Hvor ble det av idealer om miljøvern og fred?
Tekst: Thorstein Selvik
Adam Smith, den salige og fromme skotske prest, sies å ha ment at en usynlig hånd klarerer forholdet mellom tilbud og etterspørsel av varer og tjenester. Det er en vidunderlig og automatisk mekanisme som driver økonomien og sørger for effektiv ressursutnyttelse (prissetting).
Den salige prest mente mye utover dette, og hadde nok en mer nyansert holdning til markeders adferd og effektivitet – men la gå, han sies å være mannen bak begrepet markedsmekanismen. Flott med markeder, det vet vi alle når vi skal selge bilen, båten, hytten og førstedagsstempelet fra farfar. Samt kjøpe dress på salg.
Men markeder består av individers adferd, og denne adferden kan gi seg de rareste og villeste utslag, det vet vi også mye om. At folk har sterk egennytte og karrer til seg, er muligens effektivt for ressursbruk, men ikke alltid like sjarmerende å bivåne.
Mange voksne synes, på en litt bisarr måte, å ha blitt mer glad i det materielle enn i mennesker.
Et avgjørende spørsmål i det kapitalistiske systemet i dag er nemlig begrepet egodrive og aspekter ved dette. Det positive med egodrive er lett å forstå. Satsing på nyskapende bedrifter krever stor personlig innsats, og utsikt til gevinst driver individene fremover.
Men fordi produksjon, fordeling og konsum har medført skandaler og etiske dysfunksjoner, ikke minst i senere år, er det negative ved (overdrevet) egodrive i økende grad synlig. Romskipet Jorden tåler snart ikke mer egodrevet konsum.
NHHs Andreas Cappelen med flere har forsket på økonomistudenter og økonomers opptatthet av penger – om disse gruppene er mer opptatt av penger enn folk flest. Surprise, surprise: Det er de. Sannsynligheten er selvsagt høy for at folk som studerer og driver med penger, liker penger. Folk som leser tusenvis av sider om materien, blir jo preget av det. Og teller man penger, er man jo ikke bare glad i å telle.
Men folk flest i Norge synes også i økende grad mer egofokuserte og materielt innstilte enn før. Dette kan jeg ikke bevise, men tegnene er etter mitt syn til stede, og jeg beveger meg synsende videre: Sekulariseringen av samfunnet har medført at materien i ganske stor grad erstatter ånd, og form fortrenger innhold.
Folk (tror de) føler trygghet ved å eie ting, omgi seg med vakre og prestisjefylte gjenstander, tjene penger og til og med snakke om penger – det siste en ny ting i det historisk fåmælte, litt kalvinistiske Norge.
Mange voksne synes, på en litt bisarr måte, å ha blitt mer glad i det materielle enn i mennesker.
Man kan forstå at folk i unge år vil bygge opp prestisje og at det sosiale system i noen grad da er overflatefokusert – usikker ungdom sutter på merkevarene sine for å føle trygghet, føle seg vel i gruppen og alt det der. Men at folk i voksne år i økende grad synes å gjøre det samme – de gjemmer seg bak tingene, og materien blir et panser – er mer skuffende.
Omtanken for andre svinner, man er i mindre grad mentalt og sosialt tilgjengelig. Man nikker avmålt til naboer og folk på gaten (ikke så mye det siste forresten), man møter opp på attraktive arrangementer for å «show face», men privatlivet lukkes til å inkludere noen få likesinnede vennepar hvor man liker å snakke om og vise frem tingene man eier.
Mange voksne synes, på en litt bisarr måte, å ha blitt mer glad i det materielle enn i mennesker. Dette er selvsagt ikke alene et norsk fenomen, velstandsutviklingen i mange land har vært sterk siden 70-80-tallet, og kanskje er dette en side ved materiell overflod som er uunngåelig. Inntil noe dramatisk eventuelt skjer.
Når den økonomiske uro har vært – og er – svært sterk i Europa og USA, skaper dette (naturlig nok) et ytterligere behov for økonomisk sikkerhet og for å forskanse seg bak materielle ting. Jada, dette er naturlig, men det er jo, som så ofte ellers, graden av adferd som er poenget. Jeg stiller altså spørsmålet: Er vi blitt mer egoistiske og avstumpet? Jeg mener (riktig nok uvitenskapelig) at svaret er JA.
Mange hånte USA og andre stygge kapitalister på 60- og 70-tallet. Nå er vi blitt slik selv.
Nøkternt sett kan man si at nordmenn er som andre lands mennesker. Mange hånte USA og andre stygge kapitalister på 60- og 70-tallet. Nå er vi blitt slik selv. Da TV2 startet opp i 1992, sa skeptikerne at kommersielt fjernsyn ville ha vanskelige kår i det nøkterne og friluftsorienterte Norge («folk gidder jo ikke sitte inne og se på TV her!»).
La meg si det enkelt: De tok skammelig feil. Norge er blitt kommersialisert; vi tjener og bruker og kaster «like there was no tomorrow». Vi har latt Mammon tre inn i våre hjerter til bedemennenes chagrin.
En annen salig og berømt økonom, norsk-amerikaneren Torstein Veblen, skrev om behovet for «conspicuous consumption» (utagerende og iøynefallende/synlig konsum) for at folk skulle føle at de levde, at de ble respektert og at de fikk sette fotavtrykk. Folk vil bli sett (dog ikke sett i kortene).
Og tar vi med psykologen Abraham Maslow, som i 1943 publiserte artikkelen A Theory Of Human Motivation, hvor han presenterte sitt berømte og nærmest ihjelsiterte Maslows behovshierarki, da forklarer vi greit norsk konsumentadferd i hvert fall innen klassisk tenkning. Folk som blir materielt rikere, beveger seg fra overlevelsesstadiet via sikkerhetsstadiet og det følelsesmessige nivå (kjærlighet) til selvrealiseringsstadiet.
Mat, sikkerhet og kjærlighet må vi ha, men ånden svinner så til fordel for feite biler og drøye hytter.
Men jeg synes ikke klassisk økonomi og psykologi helt hjelper; det virker som behovene faktisk i noen grad har endret seg. Folk er blitt mer, ikke mindre, primitive. Mat, sikkerhet og kjærlighet må vi ha, men ånden svinner så til fordel for feite biler og drøye hytter.
Mens man knapt har hørt om Camus, Sartre og endog Ibsen. Og i hvert fall ikke lest dem. Hvorfor det er blitt slik, vet jeg en del, men ikke alt om. At Norge er et lite, tidligere fattig, land med begrenset selvtillit, hører vi jo fra tid til annen. Men jeg lurer likevel.
