattet utenfra også. Ingen over atten år med ryggraden i behold kunne digge a-ha. De eide ikke kred, og tilhørte fjortisene. Alle kunne se at de bare var enda et stylet synthband fabrikkert av platebransjen. Ikke det at det var noe galt med synthband. Depeche Mode, Japan og Soft Cell? Ja! Men a-ha? Ikke faen! Ikke var de et skikkelig band heller; de manglet både bassist og trommeslager.
Uten Morten Harket kunne ikke a-ha eksistere.
Album nr. 2, Scoundrel Days, kom derfor som en bombe. Dette hadde ingen forventet. Nå måtte oppfatningen av a-ha revurderes, for dette var ikke tyggegummipop for småjenter. I stedet fikk vi en mørk og dramatisk skjønnhet som lå milevis fra hitlistenes banaliteter. Det var musikk fra et band som ville frigjøre seg fra imaget som døgnfluer og posterband. a-ha ville ha et nytt publikum. Og de fikk det.
Albumet solgte bare halvparten så mange eksemplarer som Hunting High And Low, og plateselskapet var misfornøyd med tallene. De ønsket seg en ny Take On Me; lettfattelig pop som var enkel å selge. De likte ikke den nye utviklingen hos bandet. Det var mye vanskeligere å få innpass hos et voksent publikum enn hos tenåringene. Hvorfor ikke holde seg til den velprøvde formelen som hadde fungert før?
Scoundrel Days balanserer mellom det tøffe, harde uttrykket og hemningsløst vakre stemninger. Det er gitarer her. Waaktaar pumper ut tøffe gitarriff på I’ve Been Losing You og Manhattan Skyline. Slik hadde vi aldri hørt bandet før. Harket er det autodidakte vokalgeniet som mestrer både det høye og lave registeret. Han vet akkurat hvor låten skal lette og fly for å få maksimal effekt.
Platen var ennå ikke ferdig da de la ut på verdensturné, og måtte ferdigstilles underveis. Det krevde tett samarbeid som gruppe for å klare det. Waaktaar og Furuholmen satte personlige ego til side for å skape det beste resultatet. De klipper og limer fra gamle låter, et refreng her og et tema der. Tilsammen blir det ryggraden i a-has livesett for tiår framover.
Store egoer
Det var ikke bare imageproblemer som forsuret miljøet innad i bandet. Stridighetene mellom de tre oppstod tidlig, og ble mer alvorlige i årene som kom. Det var tre sterke egoer som sloss for sine egne ideer, og som hadde problemer med å trekke bandet i samme retning. De var lite rause med hverandre og gjerrige på ros og anerkjennelse for hva partnerne fikk til.
Med englestemmen griper han tak i låten og flyr den til himmels.
Pål og Magne sloss for sine egne låter, og disset hverandres komposisjoner. Alltid var noen misfornøyd, og alltid var det noen andres feil. De skyldte på hverandre, på produsenter, på manager og plateselskap. Mangelen på selvkritikk ble fatal og ødela a-ha to ganger. Det var også et problem med fordeling av penger. Det er opphavsmannen til låtene som får inntektene av platesalg og radiospilling, og her var det skeivt fordelt innad i gruppa. Pål Waaktaar ble som komponist godskrevet for rundt 80 prosent av låtene, og Magne Furuholmen for det resterende.
Harkets englestemme
Det var helt tydelig hvem som tjente penger i bandet. Både Magne og Morten mente de ikke var blitt kreditert for låter de hadde vært med på å lage, og ville ha en større andel. Der var Pål ikke enig. Han stod på sitt, og dermed var krangelen i gang. Da forlangte Morten Harket en større del av konsertinntektene, for der var han hovedpersonen. De andre to kunne ved nød og sykdom erstattes av en vikar. Men uteble Harket, ville publikum forlange pengene tilbake. Det var ham de kom for å se og høre. Uten Morten Harket kunne ikke a-ha eksistere.
Det har han selvsagt helt rett i. Hele konseptet er bygget rundt ham; for å gjøre ham så god som mulig. Det er ikke mange innen pop og rock som kan matche hans stemmeprakt, man må lete blant operasangere for å finne maken. Med englestemmen griper han tak i låten og flyr den til himmels, rundt refrenget et sted. Når det fungerer, skaper han magi på scenen.
Et nytt a-ha
Fem år etter debuten er a-ha blitt et helt annet band. På innspillingen av East Of The Sun, West Of The Moon (1990) har de fått med seg Jørun Bøgeberg på bass og Per Hillestad på trommer. De spiller på store deler av albumet og får a-ha til å høres ut som et tradisjonelt band. Men nå er det et gitardrevet band. Med synthesizere.
