PÅ TAMPEN: Ledere i det norske samfunnet virker ikke alltid særlig intellektuelt interesserte. Nattbordsspalten i Dagens Næringsliv er heller traurige saker (man leser helst biografier og bøker om ski, jakt og fiske – ikke «ordentlig» litteratur).
Av Thorstein Selvik
Debattredaktøren i Aftenposten prøver å føre en diskusjon om det intellektuelle i Norge, det gjør også professor Janne Haaland Matlary og enkelte andre, men få svaler hjelper lite. Våre ledere teller penger og varebeholdning før de løper og trener. Politikk så vel som næringsliv, er stort sett nytteorienterte spill om makt og ressurser.
Hun som tenker på penger hele tiden, blir som et kronestykke; rundt, glatt, hardt, og med et hull i midten der sjelen var.
Det synes heller ikke som det gamle ord gjelder om at «den Gud gir embete, gir han også forstand». Landet preges i økende grad av pompøse og selvsentrerte posisjonshavere både i offentlig og privat virksomhet. Den nye generasjon ledere, de rundt 35-40, har gjerne startet med gode formål om å skape forandring og positiv utvikling. Men deres idealisme og forandringsvilje slites over tid, folk blir de klisjeene de initielt prøvde å angripe.
Karriere med forfremmelser gjør at folk i økende grad beskytter systemet de var kritisk til. Posisjon og makt er deilig, og folk blir taburettbeskyttere. Klassisk dannelse står for fall, det gjelder å beskytte sin posisjon og karre til seg penger, makt og ære. Intellektuelle verdier må vike – om de noensinne var der.
Men hvorfor er intellektuelle verdier viktige? Holder det ikke å finne opp teknologi som kan gi landet inntekter etter oljen? Holder det ikke å spise seg mett og så gå hjem? Nei. Fordi intellektuell tenkning er selve det som definerer oss som mennesker. De intellektuelles oppgave i samfunnet er å stille spørsmål ved det etablerte; forsøke å avdekke hva som er sant og hva som ikke er det.
Å være intellektuell er nærmest en tilstand. Man er uvilkårlig interessert i sammenhenger i samfunnet og har et nødvendig, nærmest biologisk, behov for å søke mening og forståelse, og arbeide for at sannhet og rettferdighet vinner frem. Man kan hevde at det intellektuelle er en forsikring mot risikoen for at vi ender opp i en totalitær og menneskefiendtlig stat. Da holder det ikke med holmenkollbrøl og femmilsgull. Det blir lett opium til folket. Vi trenger en levende debatt om ideer og sannhet, vi trenger grunnforskning og dannelse – ellers går det oss over tid galt.
Et problem med «sannhet» er at den oftest er subjektiv; selv i naturvitenskapene er de objektive fakta ikke alltid til stede – og hvert fall skjer det at observasjonene varierer over tid. Derfor er det krevende å tenke og forske og mene. Det er faktisk enklere å fiske, fange, produsere og telle penger.
De intellektuelles oppgave i samfunnet er å stille spørsmål ved det etablerte; forsøke å avdekke hva som er sant og hva som ikke er det.
De intellektuelle har altså ikke de beste kår i Norge. Små land er ofte slik at små tanker tenkes. Også fordi landets lov nummer 1 synes å være: Hvis du ikke er Petter Northug eller en av brødrene Ingebrigtsen, skal du være som alle andre, og lov nummer 2 kan formuleres som: Det lønner seg å være som alle andre.
Vi befinner oss i et postindustrielt vakuum hvor kreativ og nyskapende virksomhet hemmes av oljesløv vegring mot å tenke nytt og annerledes. Dette er dog ikke bare oljepengenes skyld. Ledere velger bevisst vekk det sannhetssøkende og intellektuelle – fordi det på kort sikt lønner seg. Direktørene og politikerne har kraftig økt sin inntjening av risikofrie penger. Det er ikke minst finansjappenes skyld.
