Solheim Kjøtt 25%

30 år med a-ha

a-has pågående verdensturné startet i Sør-Amerika i september, og avsluttes på Koengen i morgen. Bergensmagasinet går her gjennom hele katalogen deres, album for album, fra debuten i 1985 og frem til fjorårets Cast in Steel.

De ville gjøre som The Beatles. Kommersiell suksess skulle gi dem friheten til å lage den musikken de ønsket. I stedet ble Take On Me som å selge sjelen til Djevelen. Debutplaten er fortsatt bandets mestselgende album, og har forlengst passert åtte millioner på verdensbasis. Sammenlignet med andre synthpopskiver fra samme periode låter den fremdeles frisk og vital fordi låtene er så sterke.

LES OGSÅ: a-ha – Norges eneste supergruppe

aha undersak1 hunting

Hunting High And Low (1985)

Ingen kan høre at denne platen ble til i et miljø preget av krangel og strid. Problemet var produsenten Tony Mansfield, som ikke var lydhør for hva bandet ønsket. I stedet kjørte han sitt eget løp til tross for alle protester. Han ville bruke sitt nye leketøy, en Fairlight synthesizer, på alle spor.

Pål Waaktaar satte en standard for låtskriving han selv skulle få problemer med å matche.

a-ha var rasende, og mente han ødela låtene deres. Redningen ble Alan Tarney, som fikk produsere Take On Me (tredje versjon) og The Sun Always Shine On TV. Disse singlene kickstartet bandets karriere over hele verden. Men det er mer gull på albumet. Både tittellåten, Train Of Thought og Living A Boy’s Adventure Tale er gode saker.

Pål Waaktaar satte en standard for låtskriving han selv skulle få problemer med å matche. Hunting High And Low er platas høydepunkt. Fra en rolig begynnelse med akustisk gitar forandrer låten karakter ved refrenget, og blir til en høydramatisk synthsymfoni. Den har alle karakteristika på en god a-ha-låt. Fin melodi i moll, med et break eller refreng der Harket leviterer hele greia inn i Himmelen.

Beste låter: Hunting High And Low / The Sun Always Shine On TV / Living A Boy’s Adventure Tale

aha undersak2 scoundrel

Scoundrel Days (1986)

Det er nesten bare sterke låter her: The Swing Of Things, Cry Wolf og We’re Looking For The Whales. Det er ikke mulig å høre at plata er blitt til i en travel og stressende periode; den har et helhetlig sound. Bare lettvekteren Maybe, Maybe skiller seg ut som fyllkalk i en ellers perfekt samling.

Dette var ikke tyggegummipop for småjenter.

Nok en gang fikk Alan Tarney produsere, bortsett fra tre låter som Waaktaar og Furuholmen skrudde selv. Påls amerikanske kjæreste Lauren Savoy er aldri langt unna. Det mumles om en John & Yoko-greie som paret benekter. Likevel er likheten slående. Den introverte og sjenerte Pål blomstrer sammen med Lauren, og parallellen til Lennon skulle bli enda sterkere med åra. Lauren krediteres for èn setning i teksten til Cry Wolf. Harket krediteres ikke for noen ting. 

Beste låter: I’ve Been Losing You / Manhattan Skyline / The Swing Of Things

aha undersak3 roads

Stay On These Roads (1988)

a-ha var inne i en spennende utvikling og hadde lyst til å gå nye veier. Alan Tarney ville bare gjøre mer av det samme som før, og var ikke rette mannen for å hjelpe bandet til andre uttrykk. Dette førte til konflikt, men til slutt var det plateselskapet som fikk viljen sin. Resultatet ble et album ingen var fornøyd med, heller ikke platekjøperne. Likevel er det bra låter her.

The Living Daylights er gått inn i historien som en av de sterkeste Bond-låtene noensinne.

Stay On These Roads er blant de fineste bandet har innspilt. This Alone Is Love er en underkjent låt, og The Blood That Moves The Body hadde passet godt inn på Scoundrel-albumet. Men her er også lettvektere som Touchy!, en tiloversblitt låt fra Hunting-tida. Heller ikke You Are The One er mye å skrive hjem om.

