Del artikkelen i Sosial medier

Når Paul McCartney inntar Bergenhus festning med sin One on One-turné i morgen er det duket for sommerens største musikkopplevelse i Bergen. Temmelig eksklusivt er det også, for Herning og Bergen er de eneste spillestedene i Skandinavia denne gangen.

Turneen startet i California 13. april, og skal avsluttes i den samme staten 15. oktober. 39 show i tre verdensdeler er foreløpig planlagt, og hundretusener av publikummere vil få oppleve legenden på nært hold.

LES OGSÅ: Allsang på Koengen

Tre timer og nesten førti låter er hva vi kan forvente når Macca gjester Norge for syvende gang.

Til tross for sine 74 år har Beatles-legenden ingen planer om å trekke seg tilbake. Tvert om har han turnert hyppig det siste tiåret, for han elsker å stå på scenen. Tre timer og nesten førti låter er hva vi kan forvente når Macca gjester Norge for syvende gang. Ikke dårlig for en mann som har vært entertainer i snart seksti år.

Bandet består også denne gangen av gamle kjente han har spilt med i årevis, både på konserter og plater. Det er gitaristene Rusty Anderson og Brian Ray, tangentspiller Paul Wickens og trommeslager Abraham Laboriel jr. (oppkalt etter sin verdensberømte bassist-pappa).

I år åpner McCartney konserten med A Hard Day’s Night. Det er første året han spiller den live siden tiden i The Beatles. En annen kuriositet er at han har plukket fram In Spite of All the Danger. Den laget han som sekstenenåring sammen med George Harrison, mens de ennå kalte seg The Quarrymen. Kanskje det var den låten som startet det hele?

De første årene etter bruddet med The Beatles ville ikke Paul McCartney spille Beatles-låter på konsertene sine. Etter hvert begynte han å spille Beatles-låter han hadde skrevet selv, og med årene økte andelen. Nå består to tredjedeler av konsertene hans av sanger fra den tiden, for publikum elsker det og det gjør nok McCartney også.

Det er stort å ha en sangkatalog som fremdeles berører folk over hele verden, mange tiår etter de ble innspilt. Det er ikke vanlig popmusikk; det er en verdensarv.

Paul McCartney er kjent for å være et vanemenneske som nødig forandrer på ting som fungerer. Etter to måneder på veien med One on One-turneen er settlisten for konserten fremdeles den samme som da han startet. Derfor er sannsynligheten stor for at vi får høre disse låtene, i denne rekkefølgen, på fredagens konsert:

1. A Hard Day’s Night (The Beatles)
2. Save Us (Fra New)
3. Can’t Buy Me Love (The Beatles)
4. Letting Go (Wings)
5. Temporary Secretary (fra McCartney II)
6. Let Me Roll It (Wings)
7. I’ve Got A Feeling (The Beatles)
8. My Valentine (fra Kisses On The Bottom)
9. Nineteen Hundred And Eighty-Five (Wings)
10. Here, There And Everywhere (The Beatles)
11. Maybe I’m Amazed (fra McCartney)
12. We Can Work It Out (The Beatles)
13. In Spite Of All The Danger (The Quarrymen)
14. You Won’t See Me (The Beatles)
15. Love Me Do (The Beatles)
16. And I Love Her (The Beatles)
17. Blackbird (The Beatles)
18. Here Today (fra Tug Of War)
19. Queenie Eye (fra New)
20. New (fra New)
21. The Fool On The Hill (The Beatles)
22. Lady Madonna (The Beatles)
23. FourFiveSeconds (singel, 2015)
24. Eleanor Rigby (The Beatles)
25. Being For The Benefit Of Mr. Kite! (The Beatles)
26. Something (The Beatles)
27. Ob-la-di, Ob-la-da (The Beatles)
28. Band On The Run (Wings)
29. Back In The U.S.S.R. (The Beatles)
30. Let It Be (The Beatles)
31. Live And Let Die (Wings)
32. Hey Jude (The Beatles)
33. Yesterday (The Beatles)
34. Hi Hi Hi (Wings)
35. Birthday (The Beatles)
36. Golden Slumbers (The Beatles)
37. Carry That Weight (The Beatles)
38. The End (The Beatles)

It was twenty years ago today

Bergensmagasinet går gjennom de siste 20 årene av Paul McCartneys lange platekarriere.

Det var en stolt Paul McCartney som overvar dronning Elisabeths åpning av Liverpool Institute for Performing Arts den 7. juni 1996. Planlegging, ombygging og finansiering av den gamle gutteskolen hadde tatt ti år, og flere ganger var det nære på å mislykkes. Men nå var gaven hans til hjembyen ferdig, og alle frustrasjonene under prosessen glemt.

