Horisont 14.01.19
MISTET FAREN I «GLEMT» KRIG: Mikal Olsen Lerøen har aldri visst hvordan faren døde, og la derfor ut på en reise for å finne sannheten. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Pappa seilte i dødsruten

– Du treffer meg på det mest sårbare akkurat nå, sier Mikal Olsen Lerøen, travelt opptatt med å klippe dokumentarfilmen Pappas siste reis ned til visningslengde for NRK Brennpunkt.
– Men kanskje det er en god ting, legger han til.

Plutselig står presten fra befalsskolen der. «Mikal, jeg må snakke med deg. Du vet kanskje hvorfor» sier han.

Det er like før jul i 1987. Mikal Olsen Lerøen er 19 år, og deltar på et festlig vorspiel på et hotell i Oslo, før han og de andre som er til stede skal videre til juleballet til den daværende Befalsskolen for Marinen (nå Befalsskolen for Sjøforsvaret).

Han er stivpyntet, med smoking, tversoversløyfe og hvite hansker, og stemningen er stigende. Plutselig står presten fra befalsskolen der. «Mikal, jeg må snakke med deg. Du vet kanskje hvorfor» sier han, med alvorstung mine.

Pappas siste reis

OLAV LERØY I KAPTEINSUNIFORM: – Jeg er utrolig stolt over livet pappa levde, både på Lerøy og rundt om i hele verden, sier Mikal Olsen Lerøen. (Foto: Fotograf Markussen)

– En av setningene i livet mitt jeg skulle ønsket at jeg aldri hadde sagt, kommer nå, forteller Lerøen.

– Jeg tok en referanse fra en gammel Harald Heide-Steen-sketsj. «Du er her for å fortelle meg at min hund er død?» sa jeg. Presten ble helt likblek i ansiktet, så grønn. Da skjønte jeg at han kom med skikkelig dårlige nyheter, og at jeg hadde gjort det dobbelt så vanskelig for ham å fortelle det.

– Hva sa han?

– Han skjønte at han ikke behøvde å si noe mer. Jeg visste at pappa var i Persiabukten. Det var ikke tvil om at det var farlig, så det handlet bare om å få vite det lille han visste, som var at pappa var savnet etter at tankeren han var kaptein på var beskutt.

Mikals far het Olav Lerøy. I likhet med over tusen andre norske sjøfolk hadde han havnet i krigssonen i Persiabukten, der skipene de var ombord på ble rakett- og bombemål mens de fraktet olje og høyeksplosiv bensin.

NRK-journalisten har nå laget dokumentarfilmen Pappas siste reis, der han prøver å få svar på det han omtaler som et 30 år gammelt mysterium.

Ren galskap

– Så vidt jeg vet, ble de truffet av en rakett om natten, mens de var like utenfor Khark-terminalen, forteller han.

Tankeren ble da satt ut av drift, men ikke i brann. Morgenen etter kom en taubåt for å frakte dem ut av Persiabukten. Samme ettermiddag kom irakiske krigshelikoptre og bombet skipet i brann. Kun fem overlever, resten av mannskapet på 26 personer blir drept.

– Alt mannskap sov oppå dynen, fullt påkledd, og med passet i lommen, for å kunne identifisere dem dersom de ble drept.

Tankeren Olav Lerøy var kaptein på het Susangird, og var eid av Iranian National Oil Tanker Company. Den gikk i skytteltrafikk mellom den iranske Kharkøyen langt inne i Persiabukten og noen øyer i tryggere farvann ved utløpet. På utsiden lå verdens største tankbåter og ventet, mens mellom 10-20 skip gikk i skytteltrafikk med oljelast.

– Irakiske raketter nådde ikke ut der, så andre turde å komme til. Pappa gikk i dødsruten. 197 båter ble beskutt bare i 1987, så det var ren galskap. Hver dag når du gikk på jobb, visste du at en eller annen tankbåt ville bli beskutt.

KONVOI I PERSIABUKTEN: Amerikanske krigsskip eskorterte og beskyttet kuwaitiske oljetankere i Operation Earnest Will (1987-1988). (Foto: Den amerikanske marinen)

Historien gjentar seg selv

Dette minner om historien om de norske krigsseilerne, som transporterte drivstoff til det britiske militæret. Den tyske militærmakten minela farvannet de seilte i, og satte inn bombefly og hundrevis av ubåter for å kapre eller senke skipene. De andre skipene i konvoien kunne ikke stoppe for å hjelpe når noen ble skutt i senk. Regelen var at konvoien fortsetter, uansett hva som skjer.