Siden Reagan og Thatchers dager har det gått en bølge over den vestlige verden hvor lønninger og pensjoner har økt for ledere – de var lei av å se Wall Street og Aker Brygge stikke av med de fete honorarene. Lederne i industri og forvaltning ville ha mer av kaken. Under et skinn av «ansvarlig argumentasjon» om at de beste hodene ellers ikke ville bli slike ledere, men ende opp alle som en som finansmeglere. Det har dannet seg en vestlig kultur hvor makt for å oppnå materielle goder er blitt akseptert og alminneliggjort.
Men hvorfor har samtidig den delvis lammende likhetstanken slått rot? Fordi sauepelsen til ulven virker beroligende og det lønner seg. Det holder folk i ro. I leksikon leser vi at politisk korrekthet (PK) er et begrep som etter hvert har antatt en mer uformell betydning som betegner holdninger og meninger som samsvarer med flertallet i en gruppe. PK er problematisk fordi den ofte tilslører virkelige holdninger og tåkelegger reelle standpunkt. I en tøff verden pakkes argumentasjonen inn i pene uttrykk. For at aktørene lettere skal fremme sine karrieremål.
Sosiometri er en kvantitativ metode for å måle sosiale relasjoner. Metoden ble utviklet av psykoterapeut Jacob Moreno (1925) i hans studier av relasjoner mellom sosiale strukturer og psykologisk velvære. Han definerte sosiometri som «innsikt i dannelsen og organiseringen av grupper og posisjonene til individene innenfor». Sosiometriske undersøkelser avdekker skjulte strukturer som gir gruppen dens form; alliansene, subgruppene, de skjulte antagelsene, de forbudte agendaer, de ideologiske overenskomster, identifiserer «stjernene i showet».
Ved å gjøre valg basert på kriterier, åpent og energisk, håpet Moreno at individene ville være mer spontane og at organisasjons- og gruppestrukturer ville bli levende og tydelige. Moreno hadde ved sin metode det vi kan kalle intellektuelle ambisjoner på vegne av samfunnet. Han ville finne ut hvordan og hvorfor ting skjedde. Han søkte sannhet.
Sosiometriske undersøkelser avdekker skjulte strukturer som gir gruppen dens form; alliansene, subgruppene, de skjulte antagelsene, de forbudte agendaer, de ideologiske overenskomster, identifiserer «stjernene i showet».
PK «dreper» i noen grad Morenos mål og metode, fordi folk tilpasser seg annerledes enn de egentlig og ideelt ville ønsket. Folk er av taktiske og andre grunner redde for å ytre seg helt ærlig. De vil ikke risikere å tape posisjon. PK kompliserer Morenos metode i sosiometrien. De virkelige agendaer skjules under et skall av «ansvarlighet». Et samfunn med mange problemer står unødvendig stille, blant annet på grunn av kortsiktig nyttemaksimering fra ledernes side. Grådigheten og pompøsiteten pakket inn i «feig» PK hemmer sann utvikling.
Hederlige unntak finnes selvsagt. Men det er en bekymringsfull tilstand vi ser også i dette landet. Finanspressen har gjort oss til sløve nyttedyr – eller beskriver vår tilstand som nettopp det.
Hun som tenker på penger hele tiden, blir som et kronestykke; rundt, glatt, hardt, og med et hull i midten der sjelen var. Dette landet har beveget seg fra ideenes ærlighet til materiens grådige onani. Etter hvert blir vi kanskje lei av å karre til oss.
Men aner vi en forandringens vind i emning? Uerfarne politikere i MDG i Oslo nærmest latterliggjøres, men samtidig er det grønne skiftet stadig i ferd ved å vinne momentum. Mye under den digitale teknorevolusjonens glinsende alter. Senest ved åpningen av «det nye Flesland» – et «smykke» av en terminal hvor det var like mye snakk om biojetfuel og miljøvennlige fly som om økt flytilbud. Optimismen er viktig og tydelig. Vestlandet er dynamisk og har en grønn fremtid. Eller kanskje ikke; vi har jo olje i 30 år til…