Fjoråret hadde også vært fantastisk. De tre gjenlevende medlemmene av The Beatles ble gjenforent i arbeidet om å presentere historien om bandet. De hadde klart å samarbeide om en felles forståelse av hva som hadde skjedd, for første gang på 25 år.

Beatles sammen igjen

Bruddet hadde vært så vondt, og hadde ligget som et åpent sår siden 1970. McCartney rakk aldri å forsones med John Lennon, men nå hadde han i alle fall klart å skvære opp med George Harrison. Alle hadde jobbet for at historien om The Beatles skulle bli så grundig og sannferdig som mulig. Til og med Lennons enke, Yoko Ono, hadde lagt godviljen til for å få prosjektet i land. En sjelden gest fra hennes side.

Arbeidet hadde resultert i tre doble cd-samlinger og en fjernsynsdokumentar på mer enn elleve timer. Neil Aspinall fikk æren for at så mange sjeldne filmopptak fra hele Beatles-tiden kunne presenteres. Han hadde samlet dem siden han begynte som turnémanager på sekstitallet, og hadde fortsatt siden.

You’re gonna lose that girl

The Beatles toppet igjen hitlistene verden over. Kanskje McCartney tenkte på dette da LIPA ble åpnet den junidagen for tjue år siden. Han var nok stolt, men også trist. Hans kjære Linda hadde fått kreft, og var for syk til å være sammen med ham denne dagen. All behandling av de beste leger hadde vært nytteløs. Håp og skuffelser hadde preget det siste året. Nå gikk det bare én vei.

McCartney sluttførte tre plater dette året som alle hadde vært under planlegging i lang tid. Først ute var Standing Stone, som var hans andre «klassiske» komposisjon etter The Liverpool Oratorio, som kom i 1991. Dernest del to i et samarbeid med electronica-artisten Youth under navnet The Fireman. Og, ikke minst, hans popalbum i kjent stil, Flaming Pie.

 

Flaming Pie (1997)
Terningkast: 5

Tittelen refererer til en spøk John Lennon en gang fortalte en journalist. Han skulle gjøre rede for hvordan de hadde kommet på bandnavnet, og forlarte at «en mann dukket opp på en brennende pai og sa fra nå av er dere Beatles med A».

Referansene til gamle dager var mange, og låtene The Song We Were Singing og The World Tonight var om Lennon.

Albumet ble et tilbakeblikk på livet han hadde levd. Ringo Starr var med, og det var også produsent og musikalsk mentor fra sekstitallet, George Martin. Linda koret og sønnen James spilte gitar.

Husvennen Jeff Lynne, med svart belte i The Beatles, produserte i kjent stil. Prosessen mot det ferdige resultatet hadde vart i årevis, og sangene hadde modnet på veien dit. Noen var laget sammen med gitaristen Steve Miller og innspilt både i hans studio i California og på McCartneys landsted Hog Mill Hill i England.

Hans beste soloalbum siden Ram.

Alle de fjorten låtene hadde blitt skapt i ro og mak uten press om listeplassering og salgstall. Det var hans beste soloalbum siden Ram. Hadde det ikke vært for det triste bakteppet, kunne stemningen på platen minnet om den tiden også. Men nå fikk refleksjonene og melankolien tragediens skjær over seg. Linda var svært syk.

Hun hadde ikke klart å være med da ektemannen fikk ridderslaget av dronningen i mars og ble Sir Paul. Men hun ble med til Royal Albert Hall under utfremførelsen av Standing Stone i oktober. Fem måneder etter døde hun, bare 56 år gammel.

 

Run Devil Run (1999)
Terningkast: 4

Paul mimrer om rock’n roll slik han først hørte den i barndommen, og spiller inn et album i samme gate. På Run Devil Run er kjente låter som Blue Jean Bop og All Shook Up, obskure låter som No Other Baby og Movie Magg, pluss tre i samme stil som han laget selv.

Det er en kjærlighetserklæring til musikken som startet hans karriere og som han har elsket siden.

Det var et slikt album John Lennon lagde på midten av syttitallet, men McCartneys er mye bedre. Ikke minst på grunn av stjernelaget av et band, med legender som David Gilmour, Mick Green, Ian Pace og Pete Wingfield.

Det er ikke mange som får oppleve dette live, for McCartney holder en lav profil hele året. Men rett før jul opptrer hele gjengen på The Cavern i Liverpool.