– En jeg har snakket med, sa at det døde noen sjøfolk i Persiabukten, men mange flere da de kom tilbake. Mange tok sitt eget liv.

Frem til freden i 1945 mistet rundt 3700 krigsseilere i uteflåten livet og 473 skip gikk tapt, ifølge Store norske leksikon. Hjemmeflåtens tap ved krigsforlis var 199 skip og 1133 personer, av disse 441 passasjerer.

Mange av de som overlevde, slet resten av livet med minnene etter det de hadde opplevd. Norske myndigheters behandling av krigsseilerne etter krigen har vært sterkt kritisert, og det tok mer enn 25 år før deres innsats ble akseptert.

– Det har vært pratet mye om hvordan krigsseilerne ble glemt, og så har de gjort samme tabben igjen, sier Lerøen.
– Pappa seilte også i konvoi. De seilte som regel om natten, med nedblendet båt, uten lanterner og uten å ha radioen på. Se det for deg; å seile i en trang bukt uten lanterner.

Du ser ikke de andre skipene, vet bare at det er en haug med svarte tankskip rundt deg som du kun ser på radar, og ikke kan kalle opp. De fryktet både å bli rent i senk av andre og å bli truffet av raketter.

– Alt mannskap sov oppå dynen, fullt påkledd, med redningsvest hengende klar på døren, og med passet i lommen, for å kunne identifisere dem dersom de ble drept.

Ideen til dokumentarfilmen ble født under en taxitur fra Danmarksplass til Nordnes. Drosjesjåføren het Stig Torgersen, og dukker også opp i filmen.

Finnes ikke tallmateriale

SEILTE MED FAREN: – Det var fantastisk å få snakke med de som seilte med pappa, sier Mikal Olsen Lerøen, her sammen med Eduardo Mandani og konen i Manila. Mandani var i ombord da de ble bombet, og tilbrakte flere måneder på sykehus i Teheran, Frankfurt og Manila før han kunne komme hjem. (Foto: Vincent Go/NRK)

– I løpet av den korte turen fikk han gjort meg oppmerksom på at dette ikke bare handlet om min far, men om utrolig mange andre.

– Før vi skiltes, ba jeg om å få mobilnummeret hans. «Dersom jeg skal lage en dokumentarfilm, så skal du være med» sa jeg. Og slik ble det også.

– Hvor mange dreier dette seg om?

– Jeg har ikke det nøyaktige tallet, men over tusen norske sjøfolk var inne i krigssonen. Tenk om vi hadde sendt tusen norske sykepleiere inn i en krigssone; da hadde vi hatt en rigg med krisepsykiatri klar for dem når de kom tilbake.

– En jeg har snakket med, sa at det døde noen sjøfolk i Persiabukten, men mange flere da de kom tilbake. Mange tok sitt eget liv.

Lerøen har tatt saken opp med Sjøfartsdirektoratet, som er myndighetenes organ for å sørge for sikkerheten.
– De tar delvis selvkritikk, samtidig som de sier at de sjøfolkene dette dreier seg om, burde organisert seg bedre og snakket med én stemme for å bli hørt.

Krigen ingen har hørt om

DEN SISTE SOM SÅ FAREN I LIVE: Restituto L. Auxilio, her sammen med konen hjemme i Manila, var den siste som så Olav Lerøy i live. – Her ser vi på «krigsattesten» han måtte skrive under på, der han signerer på at han er kjent med at han reiser i en krigssone, forteller Mikal Olsen Lerøen. (Foto: Vincent Go/NRK)

– Har du snakket med fagorganisasjonene deres, Sjømannsforbundet og Maskinistforeningen?

– Ja. De sier at de har ingen oversikt over hvor mange dette kan gjelde. Rederiforbundet har heller ikke oversikt. For dem som var involvert, er det nesten som om det ikke har skjedd, siden de vonde opplevelsene deres ikke har fått noen plass i den offentlige debatten. De får ingen anerkjennelse for det de har vært med på fordi ingen har hørt om det.

– Filmen din kan kanskje endre på dette?

– Det er det som er ønsket vårt, at den kan bli et dokument som bekrefter det de har opplevd, og ansporer dem til å snakke med den ene stemmen som kan få myndighetene til å hjelpe dem. Men det begynner å haste.

Gulfkrigen mellom Irak og Iran begynte i 1980, og tok slutt i 1988. De fleste av dem Lerøen har snakket med, var med fra begynnelsen. Dette betyr at mange av dem allerede er godt opp i årene. Hadde faren hans levd, ville han nå vært 88 år gammel.