Derimot holder The Living Daylights mål, og er gått inn i historien som en av de sterkeste Bond-låtene noensinne. Pål Waaktaar mente medkomponist John Barry ikke burde ha vært kreditert, da han ikke hadde hadde gjort noe som helst med arbeidet med låten. Dessuten var Barry en arrogant drittsekk som var full av seg selv. Han fikk straks svar på tiltale: «Å jobbe med a-ha var som å jobbe med Hitler-jugend».

Royalties er begynt å komme inn på konto, og det er blitt synlig hvem som tjener mest i a-ha. Nå er det blitt en kamp mellom Pål og Magne om å få egne låter på platene. Pål vinner som regel, for det er fremdeles han som lager det beste materialet. Han gir kjæresten Lauren kreditt for tittelen på låten Out Of Blue Comes Green, muligens en henvisning til fargen på dollarsedlene. 

Beste låter: Stay On These Roads / This Alone Is Love / The Living Daylights

aha undersak4 east

East Of The Sun, West Of The Moon (1990)

Produsentjobben ble delt mellom Ian Stanley (Tears For Fears) og Chris Neil. Det var et kompromiss med plateselskapet, da sistnevnte skulle sørge for hitlåtene. For første gang spiller a-ha inn en coverlåt, og Everly Brothers-klassikeren Crying In The Rain ble første singelslipp. Den havnet på førsteplass i Norge og 13. plass i England, og ble albumets eneste hit. I Call Your Name, Early Morning og Waiting For Her floppet på listene i tur og orden.

Det er nå tydelig at frustrasjoner innad i bandet ofte blir behandlet i tekstene.

Det er ingen stor plate, men det er en fin plate. Langt bedre enn forgjengeren to år tidligere. Alle de nevnte innspillingene er bra, samt Sycamore Leaves, som Pål senere spilte inn med Savoy. (Seemingly) Nonstop July er en vakker, nedtonet sak med Pål på piano og gitar. Lengre unna synthpop er det ikke mulig å komme. Det er nå tydelig at frustrasjoner innad i bandet ofte blir behandlet i tekstene. Magne insisterer på at han selv skal synge på sin komposisjon The Way We Talk. Det var som om han henvendte seg direkte til Pål: «Sometimes the way we talk isn’t all that good / We can’t change it though we know we should».

Også Pål og Lauren kommer med et innspill i sagaen om a-ha. Sammen har de skrevet låten Cold River, og den er deres versjon av John Lennons The Ballad Of John & Yoko: «Asked a girl if she needed a ride / She said sure, babe, but I wanna drive». På slutten av låta spør jenta: «All the money you made / Did you need it, babe?»  

Lauren var ikke lenger begeistret for a-ha, og hun var bekymret for hva all kranglingen gjorde med Pål. Men Cold River er også et bilde på en kvinne som ikke nøyer seg med å være kjæreste, hun vil involvere seg i bandet. Hun regisserte videoene til I Call Your Name samt låten Pål skrev til henne: There’s Never A Forever Thing.

Beste låter: Sycamore Leaves / Early Morning / (Seemingly) Nonstop July

aha undersak5 memorial 

Memorial Beach (1993)

Det holdt på å gå troll i ord med denne platetittelen, da den markerte slutten på første del av historien om a-ha. Det ville i så fall vært en trist bon voyage, for Memorial Beach er gruppas svakeste album.

Memorial Beach låt ikke som a-ha. Den låt som U2.

For første gang skulle de spille inn plate i USA, og valget falt på Prince sitt studio Paisley Park. David Z, en gammel Prince-makker, skulle produsere. Musikken ble ikke funky av den grunn, for dette var en seig materie å jobbe med. Nå var det full skjæring mellom Pål og produsenten, og Pål mot de andre to i bandet. Kommunikasjonen fungerte ikke, og i årene som kom fikk vi servert skittentøyvasken i avisene.

Alle skyldte på hverandres stahet og dårlige oppførsel, og Pål var den som kom dårligst ut. Ifølge de andre, var han en diktator som skulle ha det på sin måte, koste hva det koste ville. Han drepte all initiativ hos de andre, inkludert David Z, slik at de til slutt ga faen og lot ham styre på. Hvor sant dette er, kommer vel an på hvilke briller man har på. Faktum er at åtte av ti låter er signert ham alene, samt èn med Magne, som også gjorde èn alene.

