– Med alt det som skjer i verden nå, så er gode verdier viktigere enn noensinne, sier administrerende direktør ved Haraldsplass diakonale sykehus, Kjerstin Fyllingen.
Det sies at det blåser på toppene. Dette er et ordtak Kjerstin Fyllingen har fått kjenne på, etter at hun på forsommeren 2012 sluttet i stillingen som konserndirektør i Tryg, som følge av at selskapet ønsket en annen. Hun fikk aldri noen annen forklaring på hvorfor, utover dette.
– En pasient som kommer inn her, er et helt menneske; ikke bare en fot eller en arm.
Presseoppslag fra den tiden viser en kvinne som tok den livsforandrende beskjeden med stor ro. «Jeg ble veldig overrasket. Men sånn er det. Jeg må bare ta det til etterretning» sa hun til Bergens Tidende. Så gikk det heller ikke lang tid før den profilerte næringslivslederen var på plass i en ny sjefsstol, nå som administrerende direktør for Haraldsplass diakonale sykehus.
Et skifte i livet
– Jeg så stillingsannonsen i avisen, og tenkte at dette virket spennende; at det å drive sykehus er noe som gir mening, sier hun.
– Det var selvfølgelig et skifte i livet, men det var også på tide å gjøre noe annet, etter seks år i Tryg.
Samtidig er det en del likheter mellom de to stillingene. Som leder har hun det totale ansvaret for et definert område, der hun skal oppfylle de målsettingene som styret har skissert. Dette er et fag hun kjenner godt til. Før hun ble ansatt i Tryg, var hun divisjonsdirektør i Vital, og da hun tok mastergrad i ledelse tilbake i 2002, het oppgaven hennes «Organisere for fremtiden: En undersøkelse om organisasjonskultur og struktur».
– Jeg skrev om betydningen av å ha en retning for selskapet, at vi vet hvor vi vil og hva som skal til for å komme dit, selv med ulike kulturer.
Et sykehus kan ha ulike kulturer. Det som er viktig, er å ha en overordnet visjon; noe felles å se mot, noe som skaper mening for de ansatte. Dette gjelder også utvikling av selve sykehusbygget. Det nye sengebygget på 14.000 kvadratmeter står snart ferdig. Dette bygges med en tunløsning, der alle pasientrommene er plassert i byggets ytterkant, og det legges opp til 75 prosent enerom.
– Vårt sengebygg i dag er fra 1970, så dette er svært etterlengtet, sier hun.
DET GODE SAMFUNN
Visjonen for Haraldsplass diakonale sykehus; laget i 2015, er å «bidra til livsmestring, helse og lindring – for pasienter og pårørende». Denne operasjonaliseres i hverdagen gjennom konkrete målsettinger og strategier.
– Etterkrigsgenerasjonen; mine foreldre; gjorde mye for at min generasjon skulle få det bra, og slik må vi også tenke. Det skal være et godt samfunn for de som kommer etter oss også.
– Vi legger vekt på god kommunikasjon. Våre ansatte skal være til stede for pasientene, lytte til dem og gi dem svar på det de lurer på, utdyper hun.
– En pasient som kommer inn her, er et helt menneske; ikke bare en fot eller en arm. Fokuset vårt er derfor på helhetlig pasientbehandling. Sykdomsbildet kan være sammensatt, så det er viktig at vi kan jobbe tverrfaglig, og kunne ha ulike yrkesgrupper rundt pasienten.
– Det handler om å bry seg om hverandre?
– Ja. Med alt det som skjer i verden nå, så er gode verdier viktigere enn noensinne, sier hun.
– Vi må samspille og vise respekt for hverandre. Slike verdier må ligge til grunn for hvordan vi skal ha det. Etterkrigsgenerasjonen; mine foreldre; gjorde mye for at min generasjon skulle få det bra, og slik må vi også tenke. Det skal være et godt samfunn for de som kommer etter oss også.
ETISKE DILEMMAER
– Samtidig lever vi i et svært sårbart samfunn, der det noen ganger skjer forferdelige ting. Hvordan skal vi møte slike hendelser?
– Jeg synes at måten Norge møtte Utøya-tragedien på var veldig fin. Vi skal ikke være naive, men jeg tror det med å møte hat med kjærlighet er en riktig retning å gå.
– Det gode eksempelets makt?
– Ja. Vi lever i en farlig tid, og da er det desto viktigere å kunne snakke om verdier.