Det siste bildet

MIKAL OG MOREN: – Det har vært sterkt å ta mamma med på reisen tilbake til rakettangrepet som gjorde at hun ble enke. Jeg har flere ganger lurt på om det ville bli for mye for henne, men samtidig gjorde jeg det før det skulle bli for sent for henne, sier Mikal Olsen Lerøen. (Foto: Ole-Andre Lagmandokk/NRK)

– Hadde din far snakket om dette hjemme?

– Nei. Det skjedde veldig plutselig. Det jeg trodde at jeg visste, var at han seilte på små lastebåter langs norskekysten.

– Under arbeidet med filmen har jeg funnet ut at han faktisk var arbeidsledig, og derfor hadde tatt jobben i Persiabukten, forteller han.

– Pappa var av den skolen som ikke ville gå arbeidsledig. Jeg møtte ham så vidt hjemme høstferie før han dro. Da vi søsknene fikk vite det, ba vi ham vente med å reise til etter jul.

– Han hadde nettopp kjøpt ny leilighet, og meningen var at jeg og søsteren min skulle feire jul der. «Vi kan feire jul når jeg er tilbake igjen» sa han.

– Dere hadde et nært forhold?

– Ja. Jeg bodde hos ham da det skjedde, mens søsteren mine bodde hos min mor. Det som gjør det ekstra vondt, er at vi var i starten av å etablere et voksenforhold mellom far og sønn. Jeg vet at han var veldig stolt over at jeg var i Marinen. På høstferie kom jeg hjem i uniform, og da tok vi et bilde av oss to sammen; han i hvit skjorte og kapteinslue, jeg i befalsuniform. Det er det siste bildet som ble tatt av ham.

Observatør til egen sorg

FAR OG SØNN PÅ FISKETUR: – Pappa elsket å fiske. Oselvaren Storegut var alltid i sentrum for slike begivenheter, bygget for familien på trettitallet, forteller Mikal Olsen Lerøen, som her stolt viser frem en stor torsk han og faren har fått på kroken. (Foto: Privat)

– Du var bare 19 år da faren din døde under angrepet i Persiabukten. Hvordan var det, hvordan taklet du det?

Han blir stille noen sekunder, leter litt etter ordene.

– Det var lammende og kaotisk. Jeg var sint på alt og alle, begynner han.

– I befalsutdanningen hadde vi nettopp lært om hvordan vi skulle takle sorgprosesser hos soldatene.

– «Nå er du i fase tre» sa jeg til meg selv, nesten som om det ikke var ekte, som om jeg bare fulgte et mønster, som om jeg var en observatør til min egen sorg.

Det tok ham fem år å komme til bunns i sorgen. Da han endelig fikk fast grunn under føttene igjen, var det første han tenkte at det skal komme noe positivt ut av dette.

– Pappa hadde to år igjen til han kunne pensjonere seg. Planen var at han da skulle kjøpe seg en Nordwest 900 cabincruiser.

– Så du kjøpte en cabincruiser i stedet?

– Nei. Men jeg lærte meg å ikke utsette drømmene.

Dokumentarfilmen Pappas siste reis sendes i Brennpunkt på NRK1 på tirsdag (21. mars) kl. 21.30. Du kan også se den i en førpremiere på Bergen Kino i morgen kl. 17.30.

 

STERKE HISTORIER: – Norske sjømenn har gjennom tidene gjort en stor innsats for den norskkontrollerte utenriksflåten og i krigsherjede områder. Det er alltid sterkt å høre deres historier, sier Sturla Henriksen. (Foto: Norges Rederiforbund)

Erkjenner manglende oppfølging

– I det norske samfunnet var det den gangen generelt liten forståelse for senskader som sjøfolkene fikk, sier Sturla Henriksen.

Rederiforbundets administrerende direktør har helt rett. Oppfølgingen og ettervernet av sjøfolk som var i Persiabukten under Den første gulfkrigen, har vært ikke-eksisterende eller mangelfullt. I dag, snart 40 år etter at krigen sluttet, er det som om det aldri har skjedd.

Finnes ikke dokumentasjon

Bergensmagasinet har gjort henvendelser til instanser og organisasjoner som man skulle tro hadde spilt en rolle i ettervernet av hjemvendte sjøfolk som hadde oppholdt seg i en krigssone.