Memorial Beach låt ikke som a-ha. Den låt som U2. Som om ikke det var nok, sang Morten som Bono også. Ikke et eneste sted slipper han til med sin stemmemagi. Det låter mørkt og dystert, men på den gale måten. Når rett skal sies har albumet noen gode låter, slik som Dark Is the Night For All, Move To Memphis og Memorial Beach. Men det er ikke a-ha-låter. Det er Savoy-låter.

Noen år senere tok Paul Locust hjem til Savoy og laget låten Whalebone av restene. Referansen til U2 slo begge veier. På låten Beautiful Day synger Bono «touch me» som snytt ut av nesa til The Sun Always Shine On TV. U2 ante ingen ting om slektskapet før de ble gjort oppmerksomme på det, men innrømmet det straks. Nordmennenes musikk var blitt en del av verdens kollektive underbevissthet.

Memorial Beach fikk en kald mottagelse. Tjuesju konserter senere takket a-ha for følget og gikk hver til sitt.

Beste låter: Dark Is The Night For All / Move To Memphis / Memorial Beach

aha undersak6 minor

Minor Earth, Major Sky (2000)

a-ha var nå tre rockpensjonister i begynnelsen av tredveårene, og avtalebøkene hadde ikke vært så tomme siden tenårene.

a-ha var på vingene igjen.

I 1998 spilte a-ha på Nobels fredspriskonsert. Det skulle være en engangsforeteelse, men responsen fra publikum var så varm og stor at den gjorde inntrykk. De var savnet. De var ønsket. Publikum ville ha dem. En spire ble sådd den kvelden. Kunne a-ha komme sammen igjen? Ville de klare å samarbeide om forholdene lå til rette? De valgte å forsøke. Med hjelp av personlige rådgivere, personlige managere og egne advokater ble forhandlinger startet, og enighet oppnådd. Nå skulle det være slutt på skeivdeling av inntekter, alle parter skulle være likeverdige økonomisk. Alt så bra ut på papiret.

Resultatet ble albumet Minor Earth, Major Sky. Coveret viser nesepartiet av et flyvrak med gruppas logo påmalt. Det var urovekkende og profetisk, men et flott blikkfang. De tyske produsentene Boogieman og Roland Spemberg skulle modernisere a-ha og gi dem en tidsriktig sound. Style uttrykket for et nytt millennium, så og si. Det klarte de, og bandet låt ferskt, friskt og fengende. Men Paul var som vanlig misfornøyd. «Tyskerne ødelegger låtene mine. De har laget ompa-ompa av I Won’t Forget Her», klaget han. Så var den gamle kranglingen med produsenter i gang igjen.

Paul stilte også denne gangen med de beste låtene. Først og fremst med den über-herlige Summer Moved On, som på nytt plasserte Morten i Guinness rekordbok. Denne gangen for å holde tonen i ordet «ask» i mer enn tjue sekunder; lengst i en topp 20-låt. Ever. De spilte også inn en ny versjon av Velvet, et av høydepunktene i Savoy-katalogen. Den var som skrevet til Mortens stemme, og den nye versjonen ble mye bedre.

The Sun Never Shone That Day og Mary Ellen Makes The Moment Count var også blant høydepunktene. Sammen med Magne laget han låten The Company Man, som var et takk for sist til talentjeger Andrew Wickham hos Warner. Han ville de skulle lage Take On Me hele tiden, og slutte å eksperiementere. Morten Harket hadde to låter, Thought That It Was You og To Let You Win: «You know I always had the strength to fight / But I got tired of the wars at night». Hvem kan det være han snakker om her, mon tro?

Minor Earth, Major Sky gikk til topps i Norge og Tyskland, og hadde fine plasseringer i resten av Europa. a-ha var på vingene igjen.

Beste låter: Summer Moved On / Velvet / The Sun Never Shone That Day

aha undersak7 lifelines

Lifelines (2002)

Tilbake i studio med hver sin bunke låter. Paul hadde ti stykker. Bare kongelåter, ifølge ham selv. Det var ikke de andre to enige i. Morten nektet å synge på låter som «som ikke gikk noen vei, som ikke hadde noen forløsning.» Dermed var «diskusjonen» i gang.

