– Jeg har alltid holdt fast ved at Bergen er stor nok til å ha en egen opera – og da mener jeg både kor, orkester og operahus, sier Anne Randine Øverby, som har kjempet for dette like siden hun var med og stiftet Opera Bergen i 1981.
Bergen har to operaer, men mangler fortsatt et eget hus dedikert til denne kunstarten. Anne Randine Øverby mener dette er et stort paradoks som hun ikke kan gi noen fullgod forklaring på – annet enn å peke på at vårt nærmeste naboland har egne operahus både i Göteborg og Malmö i tillegg til flere i Stockholm.
– Malmö lå langt etter Bergen den gangen jeg og Tone Kvam Thorsen dannet Opera Bergen, sier Anne Randine Øverby.
– De kom faktisk til oss for å se både på vår første utendørs akustiske sommeropera på Festningen og vår barne- og ungdomsopera der barn ikke bare deltok men også spilte. Du hører at jeg sukker litt når jeg sier det, men slik var det. I dag har Malmö egen opera med over 150 forestillinger i året – i eget hus, og med eget orkester, kor og solistensemble.
ETTERLYSER DEBATT
– Hvorfor har ikke Bergen fått det samme?
– Jeg forstår ikke hvorfor det er slik. Slike ting går så ofte i lås her i Norge. Folk går i skyttergravene i stedet for å se på hva vi kunne bygget i fellesskap.
– Bergenserne har jo rent historisk vært flinke til å få ting til på egenhånd?
– Jada, og når jeg ser tilbake på de ti årene da jeg var operasjef for Vest-Norges Opera – som sammenfalt med tiden da Operahuset i Oslo ble bygget – så regnet jeg faktisk med at bergenserne ville stått opp mot Staten og sagt fra om at også vi ville ha penger til vår egen opera. Ved siden av dette har jeg også savnet en større debatt om hvilken type opera vi ønsker å ha, og da tenker jeg ikke bare på selve bygget. Man bygger ikke opp kunstarten ved å kjøpe inn ferdige produksjoner.
– Du mener at det er dét Bergen Nasjonale Opera (BNO) gjør?
– De kjøper ikke bare, men de kjøper mye. Hvis du ser på den tiårsperioden som har vært, så har de hatt veldig mye av det vi kaller «semi-staged» (budsjettbesparende og nedstrippede forestillinger, journ. komm.) konsertversjoner, sier hun.
– Du kan si at dette går direkte inn i en slik manglende kulturpolitisk diskusjon – nemlig den om at Bergen Nasjonale Opera er for sterkt knyttet til Bergen Filharmoniske Orkester og Grieghallen, og for lite til det å være en selvstendig operainstitusjon, med opera som hovedanliggende. Altså, dette har det ikke vært mulig å diskutere i de 12 årene siden man omstrukturerte og la ned det som var en reell regionsopera, og som årlig fremførte fem lokalt produserte operaer.
– Med deg som operasjef?
– Ja, jeg var operasjef der i de ti årene den varte. Den het Vest-Norges Opera, og var Norges absolutt første regionsopera.
I 2005 ble Stiftelsen Den Nye Opera (DNO) opprettet som en ny regionopera med mål å samordne byens operakrefter om produksjoner med profesjonelt tilsnitt, og med Den Nationale Scene, Bergen Filharmoniske Orkester, Grieghallen og Festspillene som partnere. I de første årene gikk den under navnet Bergen Nye Opera.
– BNO ble dannet et eller annet sted mens jeg fortsatt satt som offentlig operasjef. Jeg fikk faktisk høre om den via en varsler i Bergen kommune. Vi hadde derfor to offentlige operaer i Bergen i noen år etter at BNO ble dannet. Det var en absurd situasjon når jeg ser tilbake på det.
– Så opprettelsen av BNO skjedde uten ditt vitende?
– Totalt. Jeg kommer aldri til å glemme 14. august 2005, som var dagen da jeg dirigerte den andre store utendørs Aïda-forestillingen borte på Koengen. Alt gikk på skinner, og vi hadde fått rensket opp og gruset hele plassen der. Så fikk jeg en telefon et par timer før forestillingen begynte, og den lød bare slik: «Det er dannet en opera bak din rygg».
– Det var en varsler?
– Ja.
– Hva gjorde du da?