– Fartøyene seilte i stor grad under bekvemmelighetsflagg. Det er også hovedårsaken til at alle de andre opplysningene er så vanskelige å finne ut av.

Det vi har bedt om, er opplysninger om hvor mange nordmenn som var mannskap på båter som gikk i konvoi mellom Kharkøyen og Persiabuktens utløp i perioden 1984-1988, hvor mange av de norskregistrerte skipene som ble angrepet, hvor mange nordmenn som ble skadet eller døde, og i hvilken grad det har vært tilbudt ettervern til disse sjøfolkene.

– Det du spør om, er noe som det nesten totalt mangler data på, sier informasjonsansvarlig i Norsk Sjømannsforbund, Morten Øen.
– Det var få skip som gikk på Khark på den tiden som brukte norsk flagg. Fartøyene seilte i stor grad under bekvemmelighetsflagg. Det er også hovedårsaken til at alle de andre opplysningene er så vanskelige å finne ut av.

Falt mellom to stoler

Når det gjelder ettervernet, bekrefter han at det her er gjort veldig lite. Også her er noe av forklaringen at en stor del av fartøyene seilte under bekvemmelighetsflagg, noe som gjorde at arbeidsforholdene om bord var lite kjent for norske styresmakter. Mannskapene var i tillegg i liten grad medlemmer i de norske sjømannsorganisasjonene, siden dette var rederier som ikke inngikk tariffavtaler med norske fagforbund.

MANGLER DATA: – Det du spør om, er noe som det nesten totalt mangler data på, sier informasjonsansvarlig i Norsk Sjømannsforbund, Morten Øen. (Foto: Ole Palmstrøm, LO Media)

– Når disse da kom hjem, var ikke det norske hjelpeapparatet, i den grad det fantes, klar over hva de hadde vært gjennom.

Det hjalp heller ikke at dette var midt i en turbulent periode for norsk skipsfart, med store utflagginger på starten av 1980-tallet. Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) ble opprettet i 1987. Rederiene stod nå ganske fritt til å hente sjøfolk fra land der lønnsnivået var vesentlig lavere. Samtidig var de norske fagforbundene for sjøfolk, der Norsk Sjømannsforbund var og fortsatt er det største, hardt rammet økonomisk av medlemsraset.

– På den tiden var det ikke overskudd til å lete frem nye oppgaver, forklarer Øen.
– Summa summarum var det lite som ble gjort, mye fordi sjøfolkene som var der nede falt mellom to stoler. Noen få tok nok risikoen med åpne øyne, men langt de fleste forstod nok ikke fullt ut hva som ville bli følgene av at de tegnet kontrakter utenfor det etablerte og relativt trygge og velregulerte norske arbeidslivet til sjøs.

Hadde ikke ansvaret

Sjøfartsdirektoratet har en litt annen forklaring på hvorfor de ikke kan redegjøre for norske sjøfolks opplevelser i Persiabukten på 80-tallet.

HADDE IKKE ANSVARET: – Krigen i Persiabukten ble avsluttet før Sjøfartsdirektoratet fikk ansvar for sjøfolkene, sier seniorrådgiver Steinar Haugberg. (Foto: Sjøfartsdirektoratet)

– Sjøfartsdirektoratet har dessverre ikke materiale som gjør at vi kan besvare spørsmålene dine, sier seniorrådgiver Steinar Haugberg, noe han forklarer med «en historisk utvikling fra slutten av 80-tallet».

Før desember 1988 eksisterte det separate Direktoratet for sjøfolk. På grunn av store reduksjoner i antallet norske sjøfolk, forårsaket av globalisering og utflagging, ble restene av dette overført til Sjøfartsdirektoratet i januar 1989.

– Sjøfartsdirektoratet hadde altså ingenting å gjøre med norske sjøfolks rolle i konflikten i Persiabukten, siden krigen også ble avsluttet før Sjøfartsdirektoratet fikk ansvar for sjøfolkene.

Norges Rederiforbund sitter heldigvis på litt mer informasjon enn den statlige etaten.
– Norske sjømenn har gjennom tidene gjort en stor innsats for den norskkontrollerte utenriksflåten og i krigsherjede områder. Det er alltid sterkt å høre deres historier, åpner administrerende direktør i Norges Rederiforbund, Sturla Henriksen, som også er behjelpelig med litt tallmateriale.

Liten forståelse for senskader

Han kan opplyse at det i Rederiforbundets arkiver er registrert fem angrep på norske skip i perioden 1984-1987. Ingen ble skadet eller drept i disse angrepene.