Et musikalsk sidespor i katalogen.

Det er et ok album, men den er et musikalsk sidespor i katalogen. For dette er ikke «McCartney-musikk», og virker på mange måter unødvendig. Tittelen fant han på en voodoo-medisin i New Orleans. Den skulle motvirke bråkmakere, onde forbindelser, tyver og løgnere. I ettertid kan man si han burde begynt å bruke den medisinen, for samme år traff han Heather Mills.

 

Driving Rain (2001)
Terningkast: 5

Femten år etter at Driving Rain så dagens lys er det umulig å konkludere med annet enn at dette er en knakende god popplate.

McCartney er en egen musikksjanger, og dette er en overlegen oppvisning fra en mester i faget.

Hør hvordan han får enkle, nesten banale, låter som Driving Rain og Spinning On An Axis til å bli interessante og spennende.

Her er flotte hyllester, og de fineste får Linda. Lonely Road og From A Lover To A Friend er Macca på sitt aller beste.

George Harrison får sitt i den indisk-inspirerte Riding Into Jaipur. Han var svært syk, og døde av kreft fjorten dager etter utgivelsen.

En knakende god popplate.

Heather Mills måtte selvsagt få noen, hun også. Heather høres ut som en lang intro, før det kommer et vers helt på slutten av låten, mens Your Loving Flame er en pianoballade. Men det er bra saker, alt sammen. Til og med Rinse The Raindrops, som er en ti minutters jam, er herlig å lytte til.

Bare lÃ¥ten Freedom lugger i øret. Den ble skrevet i hurten og sturten etter 9/11, og har en fryktelig banal og irriterende tekst. Men den ligger sist pÃ¥ platen. Hele albumet, pÃ¥ drøyt én time ble smakk smakk innspilt pÃ¥ bare fjorten dager. Fantastisk. Ã…ret etter starter han turneen Back in the U.S. – den største pÃ¥ mange Ã¥r.

 

Chaos And Creation In The Backyard (2005)
Terningkast: 5

Nok et glitrende popalbum, og denne gangen gjør multiinstrumentalisten McCartney det meste av jobben selv.

Som vanlig følger han ingen musikalske trender eller forsøk på å være «moderne». Han er helt trygg på at han hører hjemme i dette landskapet; dette kan ingen gjøre bedre. Selv ikke den hippe produsenten Nigel Godrich klarer å forandre på det.

Noen ganger blir musikken så beatlesesque at det pirrer i ryggmargen, for eksempel på A Certain Softness, Jenny Wren, English Tea og This Never Happened Before. Platen er fylt til randen av gode låter; noe mer går det ikke an å forlange.

Privatlivet gikk det verre med. Ekteskapet med Heather Mills i 2002 var en stor tabbe. De hadde lite til felles, og forholdet skrantet mer for hvert år.

Platen er fylt til randen av gode låter.

McCartney gikk i sitt 64. år, men ingen ting han beskrev i den berømte Beatles-sangen så ut til å gå i oppfyllelse. Tvert om styrte de mot brudd. Bare én positiv hendelse hadde dette forholdet bragt: Datteren Beatrice Milly, som ble født året etter vielsen.

Året etter starter nok en lang Amerika-turné. McCartney har helt siden Wings-tiden fremført noen Beatles-låter på konsertene, fortrinnsvis hans egne. Men etter George Harrisons død forandrer dette seg. Fra begynnelsen av 2000-tallet består nesten hele live-settet av Beatles-musikk, resten er høydepunktene fra Wings-repertoaret. Bare unntaksvis spilles låter som er skapt etter 1980. Det er kjedelig for blodfansen, men de brede publikumsmasser vil ha det sånn.

 

Memory Almost Full (2007)
Terningkast: 4

Ny plate, nytt plateselskap og ny kjæreste. Denne gangen lyder musikken mer Wings enn Beatles; litt flere rocka og uptempolåter. Det er bra saker, selv om det ikke er så innsmigrende og forførisk som de forrige platene. «Don’t live in the past, dont’t hold on to something that’s changing fast» synger Paul på Vintage Clothes. Den er vanskelig å tro på fra en mann som ikke har gjort annet enn å se seg tilbake de siste tiårene.

Hver kjærlighetssang kan leses som en hyllest til Linda. En nerd har sågar funnet ut at albumtittelen er et anagram: for my soulmate LLM (Linda Louise McCartney) skal den kryptiske tittelen bety.