– Jeg mener jo selv at jeg var brukbart kul. Jeg hadde andre store ting på gang, Mahlers åttende symfoni blant annet, som jeg skulle dirigere i Grieghallen på min 50-årsdag. Jeg brukte faktisk to-tre uker før jeg fortalte det til en journalist i Bergens Tidende. Etterpå var det full fyr i alle leirer i nesten to år. De brukte alle knepene i skuffene sine.
– Hva brukte de da?
– Det gikk bare på diffuse ting – som at jeg var helt umulig å samarbeide med, og ikke var noe god til å styre og administrere. Jeg hadde jo trodd at det var noen i forvaltningen som ville tenke at det var litt underlig at det offentlige hadde vært med på å danne en ny opera mens de hadde en annen, sier hun.
– Samtidig satt jeg jo som operasjef, så jeg tenkte at det var meg de burde ha fjernet, og så valgte de i stedet å fjerne hele operaen. Alle papirene ligger der, så jeg antar at dette vil være interessant for noen å dykke ned i på et tidspunkt. Jeg valgte å gå tilbake til Opera Bergen som ubetalt kunstnerisk leder, og innrømmer at jeg hadde trodd det bare ville ta fem år før vi ville få til et samarbeid. Nå er det 13 år siden.
TRENGER OPERAHUS MED EGET ORKESTER
– Har du noe samarbeid med BNO i dag?
– Nei, de har ikke villet samarbeide med Opera Bergen på noe punkt. Vi har forsøkt mange ganger, men det har blitt avvist som uinteressant. Vårt formål har helt siden starten vært å få fulletablert kunstarten opera i Bergen. Det var vi kommet langt på vei med allerede i 1997 – da kommune og fylke gikk inn for den første regionale operaen (Vest-Norges Opera, se faktaboks, journ. komm.). Problemet vårt i dag er at vi har lite penger å lage opera for. Vi får verken kommunal, fylkeskommunal eller statlig støtte, med unntak for prosjektstøtte til enkelte produksjoner.
– Hva ville du gjort annerledes dersom du hadde økonomiske midler til det?
– Jeg ville umiddelbart begynt å produsere, og å bygge opp lokale talenter.
– Også i hovedrollene?
– Det er klart at i hovedroller så må vi være ærlige og si at det ikke er alle stemmefag hvor vi har noen norske som kan ta de på seg. Dette handler selvsagt om at vi ikke har mange nok steder i Norge til å utvikle slike talenter. Operahuset i Oslo kan ikke alene kaste glansen sin over hele Norge, sier hun.
– Hadde vi hatt et operahus da Grieg og Bjørnson levde, så ville ikke dette ha skjedd. Da ville det i dag vært operaer i Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og kanskje også Tromsø og Bodø. Så vi ligger langt etter. Jeg har nå holdt på med dette i 40 år – og allerede da jeg begynte forstod jeg at Norge trengte regionsoperaer i de største byene.
– Jeg har alltid holdt fast ved at Bergen er stor nok til å ha egen opera – og da mener jeg både kor, orkester og operahus. Det er den ene kampen vi bør ta. Den andre kampen handler om at symfoniorkestrene må slippe taket i at en opera skal være i samarbeid med dem – der de dominerer både valget av hvilket stykke det skal være og om det skal være fullproduksjon eller konsertversjon.
EGENPRODUSERTE FORESTILLINGER
Hun peker her på Bergen Filharmoniske Orkesters (BFO) samarbeid med BNO, og mener at det er på sin plass å spørre hvorfor Bergen fortsatt ikke har noen kontinuerlig operaproduksjon – med egne verkstedslokaler og eget storkor.
– Mener du at BNO er et underbruk av Harmonien?
– Nei, jeg vil ikke bruke et så sterkt ord som underbruk. Det jeg mener å si er at de har gjort seg så avhengig av Grieghallen og BFO at de ikke har noen frihet tilbake til å bygge opera.
– Hvor mange produksjoner bør man ha i løpet av et år for å forsvare en egen opera?
– Jeg mener at man bør ligge på 5-6 operaer i året, pluss barne- og ungdomsopera. Man må også drive med musikaler og musikkteater, og man må utvikle arbeidet pedagogisk og kunstnerisk i egen by, med sangere, designere og instruktører, altså alle de fag som en opera krever. Det må være lov å diskutere dette uten å bli tatt til inntekt for at man er imot noe. Jeg har aldri skjønt den manglende evnen til å forstå at du både kan være for noe og samtidig være kritisk, sier hun.
