Fredag var Nils Petter Molvær tilbake i Bergen, denne gangen sammen med et stjernelag som fikk Røkeriet til å gispe etter luft.
Den første som kommer inn på scenen, er Sly Dunbar, lett gjenkjennelig på rastafletter og brannmannshjelm. Han setter seg, og gir oss noen dype drønn fra basstrommen. Resten av bandet følger på.
Eivind Aarset plukker på gitaren og skrur på knotter, den finske elektronika-trollmannen Sasu «Vladislav Delay» Ripatti banker på små perkusjonsinstrumenter, mens Slys «partner in crime» siden tidlig syttitall, bassisten Robbie Shakespeare, en firskåren bestefarstype, lekende lett henter ut de dypeste basstoner. De fire bærer hverandre avgårde på en bass- og perkusjonstung dubjam, sauset inn i romklang og ekkoeffekter.
En introvert musikk der lange klangflater, i god nordisk tradisjon, har erstattet bebopens trillende virtuositet.
Så kommer Nils Petter Molvær inn, legger trompeten til munnen, og sender noen store klangflater ned mot gulvet i Røkeriet, før han hever instrumentet mot himmelen, og blåser noen kraftige elefantstøt. Derfra og ut er dette en ren sjangeruavhengig (er det reggae? funk? jazz?) groovefest, avbrutt av noen små sololøp innimellom, og en bassist som sjarmerer alle de fremmøtte i senk.
Det er rart å se. Jazz i tradisjonen etter elektrisk Miles er bunn seriøse saker, med dypt konsentrerte musikere som nesten ikke trekker på smilebåndet. Det er en introvert musikk der lange klangflater, i god nordisk tradisjon, har erstattet bebopens trillende virtuositet.
Jeg liker det, ja, jeg regelrett elsker det, og aller mest når det ender i slike evighetsmelodier som bare ruller og går så lenge musikerne (og publikum) orker og har glede av det (vi er 40 minutter inn i konserten før publikum får slippe til med applaus).
Jamaicansk dub har noe av det samme. De beste dubplatene er ren groove med lydeffekter, så ekteskapet med nordisk jazz har nok lagt klart lenge. Det er likevel en inspirert idé, og i dette tilfellet er det et møte mellom noen av de ypperste musikerne i hver sine sjangre. Når det gjelder Robbie Shakespeare, så var jeg ikke klar over at han også er en sjelfull vokalist.
De beste dubplatene er ren groove med lydeffekter, så ekteskapet med nordisk jazz har nok lagt klart lenge.
Halvveis ut i settet synger han den gamle Abyssinians-hiten Satta Massagana, en litt trist og lengtende blues, kun akkompagnert av seg selv, og med en overraskende lys stemme for en sÃ¥pass solid kar. «Look into the book of life, and you will see that there’s a land far, far away» synger han, mens Sly Dunbar henger seg pÃ¥ i reggaetakt.
Like etter fÃ¥r vi en vakker trompet/bass-duett. Robbie lever seg helt inn, spiller melodisk og rytmisk slik at det svinger skikkelig. I mellomtiden gÃ¥r de andre av scenen, og han later som om han ikke merker det. «I’m sorry. They’ve all gone away, and left me alone here» sier han til publikum nÃ¥r de ber om mer. «Maybe they will come back if you all shout ‘wo-o-o, oh yeah’», foreslÃ¥r han.
Det virker; snart er alle pÃ¥ plass igjen. Vi fÃ¥r mer reggae, og mer flott vokal fra Robbie, denne gangen i Dawn Penns You Don’t Love Me (No, No, No), samtidig som han prøver seg pÃ¥ en flørt med en kvinne i publikum. «There was something in your look» sier han, henvendt til henne, og lager kysselyder. «Come on, check me up». Mer skuespill nÃ¥r han later som om han er knust. «I’ll sleep alone tonight» sier han, og gÃ¥r av scenen for siste gang i kveld.
Billedserie fra konserten