Heather Mills får bon voyage i den sarkastiske Gratitude. Under skilsmisseforhandlingene krevde hun halvannen milliard kroner «for å opprettholde sin vante levestandard», som hun sa. Hun fikk 200 millioner, og i raseri helte hun en vannkaraffel i hodet på McCartneys advokat.

Denne gangen lyder musikken mer Wings enn Beatles.

Dommeren gikk til det unike skrittet å legge alle rettsakens dokumenter ut på tinghusets hjemmeside. Ingen skulle være i tvil om hva som hadde kommet fram i prosessen, og opplysningene var sjokkerende. Mills ble tatt i løgn etter løgn, samt i flere svindelforsøk mot Pauls holdingselskap MPL Productions. Kort tid etter ble Paul sett med den sytten år yngre Nancy Shevell. De giftet seg i 2011.

 

Kisses On The Bottom (2012)
Terningkast: 3

McCartney hadde i årevis snakket om å gi ut en plate med standardlåter som en tributt til farens musikksmak, og som han spilte i heimen da Paul vokste opp. Nå var Paul selv blitt 70 år, så da var det vel på tide. Resultatet ble strøkent, men også kjedelig. Plettfritt fordi han får god hjelp av topp musikere som Eric Clapton, Diana Krall og Stevie Wonder; men litt meningsløst også. Hva var vitsen med enda en sviskesamling blant alle de andre?

Grunnen var nok at sentimentale McCartney alltid hadde digget denne stilen. Han hadde jo sunget stoff som Besame Mucho, Till There Was You og A Taste of Honey allerede i Beatles’ barndom.

Helt friksjonsfritt lurer han inn to egne komposisjoner i samme stil, slik han også gjorde på albumet Run Devil Run. My Valentine var til hans nye kone.

 

New (2013)
Terningkast: 5

Etter seks år er det på nytt klart for ny musikk fra McCartney. Tittelen lovet noe annet denne gangen, men det er bare delvis oppfylt. Han benytter seg av fire forskjellige produsenter, og særlig er samarbeidet med Paul Epworth framtredende.

Epworth er kjent for sitt arbeid med populære artister som Adele og Coldplay, og på New er han også medkomponist sammen med McCartney på flere låter. De unge produsentene har likevel ikke klart å forandre lydbildet i særlig grad. Det virker friskt og mer moderne, men ingen er i tvil om at det er Paul McCartney vi hører. Han har nok hatt siste ord, slik han pleier.

New føyer seg derfor inn i rekken av gode album fra Macca de siste tiårene, men man må av og til spørre seg hvorfor han tar seg umaken. Dette er musikk som for det meste aldri vil bli fremført live, men bare eksistere på plate. Han turnerer mye over hele verden, men spiller nesten bare musikk fra Beatles- og Wings-tiden.

 

Klassikerne

Ram (1971)

Familien McCartney nyter det gode liv på landet, og ingen andre album har så sterk aura av familieidyll og lykke. Det er hjemmelaget mat, hunder, katter og lykkelige barn som leker i solskinnet. Den avslappede stemningen smitter over på musikken, og bringer godfølelsen fram i lytteren.

Ram var Pauls andre utgivelse etter bruddet med The Beatles, og den eneste som er kreditert ham og Linda sammen. Mottagelsen var ganske lunken da den ble utgitt, men ettertidens lys har vist hvor sterk den er og hvor gode låter den har. Hør bare Dear Boy, Heart Of The Country og Monkberry Moon Delight. Utgitt 17. mai, og bak miksepulten sitter norske Eirik Wangberg.

 

Wings:
Band On The Run
(1973)

Den første utgaven av bandet Wings gikk i oppløsning, og bare Denny Laine er med Paul og Linda da bandets tredje plate spilles inn.

Det spiller ingen rolle, for her skapes tidløs popmusikk som har vært ryggraden i McCartneys konserter helt opp til våre dager.

Her er bare gode låter, og høydepunktene er Band On The Run, Jet, Bluebird og Let Me Roll It.

 

 

Wings:
Venus And Mars (1975)

Wings er forsterket med gitaristen Jimmy McCulloch og trommeslager Joe English når albumet spilles inn i New Orleans. Nå er det klart for å ta showet Wings Over The World på veien i tre verdensdeler. Venus And Mars er en slags konseptplate som handler om livet på turné, og spilles nesten i sin helhet på konsertene.

Wings på veien er blitt et stadionband, og er utvidet med fet blåserrekke. Det trengs for å fremføre høydepunkter som Call Me Back Again og Letting Go fra denne platen. Hør også Medicine Jar og Rock Show, så blir du overbevist.

Del artikkelen i Sosial medier