Fem personer omkom og tre personer ble skadet i angrep i løpet av 1988.

Dette bildet snur i 1988. Da var det ni angrep på norske skip i Persiabukten. Tre personer ble skadet i to ulike angrep, og fem personer omkom i et angrep 17. mai 1988.

– I det norske samfunnet var det den gangen generelt liten forståelse for senskader som sjøfolkene fikk, erkjenner Henriksen.
– Vi har siden, i likhet med resten av samfunnet, utviklet gode rutiner for hvordan vi kan best følge opp sjøfolk som seiler i krevende områder og som er med i krigs- eller redningsaksjoner.

 

OLJETANKER UNDER ANGREP I PERSIABUKTEN: Under Iran-Irak-krigen senket de to landene skip tilsvarende mer enn en tredjedel av den totale tonnasjen handelsskip som gikk ned under Den andre verdenskrig. (Foto: Mscoree/Althistory Wiki)

Fakta

Tankskipkrigen i Persiabukten

  • Krigen mellom Iran og Irak begynte da Irak invaderte Iran 22. september 1980, og varte i nesten åtte år, frem til 20. august 1988.
  • Etter iransk suksess på slagmarken i 1982, gikk USA inn med sterkere støtte til Irak ved å gi etterretning, økonomisk støtte og angivelig også våpen.
  • Både Iran og Irak angrep oljetankere og handelsskip fra 1981 av, inkludert nøytrale nasjoners skip.
  • Etter gjentatte irakiske angrep på Irans viktigste eksportfasilitet på Khark-øya, angrep Iran en kuwaitisk tanker nær Bahrain 13. mai 1984 og en saudi-arabisk tanker i saudisk farvann 18. mai.
  • Angrep på skip tilhørende ikke-stridende nasjoner i gulfen økte nå kraftig. Denne fasen av krigen ble kalt «tankskipkrigen».
  • Da det hele var over, hadde Iran og Irak senket skip tilsvarende mer enn en tredjedel av den totale tonnasjen handelsskip som gikk ned under Den andre verdenskrig. Drøyt 300 sjøfolk omkom, de fleste av dem koreanere, indere, filippinere og pakistanere.
  • To norske supertankere eid av John Fredriksen ble angrepet og hardt skadet av irakiske jagerfly i 1986; «W Eagle» og «W Enterprise». Ingen skal ha blitt drept, men flere av mannskapet på «W Enterprise» skal ha blitt forholdsvis hardt skadet.
  • Det største antallet angrep var iranske angrep mot kuwaitiske fartøy, og i november 1986 ba Kuwait om hjelp fra andre nasjoner for å beskytte skipstrafikken. USAs oppmerksomhet var rettet mot å isolere Iran, og tilbød å beskytte tankerne som gikk til irakiske havner ved å la dem seile under amerikansk flagg.
  • 17. mai 1987 ble den amerikanske marinefregatten USS Stark truffet av to raketter, sendt ut fra et angripende irakisk krigsfly. 37 av mannskapet ble drept og 21 ble skadet.
  • I oktober 1987 angrep USA iranske oljeplattformer som svar på et iransk angrep på tankskipet Sea Isle City, som seilte under amerikansk flagg.
  • Den 14. april 1988 ble fregatten USS Samuel B. Roberts hardt skadet av en iransk mine. USA svarte med Operasjon Praying Mantis, den amerikanske marines største operasjon med overflatekrigsskip siden 2. verdenskrig.
  • Under denne operasjonen skjøt krysseren USS Vincennes ned Iran Air Flight 655 med 290 passasjerer. Etter nedskytningen uttalte daværende visepresident George H. W. Bush at han aldri ville beklage hendelsen på vegne av USA, uansett hva fakta måtte være.
  • Sovjetunionen, Vest-Tyskland, Frankrike, USA, mange vestlige selskaper og Storbritannia gav militær støtte og komponenter til irakiske masseødeleggelsesvåpen- Et enormt nettverk av selskaper, basert i USA og i utlandet, foret den irakiske krigsmaskinen helt til august 1990, da Saddam Hussein invaderte Kuwait.
  • Gjennom alt dette hadde medlemmer av Reagan-administrasjonen i hemmelighet solgt våpen til Iran. Inntektene fra salget ble brukt til å skaffe våpen til Contras i Nicaragua, som kjempet mot sandinistregjeringen.

Kilder / videre lesning:

Magne Fonn Hafskor
Journalist i Bergensmagasinet. Send meg en epost
ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this