Coldplay ble startet på grunn av slike sanger.

Alle tre sloss for sitt materiale, og ingen ville gi seg. De måtte ha hjelp utenfra. Ikke mindre enn sju produsenter hadde de hyret inn, og de prøvde å spille inn de samme låtene med forskjellige menn bak spakene. Det gikk ikke i det hele tatt, for nå begynte produsentene å «diskutere» seg i mellom. Det var dårlig stemning i studio, for å si det mildt.

Siden ingen ville vrake egne låter, endte Lifelines med femten stykker til slutt. Det er for mange, men det er overraskende få nedturer på platen. Kranglingen hadde vært velbegrunnet. Men a-ha var ikke fornøyde. De godtok egne låter, men var fulle av kritikk av de andres. Og selvfølgelig var produksjonen helt feil. Alt var med andre ord som før i a-ha-leiren.

Dette er albumet der Magne Furuholmen blomstret som komponist. Alene, og sammen med Morten, laget han halve albumet. Noen av hans aller fineste komposisjoner finnes her, for eksempel tittellåten som åpner albumet. Coldplay ble startet på grunn av slike sanger. Den er essensen av a-ha, og Morten flyr over vakre, drømmeaktige landskap. Nydelig og melankolsk.

Så følger You Wanted More og Forever Not Yours, som han laget i samarbeid med Morten, og du tenker at dette er den sterkeste åpningen på noe a-ha-album, og det kan ikke vare. Det gjør det ikke heller, men godbitene sitter tett. Turn The Lights Down er en flott duett med Anneli Drecker og Cannot Hide er Harkets beste bidrag.

I ettertid uttaler a-ha at Lifelines ikke er et album, bare en samling av låter. Det har de rett i, men det er en samling av gode låter.

Beste låter: Lifelines / Forever Not Yours / You Wanted More

aha undersak8 analogue

Analogue (2005)

Den dysfunksjonelle a-ha-skuta seiler inn i 2005 med ny platekontrakt hos Universal. Nå må mannskapet mønstre på. De har en plate å spille inn og konserter som skal spilles. Alle tre har egne hjertebarn, og har ingen kontakt utenfor bandet.

Magne lager nå like gode låter som Paul, og de bare renner ut.

Paul har Savoy. Han lager plater og holder konserter parallelt med jobben i a-ha. Magne maler og holder utstillinger. Nå har han også spilt inn plate for første gang under eget navn, produsert av svensken Martin Terefe. Past Perfect Future Sense er blitt særdeles fin, og kunne godt vært hans demo til den nye a-ha-plata. Ja, den burde vært delt med de andre, for det er lett å forestille seg hvilke smykker a-ha kunne ha laget av dette gullet. Et annet band ville hoppet og danset over slike låter. Ikke a-ha.

Martin Terefe ble også med som produsent på Analogue. Musikken skulle låte analog, varm og organisk. med alle støykildene som hører med til analoge opptak. Det suser og brummer og knitrer gjennom hele albumet for å gi oss følelsen av live in studio. Den vare pianoballaden Birthright lider under dette, mens tittellåten profiterer. Pauls gitar er rufsete og tøff.

Åpningssporet Celice slippes som singel, og går til topps i Norge. Den er en litt anonym uptempolåt, men den låter kult når man skrur opp volumet. Furuholmen følger etter med to låter: Don’t Do Me Any Favors og Cosy Prisons. Det er hatske og hånlige tekster til nydelige melodier. Er det nok en gang musikalsk terapi for å kvitte seg med frustrasjoner?

Selv ikke Graham Nash, som korer på Cosy Prisons, klarer å sukre den bitre pillen. Nash dukker også opp på Pauls sekstitallsinspirerte Over The Treetops. Han harmonerer tett på Harket og skaper rene Crosby, Stills & Nash-stemningen. Ingen bitterhet, bare peace & love. Halfway Through The Tour er også en spesiell låt. De siste tre minuttene er en instrumental symforock-hale, helt ulikt noe de har gjort tidligere.