På et sykehus kommer man gjerne tettere på slike diskusjoner enn andre steder. Haraldsplass har derfor opprettet noe de kaller Klinisk etikk-komité. Denne skal bidra til å høyne etisk refleksjon, bevissthet og kompetanse i sykehuset. Fagfolk møtes her til diskusjon rundt reelle etiske dilemmaer knyttet til (anonymiserte) pasienter. Et spørsmål som ofte går igjen er når det er riktig å avslutte en behandling.
– Slike situasjoner er krevende, og det er viktig at vi diskuterer og setter ord på de etiske dilemmaene, sier Fyllingen, og forteller om hvordan hun fikk dette helt inn på livet da hennes egen mor ble rammet av sykdom.
MORENS VALG
Moren var helt klar i hodet, men sykdommen aksellererte. På slutten bodde hun på Kolstihagen sykehjem, og måtte leve med oksygenmaske. Legen innkalte da Kjerstin og hennes søster til samtale sammen med moren.
– Min mor satt der, fint påkledd. «Hva gjør vi om du blir akutt syk igjen?» spurte legen. «Jeg har hatt et fint liv. Skulle det skje noe, er det greit dersom jeg ikke får behandling» svarte hun.
Dette var en fredag i 2007. På søndagen satt moren og sang Brannsangen i forkant av en fotballkamp med favorittlaget. Så ble hun dårlig. Onsdagen døde hun.
– Det gikk fort. Legen respekterte det hun hadde sagt; det var hennes valg. Vi fikk tatt fint farvel, og satt og snakket med henne like til det siste.
– Hva gjorde det med deg? I ettertid?
– Jeg har stor respekt for min mor og det valget hun gjorde, selv om jeg fremdeles savner henne. Hun var klar like til det siste.
Stemmen hennes bærer ikke helt, hun snur seg bort et øyeblikk.
– Min mor var en fin gammel dame. Hun var fornøyd med livet. Jeg tenker at det var et modig valg. Men det var veldig rart at hun var borte. Det gikk mange år der jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre lørdag ettermiddag, siden jeg da pleide å være med henne.
STOPPET AV EN FJELLHYLLE
Det å ta farvel med foreldre er en naturlig utvikling i livet. Verre er det når ens egne barn utsettes for skader og ulykker. I fjor mistet Kjerstin nesten datteren i en fallulykke fra en fjellskrent i Lofoten. Sammen med kjæresten rutsjet hun nedover en fjellside. Heldigvis ble de stoppet av en fjellhylle. Derfra var det 250 meter rett ned.
– Hun trodde hun skulle dø. Heldigvis hadde hun mobil med, og vennen hennes hadde en pulsklokke med GPS. Så de fikk ringt redningstjenesten, og kunne gi dem nøyaktige koordinater for hvor de var.
De ble hentet av et Sea King helikopter, og fløyet til Nordland sykehus. Begge hadde brudd i ryggen og mange skrubbsår, men de slapp heldigvis fra det uten varige mén.
– Det er når slikt skjer at du kjenner på hvor viktige barna, de nærmeste, er, og at de rundt oss skal ha det godt. Heldigvis gikk det bra, det er jeg takknemlig for. Jeg klarer ikke å tenke på det som kunne skjedd.
Fakta
Haraldsplass diakonale sykehus
- Haraldsplass diakonale sykehus er et av tre store private ikke-kommersielle sykehus i Norge.
- Nytt femetasjers sykehusbygg ferdigstilles høsten 2018, inkludert 170 nye sengeplasser, nytt akuttmottak og ny hovedinngang. Brutto areal blir på 14.200 kvadratmeter.
- Eier er Haraldsplass diakonale stiftelse, en selvstendig institusjon innen Den norske kirke, med formål å fremme kristen omsorg for mennesker.
- Sykehuset er en viktig del av det offentlige helsetilbudet gjennom driftsavtale med Helse Vest RHF, og er lokalsykehus innen indremedisin for innbyggerne i Nordhordland og en tredjedel av Bergens befolkning.
- Haraldsplass tilbyr også fritt behandlingsvalg for hele Norges befolkning, og er spesielt dyktige på avansert kne-, skulder- og protesekirurgi, urologi, tykktarmskreft og brokk.
- De er dessuten anerkjent for sitt tilbud innen geriatri og palliasjon (lindrende behandling).
- Sykehusets fundament ble lagt av diakonissene Marie Hustvedt og Kaisa Millom, som kom til Bergen i oktober 1871. Deres innsats og fremsynthet var med på å skape grunnlaget for driften frem til dagens moderne virksomhet ved sykehuset.
- Mer informasjon: haraldsplass.no