– Det å skulle bygge operakunsten – få den etablert og rotfestet i en by – er et stort stykke arbeid der man trenger å ha med både politikk, næringsliv og det øvrige kulturliv. Her i Bergen har det gått litt i berg- og dalbaner. Det har vært perioder hvor det virkelig har vært støtte for dette arbeidet og perioder hvor det virkelig har vært motarbeidet. Det er veldig vanskelig å bygge opp en opera hvis du ikke har kompetente politikere og kulturledere i andre institusjoner – folk som kan noe om opera, og ikke bare noe om sitt eget. Det samme gjelder pressen, der ting har blitt fremstilt som konflikter uten at det egentlig var det.
«SPREKKER» IKKE SÅ OFTE LENGER
– Det enkleste for media er å skrive om konflikter. Da har du en sak.
– Ja, da har du en sak, og når du i tillegg, slik som i mitt tilfelle, har en med stort temperament, så kan de bare skrive at «nå sprakk hun», sant – men jeg sprekker ikke så ofte nå lenger som jeg gjorde før.
– Når sprakk du sist?
– Det er lenge siden. Jeg kan sprekke i produksjon, men det er jo som med fotballtrenere. Jeg filer nok språket litt mer enn hva de gjør, men du må pushe de psykologiske grensene lite grann for å få 140 personer til å dra i samme retning. Nei, jeg sprekker ikke lenger sånn, men jeg sier også at man må ha det adrenalinkicket.
– Menn har vel større takhøyde for å bruke det adrenalinkicket?
– Mye mer. De blir bare omtalt som «engasjert», mens jeg blir en furie og vanskelig og umulig. Det er jo det som er blitt sagt om meg, at jeg er så vanskelig å samarbeide med. Samtidig er jeg stolt over at vi ikke har hatt noen kriser verken i Operakoret eller i Opera Bergen – gjennom 40 år. Da tenker jeg at jeg kan ikke være så vanskelig likevel.
– Hvordan var din vei inn i operaverdenen?
– Det var veldig merkelig. Jeg vokste opp som misjonærbarn i Bangladesh, og kom hjem til Norge som 16-åring. Jeg hadde aldri hørt om opera før jeg som 19-åring ble tatt med på Ingmar Bergmans filmversjon av «Tryllefløyten».
SKULLE BLI LEGE
Planen hennes etter videregående var å begynne på legestudier, men så ombestemte hun seg og søkte seg inn på musikklinjen ved daværende Bergen lærerhøgskole (nå del av Høgskulen i Bergen). Her våknet operainteressen, ikke minst takket være den norske sopranen Svanhild Saure Hommelsund (1943-2017), som var lærer der, og Yngve Næss, som opprettet Bergen Operakor. Den unge Øverby fikk dermed være med i koret på oppsetninger både av «Cavalleria Rusticana» og «Orfeus og Eurydike».
– Jeg hadde sunget i elitekoret til Terje Kvam (tidligere domkantor i Oslo, nå pensjonert, journ. komm.) gjennom hele gymnastiden. Da jeg debuterte som dirigent med Bergen Operakor i Håkonshallen i 1981, var han veldig klar på at jeg burde gå videre med orkester, forteller hun.
– Jeg visste helt ærlig ikke at det den gangen ikke var vanlig med kvinner som dirigerte symfoniorkester. Du må huske at jeg vokste opp i utlandet, og med en far som jeg trodde var veldig konservativ.
Fire år senere – i 1985 – dirigerte hun Mozarts «Requiem» for en fullsatt Grieghallen.
– Operakoret sang, jeg hadde en flott solokvartett, og daværende konsertmester i BFO, Håkon Gulbrandsen – han er dessverre død nå – hadde sagt ja til å være min konsertmester.
Operadebuten kom i 1988, da hun dirigerte «Den solgte brud» på Den Nationale Scene. Deretter kom noen år der hun opplevde å bli boikottet av BFO.
– Det var faktisk fire år der jeg ikke klarte å sette sammen noe orkester selv om jeg betalte og satte huset mitt i pant, forteller hun.