Magne lager nå like gode låter som Paul, og de bare renner ut. A Fine Blue Line og The Summer Of Our Youth er kremlåter, og på sistnevnte deler han på å synge vers/refreng med Morten. Medlemmene av A-ha er blitt så gamle at de har begynt å se seg tilbake. På Keeper Of the Flame sier Paul: «Four more years and I’m outta here.» Han fikk rett.

Beste låter: Analogue / Over The Treetops / A Fine Blue Line

aha undersak9 mountain

Foot Of The Mountain (2009)

Sirkelen var sluttet. a-ha ville avslutte slik de startet, som et synthpop-band. Platen ble som  Hunting High And Low laget med dagens teknologi, en slags back to the future. Det analoge er borte, her er det digitalt for alle pengene. Skamløst frir de til lytteren med det ene flotte synthriffet etter det andre.

Skamløst frir de til lytteren med det ene flotte synthriffet etter det andre.

Selv om ikke Morten Harket har laget noen av låtene, er alle låtene til ham. De er komponert med tanke på å gjøre ham til vokalistenes konge. For å få ham til å låte så bra som mulig. Halvparten av låtene var et direkte samarbeid mellom Pål og Magne. De jobbet som et team, slik som i gamle dager da de var unge.

Magne hadde året i forveien utgitt albumet A Dot Of Black In The Blue Of Your Bliss. Derfra tok de låten The Longest Night og transformerte den til den skjønnheten Foot Of The Mountain. Når de først jobbet sammen, laget de popmusikk fra Himmelen. Gode låter ble enda bedre når viljen til samarbeid var til stede. Her var ingen sutresanger, bare skjønn melankoli og vakre, svevende melodier.

Selv fire produsenter klarte ikke å bryte følelsen av et helstøpt konsept. Her hørte alle ti låtene sammen i en enhet. Dette var et album. Det låt retro, men samtidig moderne. Plata ble godt mottatt. Nok en førsteplass i Norge og Tyskland, og andreplass på de britiske listene. Det var den høyeste plasseringen på tjue år. For andre gang skulle de legge inn årene, men denne gangen mens de ennå var på topp. Avskjedsturneen var en ren seiersgang gjennom Europa.

Beste låter: Foot Of The Mountain / The Bandstand / Riding The Crest

aha undersak10 steel

Cast In Steel (2015)

Tittellåten Cast In Steel tar opp stafettpinnen der Foot Of The Mountain sluttet. Dette er klassisk a-ha. Vi har hørt det før, men det er fremdeles sjelebalsam. Lars Horntvedt (Jaga Jazzist) har laget et flott orkesterarrangement, men det er først på Under The Makeup vi hører hvilken briljant musiker han er. Og gjett om han har studert orkestreringen på Hunting High And Low, det er som å bli ført tredve år tilbake i tid. Det er høydramatisk og fullt av detaljer.

Under The Makeup var en av fjorårets beste singelutgivelser.

Under The Makeup var en av fjorårets beste singelutgivelser og fortjener en plass på gruppas topp 10-liste. Ingen av de andre låtene kommer opp mot denne, selv om hele platen er jevnt bra hele veien. Den er veldig retro, et inntrykk som forsterkes av at Alan Tarney er tilbake, både som musiker og i produsentstolen.

På minussiden kommer at a-ha stjeler veldig fra seg selv, flere ganger får jeg en følelse av å ha hørt det før, på andre utgivelser. De holder en safe linje, Cast In Steel har ingen overraskelser eller skarpe kanter. Men ingen lager a-ha-musikk bedre enn dem selv, så dette er lett å tilgi.

Denne gangen produserer hvert medlem sine egne låter sammen med en co-produsent. Paul har med seg Tarney og ex-Seigmen Erik Ljunggren på laget, mens Morten fortsetter samarbeidet med svenske Peter Kvint. Magne benytter også Ljunggren i tillegg til ringreven Steve Osborne. Selvgjort er velgjort, så slipper vi surmulingen i etterkant. 

Beste låter: Under The Makeup / Cast In Steel / Objects In The Mirror

 

ANNONSE:
Peisbord 800×300

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this