Åttiåra er over og synthpop er helt ute. Nå går trenden mot mer jordnær og enkel rock. Mye av a-ha-magien forsvant med omstillingen, og Morten ble satt mer på sidelinjen med det nye materialet. Nå fikk han bare unntaksvis låter der han kunne briljere med stemmeprakt. Låter han kunne lette og fly med.
Albumsalget var også temmelig labert, selv om det var astronomiske tall for et norsk band. Men oppmøte på konserter var det ingen problemer med. I 1991 havnet de i Guinness rekordbok med 198.000 betalende tilskuere på konsert i Brasil. Publikum elsket dem, men kritikerne hadde allerede begynt å avskrive gruppen. Den nye platen fikk temmelig lunkne kritikker, også i Norge.
Nye roller
I 1994 startet Paul Waaktaar-Savoy (som han nå het) bandet Savoy sammen med Frode Unneland på trommer og kona Lauren. At Lauren hverken kunne synge eller spille var underordnet, det fikk hun se å lære seg. Lennon startet sitt Plastic Ono Band, Paul startet Savoy. Nå hadde han full kontroll over den kreative prosessen. Han komponerte, spilte inn og produserte. Alt kunne foregå i hjemmestudioet, og han hadde all verdens tid å bruke. Perfeksjonist eller flisespikker; det var i alle fall en drømmesituasjon for en introvert musikknerd.
Magne Furuholmen ble kunstmaler. Klinte grove strøk i svart og rødt på digre lerreter, og forlangte et par månedslønner for arbeidet. Kjell Nupen var kunstnerisk kausjonist, så bildene solgte godt.
Medias favoritt
Morten Harket ble tabloidenes yndling. Han sørget for at kjendisredaksjonene alltid hadde stoff å skrive om, for her skjedde det ting hele tiden: Han skilte seg, crashet motorsykkelen med Aqua-Lena bakpå, ble åndsfrende med Håvard Rem og jobbet med naturvern og menneskerettigheter i Øst-Timor. Han var høyt og lavt, og ingen fikk tid til å glemme ham.
Den største nyheten kom i 1995 da Harket sto fram som fiks ferdig låtskriver og komponist med plata Wild Seed. Albumet solgt godt i Norge, og Harket fikk store hits med låtene A Kind Of Christmas Card og Spanish Steps. Den var det ingen som så komme. Nå kunne han peke nese til Paul og Magne.
Nesten venner igjen
a-ha fant etter hvert en måte å kommunisere på som sparte dem for krangel og gnisninger: De kunne snakke via managere og advokater. De trengte ikke å omgås noe særlig, ikke engang under plateinnspilling. Det var ikke så nøye å være i studio samtidig, man kunne bare møte opp og gjøre sine ting, uten de andre to. Det fungerte helt fint.
Til konsertene sine ankom de i hver sin limo, og dro etterpå til hvert sitt hotell. a-ha var blitt som The Rolling Stones. Det var mange år siden de var tre kompiser som delte alt. a-ha var en arbeidsplass og de andre var kolleger. Hjertet var et annet sted. og alle forsto dette gikk mot slutten. Men kunne de likevel klare å samarbeide om en siste plate, for gammelt vennskaps skyld? Joda, det ville alle tre, og dermed gjorde de Foot Of The Mountain (2009) til det beste albumet siden Scoundrel Days.
PÃ¥ scenen med Kygo
Så ble det stille, men i fjor var de tilbake. «Life is very short, and there’s no time for fussing and fighting my friend». Slik sang The Beatles på We Can Work It Out, og slik må a-ha også ha tenkt.
Perspektivet endres når man bikker 50. Det er ikke bare pengene som er drivkraften når bandet kommer sammen for tredje gang. Det er en kjemi der, og en følelse av noe ugjort. De er ikke ferdige med hverandre ennå. Og det fins et publikum der ute, som gjerne vil ha mer.
I desember hadde a-ha nok en opptreden på Nobels fredspriskonsert. Kygo var der, og sammen spilte de en spesialversjon av Take On Me. Kygo var ikke født den gang låten toppet listene, men viste at musikken har overføringskraft til nye generasjoner. Responsen fra salen var overveldende positiv, selv om Harket sleit med de høye tonene. Om de hadde vært usikker på sitt eget comeback, ble all tvil feid til side den kvelden. Publikum elsket dem, og ville ha dem tilbake.