– Jeg har aldri opplevd at musikerne som individer har hatt noe imot kvinnelig dirigent. Det er nok mer strukturelt. Jeg fikk alltid høre at jeg ikke kunne være både produsent og dirigent (Anne Randine Øverby produserte operaer kontinuerlig fra hun var med og startet Opera Bergen i 1981, journ. komm.).
– Hvis jeg dirigerte fikk jeg høre at jeg burde produsere og hvis jeg produserte fikk jeg høre at jeg burde være utøver. Når jeg ser tilbake, så har jeg nok ikke dyrket min kunstneriske karriere som dirigent. Jeg har nok i all hovedsak valgt å være i Bergen og prøve å bygge opp operakunsten her. Det angrer jeg ikke på.
FEMTE RUNDE MED «TURANDOT»
Et hjertebarn for henne gjennom alle disse årene har vært Puccini-operaen «Turandot», som komponisten ikke rakk å fullføre før han døde. Opera Bergen hadde faktisk norgespremiere på denne operaen i november 1993, da de spilte den i Grieghallen – med Barbaro de Maio som isprinsessen Turandot. Siden har de fremført den utendørs på Bergenhus Festning i 1997 og 2002, samt i Mad Max-inspirert stil utendørs i Espeland Fangeleir i august 2012 – regissert av Roland Schwabs.
– Det var helikoptre, bilvrak, traktorer og motorsykler i skikkelig bergensvær, husker Øverby.
– Alle sang akustisk, kjempende i motvind og regn, med Anna Shafajinskaya som en uforglemmelig Turandot.
På årets oppsetning, som har premiere i Grieghallen førstkommende søndag, kan hun skilte med et topplag i alle de åtte viktige rollene. Regissøren Anthony Pilavachi har kastet seg over oppgaven på Opera Bergens betingelser – med intensive tre ukers sceniske prøver og bare knappe to dager til rådighet i Grieghallen.
– Vi er svært glad for at en av de mest anerkjente europeiske regissørene kommer til oss, sier Øverby, og nevner at han har mottatt flere prestisjefylte priser innenfor musikkteater/opera – senest i 2018, da hans tolkning av «Capriccio» (Richard Strauss) ble tildelt den østerrikske musikkteaterprisen for beste operaproduksjon.
– Dette blir en helt moderne tolkning av Turandot, som handler om både brutal maktutøvelse og individets væren. Spørsmålet som stilles er om det finnes mulighetsrom for det ekte menneskelige og for kjærligheten i et slikt samfunn.
MODERNISERT VERSJON
Regissøren har tatt seg enkelte friheter med operaen for å få dette bedre frem – blant annet ved at Turandots mor har rollen som keiser (i stedet for faren). Hun ser muligheten for at forsoning kan komme og frihet for folket gjenopprettes gjennom ekteskap mellom Turandot og Kalaf.
– Vi er godt i gang med regiprøver og det moderne grepet kler historien, sier Øverby, som ser frem til en fullscenisk premiere sammen med 150 medvirkende – inkludert både Bergen Operakor og Opera Bergens barnekor.
Tittelrollen synges av den amerikanske dramatiske sopranen Leah Schenck Crowne. Øverby er godt fornøyd med valget av henne, selv om hun gjerne skulle sett Elisabeth Teige i rollen.
– Hovedrollen er det vi kaller en høydramatisk sopran – som Elisabeth Teige er den første i norsk sammenheng som gjør på et internasjonalt nivå. Hadde hun ikke vært opptatt med Madame Butterfly på Den Norske Opera samtidig med vår Turandot, ville jeg gjerne invitert henne til hovedrollen, sier hun.
I de andre rollene treffer vi Zoran Todorovitch som prins Kalaf, Eugenia Dushina som Liu (hun synger for tiden også Liu i Robert Wilsons store produksjon av nettopp «Turandot»), Petar Naydenov som Timur, keiser(innen) er Tone Kvam Thorsen, og de viktige spillerollene Ping/Pang/Pong spilles av Carmine Monaco d’Ambrosia, Stephen Chaundy og Alexander Kravets.
Opera Bergens nye produksjon av «Turandot» har premiere i Grieghallen søndag 16. februar. Operaen spilles også tirsdag 18. februar og søndag 23. februar. Mer informasjon: operabergen.no
