Arctic Spas Kampanje November
SAMSPILT TRIO: Dette er tre musikere som har spilt med hverandre i en rekke sammenhenger gjennom årene, og bare trenger å telle ned når de møtes i studio.

En samtale mellom venner

PÅ ØRET: Trioplaten fra Ole Amund Gjersvik, Arild Thomas Seim og Helge Nyheim er dessverre ikke utgitt i noe fysisk format, noe som bare er å beklage. Denne platen fortjener virkelig 180 grams vinyl. Og et mye finere cover.

Ole Amund Gjersvik, Arild Thomas Seim & Helge Nyheim: GSN (Acoustic Records)

Bak det noe hjemmelagde platecoveret skjuler det seg vakker og velspilt musikk laget av tre av byens fremste musikere: Ole Amund Gjersvik (Trang Fødsel, 68 Experience – og rundt 100 ulike plateinnspillinger), gitaristen Arild Thomas Seim (Son Mu, Hungry John, Papaslide) og trommis Helge Nyheim (Animal Farm, Roadhouse, Daytrippers, 68 Experience, Dark Side of the Wall).

Det låter umiddelbart som et overskuddsprosjekt, på den måten at dette er tre musikere som har spilt med hverandre i en rekke sammenhenger gjennom årene, og bare trenger å telle ned når de møtes i studio.

Med unntak for tre av låtene, ble alt på denne platen spontanimprovisert på en jam i Havnelageret studio for et par år siden.

Albumet åpner med en seks minutter lang frippertonisk gitarloop (minner litt om King Crimson-gitaristens lydekskursjoner på klassikeren Exposure, som kom i 1978). Nydelig og løst, med litt perkusjon som krydder innimellom, mens Gjersvik kommer inn med noen dype toner fra kontrabassen.

Så får vi Tjuvstart, som var det første sporet trioen spilte inn. Denne, sammen med Pors Blues, er mer gitarjazz ala John McLaughlin (Mahavishnu Orchestra), med funky fingerspill på bassen og lekent trommerspill dansende rundt.

Virtuost og oppfinnsomt, uten at jeg varmer så veldig til det – jeg falt aldri i jazzrockgryten da jeg var yngre, selv om jeg senere har funnet frem til mange glemte perler i den utskjelte sjangeren (blant annet fra Weather Report, Miles Davis, Billy Cobham og Herbie Hancock, men alle disse hever seg vel egentlig over trange sjangerinndelinger).

Dette er musikk som gir seg tid, ja, som nærmest får tiden til å stoppe, slik du kan føle av og til, i en samtale med gode venner.

Transforming er bedre (lytt til den på Soundcloud-lenken under). Den åpner med litt urolig perkusjonsvær og et gjentagende basstema, før Seim smyger seg inn med noen lyriske gitartoner. Dette er musikk som gir seg tid, ja, som nærmest får tiden til å stoppe, slik du kan føle av og til, i en samtale med gode venner.

Hør hvordan Seim langsomt utvikler en melodi som komplimenterer og utvider den gjentagende bassen. Transforming indeed. Mot slutten går alle på en måte i dialog, der bassen får prate litt alene, mens de to andre legger til noen små kommentarer. Så bare stopper samtalen opp, uten å fades.

Den ti minutter lange In Another Land er vel så vakker. Lang og syngende intro på gitaren her, der de to andre bare trer støttende til der det trengs. Åtte minutter inn overtar så bassen, med en innadvendt og klaustrofobisk solo der det høres ut som om han kjemper for å rive seg løs fra noe. Til slutt klarer han det, godt hjulpet av noen kraftige trommeslag.

Her er mer å glede seg over. Quiet Change er bygget litt på samme lest som Transforming, med et repeterende basstema i bunnen, mens To Brighten Up with a Sad Song (fin tittel!) er nok en glitrende gitarblues-ballade. Albumet er dessverre ikke utgitt i noe fysisk format, noe som bare er å beklage. Denne platen fortjener virkelig 180 grams vinyl. Og et mye finere cover.

ANNONSE:

Relevante artikler

Topp
Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this